Da digitalspøkelset viste seg på eksamen
Oppdraget som eksamensvakt ble til et flyktig, merkelig og delvis dramatisk møte med skolen hvor jeg hadde jobba i mange år.
Jeg satte meg pent i hjørnet av klasserommet og ble øyenvitne til kaoset som oppsto under eksamen i norsk hovedmål, som i min tid kun het norsk. Jeg var satt opp sammen med en pensjonert tannlege som snakka IT-språket flytende. Det gjorde ikke jeg.
Først skrev tannlegen med tusj-penn på den moderne tavla før spetakkelet begynte. Han forklarte omstendelig, detaljert og helt klart i overenstemmelse med reglementet. Det var ikke hans feil at eksamen holdt på å gå i dass.
Det starta med innlogging. Papir med kladd og innføring var på museum. Nå gjaldt det digitale. Nå skulle elevene løftes opp i den digitale skyen hvor alt skulle lagres. Veien ditt var slett ikke enkel. Spesielt begynnelsen var vanskelig. Elevene fikk nemlig ikke logga seg på.
Mens panikken spredte seg langsomt blant elevene, bevarte tannlegen roen. Han fikk sendt ilbud etter læreren med spisskompetanse på innlogging og alt det andre som kreves for å kunne besvare oppgaven digitalt, som det heter. Ingenting skjedde. Plutselig fikk en av elevene som hadde spesialtillatelse til å bruke øretelefoner, kontakt. Han skrek opp: – Jeg har kommet inn!
Tannlegen smilte og ba alle som hadde kommet inn i det digitale riket, om å rekke opp handa. Det var faretruende få, men læreren med spisskompetanse og lønnsmessig plassert litt over de andre, bevarte roen og sa: – Bare prøv. Om igjen og om igjen!
Så kom et plutselig og sterkt smerterop fra en av elevene uten hodetelefoner: – Jeg har blitt kasta ut!
Jeg skvatt litt, men skjønte raskt at det ikke var snakk om noen fysisk utkastelse, men kun en beskjed på skjermen: «Du er ikke tilkoblet».
En av de mer avslappa elevene
hadde med seg rullebrett som hvilte opp mot bakveggen. Jeg hadde en følelse av
at hun egentlig ikke hadde noe imot å bli stående utenfor digitalverdenen.
– Kanskje
vil hele eksamen bli avlyst? sa hun lavt og nærmest til seg sjøl. Likevel
fortsatte hun med å prøve å komme inn og lyste aldri så lite opp da hun igjen
var innenfor nettets salige verden. Der
ble hun ikke lenge.
Hun lente seg over mot meg og spurte med lav stemme om hun måtte «slette alle cookies for å kunne lagre som?» Hun kunne like gjerne ha spurt meg om greske ordklasser, men jeg lot som om dette var et såpass viktig spørsmål at jeg tok med jenta til skolens egen IT-avdeling.
Vi rusla nedover korridoren med kurs for den lokale versjonen av rakettavdelingen i Houston. Hun med laptopen under armen, jeg forsiktig ved siden av. Utenfor kontoret sto det flere elever i kø med ulike problemer. Man måtte trykke på en ringeknapp for å varsle hjernetrusten innenfor, og vi var så heldige å bli ekspedert av øverstkommanderende. Han stilte noen spørsmål som jeg ikke skjønte bæret av.
Derfor trakk jeg meg
litt unna og observerte at sjefen stilte noen spørsmål om jenta hadde gjort det
læreren hadde bedt henne om å gjøre før eksamen? Stille inn, lagre? Jeg så
irritasjonen vokse hos han når jenta så ned i gulvet og mumlestønna. Vi veksla
blikk, hun og jeg, hun nikka, og jeg tok signalet. Dermed trakk vi oss ut med
PC-en under armen.
På vei nedover korridoren spurte jeg forsiktig: – Skjønte du hva han sa?
– Trur det, sa jenta og gikk tilbake til rullebrettet.
