Bare legg ned hele skolen!
Debatt: Ikke bare Gautesete skole. Eller Kristianslyst. Ikke bare Katedralskolen, heller. Alle skoler. Alle sammen. Bare legg ned hele skoleverket og bli ferdig med det.
Publisert
Snart kan vi feire ettårsjubileet til noe av det verste som noensinne har skjedd med norsk skole: lanseringen av ChatGPT. I den anledning ønsker jeg å komme med en advarsel til vår nye kunnskapsminister: Skolen står overfor en eksistensiell trussel.
Ikke misforstå meg. Kunstig intelligens og chatboter som ChatGPT er en utrolig teknologi. En chatbot er et program som kan imitere menneskelig dialog gjennom å bruke kunstig intelligens og avanserte språkmodeller til å gjenkjenne sammenhengen mellom stavelser og sette sammen stavelser til tekster som ser menneskeskapte ut.
I skolen er det mange fordeler med en slik teknologi. Elever kan bruke en chatbot som dialogpartner for å utforske og forstå et emne bedre. Elever med dysleksi kan få hjelp av chatboter til å forbedre rettskrivingen i egenproduserte tekster. Chatboter kan hjelpe elever med å finne relevant litteratur om et emne. Vi har bare så vidt begynt å utforske alle mulighetene som finnes i denne teknologien – men nedsiden er katastrofal.
En trojansk hest
Fordelene med chatboter er en trojansk hest. Chatboter kan nemlig også produsere tekster som får selv de mest erfarne norsklærere til å tro at de er skrevet av elever. Noen av tekstene er til og med så gode at elevene som leverer dem, får den høyeste måloppnåelsen. Og teknologien som gjør dette mulig, er fremdeles ikke ferdigutviklet.
Skriving defineres av læreplanverket som en grunnleggende ferdighet. Skriving er en prosess som består av å innhente informasjon, sortere den og bruke den til å utforme en tekst. Denne prosessen utvikler vår evne til å forstå, se sammenhenger og tenke. Å skrive er å tenke, og derfor er chatboter ikke bare et problem for norskfaget. Hvis vi overlater skrivingen til datamaskiner, overlater vi også tenkningen til dem.
Noen chatbotentusiaster viser til likheten mellom innføringen av chatboter og korrekturprogram. Det hevdes at chatboter er et naturlig neste steg i den uunngåelige teknologiske utviklingen som skal gjøre både liv og læring enklere. Dette er et skoleeksempel på å sammenlikne epler og pærer. Chatboter burde ikke omfavnes på samme måte som korrekturprogram av den enkle grunn at mens sistnevnte kan hjelpe deg med å stave Mississippi riktig, kan førstnevnte på et øyeblikk produsere en 500-ords artikkel om det historiske forholdet mellom slaveriet og bomullsproduksjonen i delstaten.
Kortsiktig gevinst
Læreren kan selvfølgelig gjøre en heroisk innsats og forsøke å begrense skaden påført av chatboter så mye som mulig, og kanskje til og med ha en viss suksess med foretaket, men så lenge tilgangen er der, vil det alltid kreve en urimelig stor grad av modenhet, selvregulering og langsiktig tenkning for å motstå fristelsen til å bruke chatboter som en lettvint løsning. Gevinsten av å bruke teknologien kommer her og nå: enklere arbeid og gode karakterer. Prisen – dårlig utviklede ferdigheter i skriving og tenkning – betaler man senere.
Hvis en elev skal la være å bruke chatboter, må han eller hun konsekvent gi avkall på den umiddelbare gevinsten til fordel for en belønning som kommer mye senere. Erfaringen vår med smarttelefoner viser oss at vi ofte er dårligere enn vi skulle ønske til å motstå fristelsen i slike situasjoner.
Chatboter kommer til å fremme læring like lite som smarttelefoner øker leselysten og forbedrer konsentrasjonsevnen til elevene. De har digital heroin i lommene sine, og enhver lærer kjenner til den daglige kampen det er å forhindre at de tar dosen sin midt i timen. Smarttelefoner har allerede avlet frem en generasjon som ikke leser; kunstig intelligens kan sørge for at denne generasjonen, og fremtidige, heller ikke kommer til å klare å skrive. De kommer til å lære seg å produsere tekst på samme måte som man produserer middag i en mikrobølgeovn.
Evnen til å skrive, og følgelig evnen til å tenke, kommer til å bli omtrent like utviklet som de gastronomiske ferdighetene til en elev som har fått grundig opplæring i å plassere en ferdigmiddag i mikroen og trykke på start.
En annen analogi: Det er en grunnleggende forskjell mellom å ta kjøretimer i en bil med enkelte førerstøttesystemer og en selvkjørende bil. Hvis målet er å lære seg å kjøre, og å vise både kjørelæreren og sensor på oppkjøring at du har mestret denne ferdigheten, da er det en absurd fremgangsmåte å ta opplæringen i et kjøretøy som gjør kjøringen for deg.
Norsk skole er på vei inn i en verden hvor en slik fremgangsmåte blir fremstilt som fremtiden. Det kan godt hende det blir fremtiden, men det er i så fall en fremtid i retning av Aldous Huxleys Vidunderlige nye verden: et sted hvor mennesker ikke lenger tenker eller gjør noe selv, men overlater alt til teknologien – og hengir seg til uendelige distraksjoner.
I en slik fremtid er det ikke noe behov for skole. Hvis det er dit vi er på vei, kan vi bare legge ned hele greia først som sist.
* Dette innlegget ble først publisert i Stavanger Aftenblad 26. oktober.
