Chatboter kommer til å fremme læring like lite som smarttelefoner forbedrer elevenes konsentrasjonsevne, skriver Magnus Wathne.
Foto: Privat
Bare legg ned hele skolen!
Debatt: Ikke bare Gautesete skole. Eller Kristianslyst. Ikke bare Katedralskolen, heller. Alle skoler. Alle sammen. Bare legg ned hele skoleverket og bli ferdig med det.
Snart kan vi feire
ettårsjubileet til noe av det verste som noensinne har skjedd med norsk skole:
lanseringen av ChatGPT. I den anledning ønsker jeg å komme med en advarsel til
vår nye kunnskapsminister: Skolen står overfor en eksistensiell trussel.
Ikke misforstå meg.
Kunstig intelligens og chatboter som ChatGPT er en utrolig teknologi. En chatbot
er et program som kan imitere menneskelig dialog gjennom å bruke kunstig
intelligens og avanserte språkmodeller til å gjenkjenne sammenhengen mellom
stavelser og sette sammen stavelser til tekster som ser menneskeskapte ut.
I skolen er det mange
fordeler med en slik teknologi. Elever kan bruke en chatbot som dialogpartner
for å utforske og forstå et emne bedre. Elever med dysleksi kan få hjelp av
chatboter til å forbedre rettskrivingen i egenproduserte tekster. Chatboter kan
hjelpe elever med å finne relevant litteratur om et emne. Vi har bare så vidt
begynt å utforske alle mulighetene som finnes i denne teknologien – men
nedsiden er katastrofal.
En trojansk hest
Fordelene med chatboter er
en trojansk hest. Chatboter kan nemlig også produsere tekster som får selv de
mest erfarne norsklærere til å tro at de er skrevet av elever. Noen av tekstene
er til og med så gode at elevene som leverer dem, får den høyeste
måloppnåelsen. Og teknologien som gjør dette mulig, er fremdeles ikke
ferdigutviklet.
Skriving defineres av læreplanverket
som en grunnleggende ferdighet. Skriving er en prosess som består av å innhente
informasjon, sortere den og bruke den til å utforme en tekst. Denne prosessen
utvikler vår evne til å forstå, se sammenhenger og tenke. Å skrive er å tenke,
og derfor er chatboter ikke bare et problem for norskfaget. Hvis vi overlater
skrivingen til datamaskiner, overlater vi også tenkningen til dem.
Noen chatbotentusiaster
viser til likheten mellom innføringen av chatboter og korrekturprogram. Det
hevdes at chatboter er et naturlig neste steg i den uunngåelige teknologiske
utviklingen som skal gjøre både liv og læring enklere. Dette er et
skoleeksempel på å sammenlikne epler og pærer. Chatboter burde ikke omfavnes på
samme måte som korrekturprogram av den enkle grunn at mens sistnevnte kan
hjelpe deg med å stave Mississippi riktig, kan førstnevnte på et øyeblikk
produsere en 500-ords artikkel om det historiske forholdet mellom slaveriet og
bomullsproduksjonen i delstaten.
Kortsiktig gevinst
Læreren kan selvfølgelig
gjøre en heroisk innsats og forsøke å begrense skaden påført av chatboter så
mye som mulig, og kanskje til og med ha en viss suksess med foretaket, men så
lenge tilgangen er der, vil det alltid kreve en urimelig stor grad av modenhet,
selvregulering og langsiktig tenkning for å motstå fristelsen til å bruke
chatboter som en lettvint løsning. Gevinsten av å bruke teknologien kommer her
og nå: enklere arbeid og gode karakterer. Prisen – dårlig utviklede ferdigheter
i skriving og tenkning – betaler man senere.
Hvis en elev skal la være
å bruke chatboter, må han eller hun konsekvent gi avkall på den umiddelbare
gevinsten til fordel for en belønning som kommer mye senere. Erfaringen vår med
smarttelefoner viser oss at vi ofte er dårligere enn vi skulle ønske til å
motstå fristelsen i slike situasjoner.
Chatboter kommer til å
fremme læring like lite som smarttelefoner øker leselysten og forbedrer
konsentrasjonsevnen til elevene. De har digital heroin i lommene sine, og
enhver lærer kjenner til den daglige kampen det er å forhindre at de tar dosen
sin midt i timen. Smarttelefoner har allerede avlet frem en generasjon som ikke
leser; kunstig intelligens kan sørge for at denne generasjonen, og fremtidige,
heller ikke kommer til å klare å skrive. De kommer til å lære seg å produsere
tekst på samme måte som man produserer middag i en mikrobølgeovn.
Evnen til å
skrive, og følgelig evnen til å tenke, kommer til å bli omtrent like utviklet
som de gastronomiske ferdighetene til en elev som har fått grundig opplæring i
å plassere en ferdigmiddag i mikroen og trykke på start.
En annen analogi: Det er
en grunnleggende forskjell mellom å ta kjøretimer i en bil med enkelte
førerstøttesystemer og en selvkjørende bil. Hvis målet er å lære seg å kjøre,
og å vise både kjørelæreren og sensor på oppkjøring at du har mestret denne
ferdigheten, da er det en absurd fremgangsmåte å ta opplæringen i et kjøretøy
som gjør kjøringen for deg.
Norsk skole er på vei inn
i en verden hvor en slik fremgangsmåte blir fremstilt som fremtiden. Det kan
godt hende det blir fremtiden, men det er i så fall en fremtid i retning av
Aldous Huxleys Vidunderlige nye verden: et sted hvor mennesker ikke
lenger tenker eller gjør noe selv, men overlater alt til teknologien – og hengir
seg til uendelige distraksjoner.
I en slik fremtid er det
ikke noe behov for skole. Hvis det er dit vi er på vei, kan vi bare legge ned
hele greia først som sist.
* Dette innlegget ble først publisert i Stavanger Aftenblad 26. oktober.