AI i skolen – et førerløst lokomotiv
Debatt: Lærernes stemme må være sentral i den videre utviklingen av AI i skolen.
Publisert
Sist oppdatert
Kunstig intelligens har kommet brasende inn i norsk skole som et førerløst lokomotiv.
Plutselig kunne alle elever med noen tastetrykk levere relativt gode besvarelser på kompliserte spørsmål, og lærerne ble stående igjen mer eller mindre svimeslåtte. Hva skjedde nå? Og ikke minst, hva skjer videre? AI er et paradigmeskifte i skolen, særlig på vurderingsfronten, og lærerne trenger tid og ressurser for å håndtere dette på en god måte.
I dag finnes det ingen sentrale føringer eller samordnet strategi, og lærerne er stort sett overlatt til seg selv for å løse utfordringene og famler dermed litt i blinde. Men dette haster. Tiden går, og heldagsprøver og eksamen kommer raskere enn byråkratiet klarer å arbeide.
Hva AI vil gjøre med samfunnet på sikt er ennå usikkert, men det vil utvilsomt få innvirkning. AI er et kraftig verktøy og kan på mange områder gjøre en bedre jobb enn mennesker, blant annet ved diagnostiering av sykdom og aksjehandel. Men hva skjer med læring og kompetansebygging når datamaskinen gjør tenkearbeidet og eleven bare stiller spørsmålene?
Her trengs det opplæring av både elever og lærere og det må settes av tid til dette. Det finnes utvilsomt et stort mulighetsrom i skolen på dette feltet, men rommet mangler foreløpig både tak og vegger. Utdanningsforbundet må være konstruktør av dette rommet, og ikke overlate det ansvaret til politikere og andre velmenende instanser uten erfaring fra klasserommet.
Våre tillitsvalgte på de videregående skolene i Buskerud kan fortelle om omfattende elevbruk av AI, men lærerne får ikke engang lov å opprette brukere på ulike chatteprogrammer for å bruke det selv.
Da har lærerne stort sett to valg. Enten forby bruk av AI og gå tilbake til vurdering på penn og papir, øke andelen muntlige høringer, eller bruke AI i undervisningen og kanskje også delvis i vurderingsarbeid.
Lærernes stemme må være sentral
Å gå tilbake til penn og papir vil muligens oppfattes som å rygge inn i fremtiden, men muntlige høringer kan absolutt være et alternativ. Problemet er at hverken lærerne eller elevene har tid til å gjøre nettopp det, dagene går rett og slett ikke opp. Det er lærerne som sitter med utfordringene som oppstår i forbindelse med vurdering, og de vet hvor skoen trykker. Deres stemme må derfor være sentral i den videre utviklingen av AI i skolen, og Utdanningsforbundet må være bærer av denne stemmen.
Det kommer visstnok både en stortingsmelding og EU-direktiver om bruk av AI i skolen, men det brenner litt på dass, for å bruke et hverdagslig uttrykk. Lærerne trenger tid og ressurser nå, og jeg tviler sterkt på at stortingsmeldingen blir så revolusjonerende at den vil endre situasjonen i skolen radikalt over natten. Og i mellomtiden skal elevarbeid vurderes fortløpende uten at lærerne vet om det er elev eller AI som har skrevet besvarelsen.
Skoleeier må på banen og anerkjenne utfordringene som lærerne står i. Først da kan det gis tid og ressurser for en koordinert innsats for å implementere AI på en god måte i skolen.
AI har kommet brasende inn i norsk skole som et førerløst lokomotiv. I dag mangler lokomotivet både fører, togskinner og endestasjon. Utdanningsforbundet må sitte i førersetet, og skoleeier må skaffe skinnene. Og endestasjonen? Den er det ingen som ser ennå.
