Vi trenger en ny skriveopplæring

Franz Kafka mente at en tekst skulle være «en øks for det frosne hav inni oss», og science fiction-forfatteren Ray Bradbury uttrykte at «å skrive er å blø ved tastaturet». Slike intensiteter opplever vi sjelden i skriveopplæringen på videregående skole.

Mens Kafka og Bradbury beskriver den dype emosjonelle påvirkningen av litteratur, står skriveopplæringen i norskfaget i kontrast med dens krav om objektivitet og tekniske analyser. Vi lærer elevene å skrive analyser og fagartikler uten personlige erfaringer. De blir bedt om å distansere seg emosjonelt fra teksten, akkurat slik vi lærere ble instruert på universitetet. Jeg husker fortsatt meldingen i margen fra min skrivelærer: «For personlig», da jeg skrev en analyse av Anton Tsjekhovs «Studenten». Jeg har til og med videreformidlet til noen av mine elever det han sa til oss den gangen: «Vi er ikke interessert i dine tanker og meninger, ikke før du er professor.»

Elevene som sikter mot toppkarakter i norsk, har lært seg evnen til å ikke uttrykke følelser i tekstene sine. Vi godtar kanskje personlige refleksjoner mot slutten av analysen, men vi lærer dem en smal definisjon av hva som er «god» skriving. Det viktigste er ikke å hjelpe elevene med å finne sine unike stemmer, men akademiske normer.

Språkmodellene gjentar til det kjedsommelige at de verken har følelser eller ekte erfaringer. De mangler evnen til emosjonell dybde, men er overlegne i teknisk analyse – den samme analysen vi ber elevene om å utføre. Kanskje skal vi nettopp derfor la dem gjøre det de er best på – objektiv analyse – mens vi mennesker gjør det vi er best på: Sette teksten i kontekst og skape sammenhenger mellom teksten og våre egne erfaringer, opplevelser og følelser. Vi må utforske nye pedagogiske tilnærminger der språkmodeller brukes som verktøy i skriveprosessen, vi må la elevene få tilgang til de samme hjelpemidlene som andre skribenter, og vi må lære av hverandre underveis.

For la oss være klare på en ting: De tekstene vi møter framover, enten det er i mediene, i bøker eller elevinnleveringer, vil bli skapt i samarbeid med kunstig intelligens. Å benytte oss av slike verktøy, når de nå er tilgjengelige, vil ikke gjøre oss dummere. Tvert imot gir det oss muligheter til å bli klokere og stille mer betydningsfulle spørsmål. Men hvor «autentiske» er disse tekstene? Hvordan påvirker bruk av slike verktøy vår oppfatning av originalitet, og hvordan forandrer de vår forståelse av hva det betyr å skrive og skape? 

I filmen «Her» av Spike Jonze møter vi Theodore Twombly, som skriver dype, personlige brev på vegne av andre mennesker gjennom tjenesten BeautifulHandwrittenLetters.com. Disse brevene er rike på følelser og dypt personlige, men de er skrevet av en fremmed, ikke av avsenderen selv. Dette reiser et fundamentalt spørsmål: Kan et brev betraktes som ekte når det er formulert av en annen person enn avsenderen selv? Hva er ekte, og hva er ikke ekte? Hvis teksten lykkes i å bygge en bro mellom to mennesker, spiller det noen rolle hvem som faktisk formulerte den? Eller hvis teksten formulerer en innsikt som vi anser som verdifull og viktig, betyr det noe om den ble skapt i samarbeid med en språkmodell? 

Samantha, KI-operativsystemet som Theodore installerer og senere innleder et romantisk forhold til, sier i filmen at Theodore fikk henne til å oppdage hva hun ønsket og ville. Tenk om våre elever kunne sagt det samme om vår undervisning! 

Vi skal fortsette med å lese og diskutere tekster som provoserer, begeistrer, forvirrer og engasjerer i norskfaget. Men hvordan kan vi lære elevene å formulere og uttrykke sine egne tanker, ønsker og behov i møte med disse tekstene, og hvordan kan vi veilede dem i å bruke kunstig intelligens som støtte i denne prosessen? Det må vi utforske og lære mer om. Men det aller viktigste er at vi må ville det.

Norskfaget er i endring

Norskfaget endrer seg og må fortsette med det. Selv om vi allerede har utvidet tekstbegrepet til å inkludere bilder, lyd og film, og elevene blir bedt om å tolke og analysere slike multimodale tekster, får den tradisjonelle «norskstilen» fortsatt uforholdsmessig mye oppmerksomhet. Mye av årsaken til dette er oppgavene som blir gitt på eksamen. 

Selv om elevene produserer alt fra taler til podkaster og digitale narrativer, blir disse innovative formatene ofte nedprioritert til fordel for skriftlige tekster, selv om de er like verdifulle og mer relevante for elevene våre. Diskusjonen bør derfor ikke bare handle om hvordan elevene produserer tekster, og om de bruker KI eller ikke, men også hvilken type tekster de burde oppfordres til å skape.

For vår evne til å organisere tanker, uttrykke komplekse ideer og kommunisere effektivt krever ikke nødvendigvis skriftlige analyser. Selv før skriften var i bruk, har mennesket historisk sett alltid hatt denne evnen. Aristoteles uttrykte bekymring for at skriften ville svekke menneskets minne og deres evne til å tenke selv. Dette viser at mens skriftlige analyser kan være nyttige verktøy, er det ikke de eneste eller nødvendigvis de beste verktøyene for å utvikle og uttrykke komplekse ideer. Vi har alltid tilpasset våre metoder for læring og kommunikasjon til den teknologiske konteksten vi lever i, og det er naturlig at vi nå revurderer disse metodene når konteksten endrer seg.

Mennesket overgår enhver maskin når det gjelder dybde og innsikt. Men for at tekstene vi produserer i norskfaget skal kunne konkurrere med og overgå språkmodellene, må de være dagsaktuelle, ærlige, nytenkende, personlige og frekke – akkurat som elevene våre. Vi må gjøre skriveopplæringen til en prosess der de kan «blø ved tastaturet» og der vi gir dem ferdighetene de trenger til å skape noe, kanskje en tekst, som økser seg gjennom isen i vårt indre. 

DEBATT Kunstig intelligens

AI i skolen – et førerløst lokomotiv

DEBATT Norskfaget

ChatGPT har ikke drept skolestilen, den var allerede død