Det er så mye digitalt uvett i skolen
Debatt: Jeg kjenner meg usedvanlig godt kvalifisert til å uttale meg om bruk av digitale verktøy i skolen. Og jeg er forbannet.
Det er nå nesten 30 år siden jeg hadde teknologifag i min
utdanning. Den gang diskuterte vi ulike konsekvenser av digitaliseringen som vi
så rundt oss. Dessverre må jeg si at mange av de negative konsekvensene har
slått til, og vi har fått mange utilsiktede resultater.
Lite ante jeg den gang at den norske skolen skulle lære mine barn stygge uvaner. Sjokket var stort da jeg oppdaget at ungene i småskolen ble satt til å spise matpakken sin foran TV! En smartboard kan brukes som tavle, til presentasjoner og nett-TV.
Min seksåring glemte å spise og kom hjem skrubbsulten. Han var ikke den eneste i sin klasse. Pauser og mat er som kjent viktig om man skal prestere.
Uansett hvor mye jeg argumenterte med skolen, nektet de å slå av TV-en. Læreren fortalte at dette var undervisningstid, utenfor foreldrenes påvirkning, og så videre. Da jeg skriftlig etterlyste skolens egne planer for spisetiden, og konkrete læringsmål, ble det stille.
Lederen for helsesøstrene i landet, organisasjonen Barnevakten.no og ernæringsfysiolog er alle meget kritiske. De er usedvanlig godt kvalifiserte til å uttale seg om barn og måltidets sosiale betydning. Alle disse snakker også for lærernes døve ører.
Det viser seg at lærerne bruker nett-TV på smartboard i spisetiden for å holde ro! Hensynet går til læreren, ikke til elevene.
Uvett
Allerede i mitt debutår som skolemamma lærte jeg om digitalt uvett i norske klasserom og skolens omtrentlige omgang med fakta. Skjermen er rett og slett lærerdop.
Neste skjerm er mobiltelefoner. Smarttelefoner. Foreldre gir ungene mobiler fordi foreldrene tror de skal kommunisere med ungen i skoletiden, en sikkerhet, og fordi foreldrene frykter at ungen skal falle utenfor. Det trengs ikke. Ungene er omgitt av lærere og medelever, det er hjelp i massevis.
Lærere forteller hvor mye ekstraarbeid mobilene fører med seg, om konflikter og misforståelser i elevgruppen med verden inn i lommen. Når mobilene fører til så mye forstyrrelser i skolehverdagen, er det underlig at ikke lærerne for lengst har fjernet dem. For vi har både utenlandsk og norsk forskning på hva mobilene har å si for elevenes prestasjoner.
Den tredje skjermen i skolen er PC, Chromebook eller Ipad. Også her er det enda mer digitalt uvett. Skolen har allerede i mange år brukt nett-TV som dop, og lærere har brukt masse tid på mobiler som fører med seg uro i klassen. Jeg har selv observert at brettene også genererer både lærerkjefting og en vanvittig uro i klassen.
Bingospill
Jeg satt bakerst i klassen i en mattetime på barneskolen og observerte. Jeg kunne ikke forstå hvorfor elevene satt med en hånd pekende fremover på hvert lår. De så ut som roboter. Så begynte læreren å dele ut digitale læringsbrett. Kjeftingen begynte. Elever som ikke forsto, ikke var raske nok, og elever som forsvant til helt andre sider. Dette var et underlig skue. Disse brettene genererte lærerkjefting og en vanvittig uro i klassen.
I løpet av en time så jeg hierarkiet i klassen. Hvilke elever som kan tillate seg hva som helst, uten tanke på lærer og konsekvenser – og hvilke elever som allerede var sinker i faget, og som trolig bare vil fortsette å sakke bakut.
Men lærere kan ikke først gi ungene et brett med bevegelse, farger og lyd, og deretter kjefte for at elevene bruker brettene akkurat slik brettene er designet for å bli brukt! Det er mekanismer som snakker til våre instinkter, og som er umulig å styre. Det er nettopp derfor disse dingsene er så vanvittig gode til å holde på oss. I timevis.
Jeg studerte de pedagogiske verktøyene. Det var ymse. Matteprogrammet et bingospill. Som premierte automatikk og raskhet. Ikke tankevirksomhet og forståelse for sammenhenger.
Da nettbrettet kom hjem, og leksene skulle gjøres, skjøt leksetiden i været. Et komma og et punktum er forskjellen på rett eller galt svar. Nederlagsfølelsen kom fort, og flukten fra leksene likeså. Saken ble løst med å kreve kladdebok og blyant tilbake. Jeg var ikke alene her heller.
Lukrative kunder
Jeg er en av tre foreldre som klaget kommunen inn til Datatilsynet da Google ble rullet ut i skolen. Ingen av oss er lærere. Kommunaldirektøren og sjefen for digitalisering la seg skinnflat. De hadde ikke engang besørget det mest elementære for våre unger.
Det var både kunnskapsløst og helt ukritisk. Vi kan da selvsagt ikke forvente at lærerne i klasserommet skal tenke kritisk om digitale verktøy og dingser, når deres egne ledere i den digitale sektoren ikke gjør det.
Man skal huske på at hele den digitale industrien er fullstendig gjennom- kommersialisert. Det gjelder både de trauste norske tilbydere og de store multinasjonale. Inntjening er det viktigste, ikke nødvendigvis barnas læring.
Skolene er lukrative kunder. Det er ikke lærere, eller elever, som går i fakkeltog for å få nye digitale tjenester eller dingser. Det er tilbydere som banker høyt på skolenes dør.
Jeg kjenner meg usedvanlig godt kvalifisert til å uttale meg om bruk av digitale verktøy i skolen. Den absolutt viktigste kvalifikasjonen er at jeg er forelder og i mange år skal bære langtidskonsekvensen av det lærerne og skolen gjør mot mine barn.
Innlegget var først publisert i Bergens Tidende. Red.
