Jenter og gutter leker forskjellig på lekeplassen

Jeg er nysgjerrig på det hverdagslige. Det vi gjør hver dag, og som vi stort sett aldri tenker over, men som får mye å si for forståelsen av oss selv og hvordan vi bruker kroppen vår, sier barnehagelærer og forsker Lillian Pedersen ved OsloMet.

Les også: Vi må tørre å erkjenne at vi behandler gutter og jenter ulikt

Ulike lekemønstre

Lillian har sett på leken som foregår på lekeplassen, ofte uten at vi tenker på lekeplassen som en viktig pedagogisk arena. Hun har videoobservert fem år gamle barn i to barnehager, og ser at lekeplassen er et sted der barna kan leke fritt og har god tid til å utforske.

– Det betyr at barna kan bruke fantasi og kreativitet til å utforske seg selv og bevegelsesmulighetene sine. Samtidig virker det som om barna har skapt særegne måter å bevege seg på – og at mønstrene er avgjørende for bevegelsene deres. Jeg ser en tendens til at guttene bruker kroppen på en mer fysisk måte og kommuniserer med kroppsspråk, mens jentene bruker kroppen på en fysisk roligere måte og benytter det verbale språket for å kommunisere, sier Pedersen.

Les også: Mener barnehagene bør endre utvalget av leker for å fremme likestilling

Gutter bestemmer

Hun har også har lagt merke til at noen barn, oftest gutter, har en definisjonsmakt over hvilket mobilt materiell, som bøtter, spader og naturmaterialer, som blir brukt – og hvordan det skal brukes i fysisk aktiv lek.

Forskeren sier det kan se ut som om guttene tar initiativ til og leder fysisk aktive leker, mens jentene tar initiativ til og leder fysisk roligere aktiviteter.

I denne barnehagen går gutter og jenter på hver sin avdeling

– Guttene og jentene ser ut til å kontrollere og ha definisjonsmakt i ulike deler av lekeplassrommet. Jeg stiller spørsmål ved om dette henger sammen med hvilke forventninger gutter og jenter erfarer at vi har til dem, sier Pedersen. Hun sier at temperamentsforskjeller mellom barna kan spille inn.

Barna skaper fellesskap

Lillian så at de ansatte hovedsakelig hadde en observerende rolle. Det overrasket henne hvor lite de trengte å gjøre for å utfordre barnas bevegelsesvaner – og for at femåringene skulle skape nye sosiale fellesskap.

– Det var vesentlig at de ansatte var mentalt og følelsesmessig koblet på barna og leken for at dette skulle skje, påpeker Lillian.

Anne Greve, professor i barnehagepedagogikk ved OsloMet, sier at det fremdeles mangler kunnskap om hva som foregår på barnehagens utelekeplass.

I den islandske barnehagen trener jentene på mot og selvtillit og guttene på omsorg og empati

– Lillian Pedersen retter oppmerksomheten mot barns bevegelseslek og gjør blant annet noen interessante observasjoner av hvordan gutter og jenter bruker mobilt leketøy på ulike måter. Det at norske barn tilbringer så mye tid utendørs, vekker oppsikt internasjonalt. Denne forskningen vil være et viktig bidrag til barnehagefeltet også utenfor landets grenser, fastslår professoren.