Endringer i læreplaner må innebære endringer i vurderingsformer

Kan man snakke om en reell fagfornyelse så lenge sluttvurderingen ikke har gjennomgått vesentlige endringer? Eller risikerer vi at eksamen blir førende for opplæringen i stedet for å være basert på opplæringen?

Høsten 2020 trådte fagfornyelsen i kraft. Skolen skulle revitaliseres med nye læreplaner i alle fag, et nytt utvidet kompetansebegrep og fagovergripende temaer. Så kom pandemien. Smittevern og hjemmeskole ble naturlig nok hovedfokus på alle landets skoler, og mange steder ble fagfornyelsen satt på pause.

Les også: Utdanningsdirektoratets endringer i eksamen møter sterke reaksjoner

Dersom neste skoleår blir et normalår hvor lærere og skoleledere kan fokusere på opplæring i stedet for smittevernhåndtering, bør arbeidet med fagfornyelsen, eller LK20 som det nå heter, restartes.

I februar spurte Utdanningsforbundet Viken våre tillitsvalgte i videregående opplæring om status for fagfornyelsen på deres skoler. Svarene vi fikk var samstemte i at det mangler tid til å innføre fagfornyelsen på en god og helhetlig måte, og dessuten at en uavklart eksamensform gjør situasjonen enda vanskeligere.

Stor avstand mellom opplæring og sluttvurdering

Helt siden arbeidet med fagfornyelsen startet, har Utdanningsforbundets holdning vært at endringer i læreplaner må innebære endringer i vurderingsformer. Med fagfornyelsen har vi innført et bredere kompetansebegrep og større vekt på refleksjon, samarbeid og dybdelæring. Da må vi ha vurderingsformer som er i stand til å fange opp de kompetansene vi ønsker at elevene skal utvikle. Slik det er i dag, er det en for stor avstand mellom opplæringen og sluttvurderingen.

Utdanningsdirektoratet har oppdatert rammeverket for sentral gitt eksamen i tråd med de nye læreplanene. Eksamensrammeverket slår fast sentrale prinsipper som flere oppgaver, ulike oppgavetyper og analytisk vurdering. Man har valgt å ta i bruk såkalt psykometrisk metodikk, og mener dette skal bidra til å styrke den metodiske kvaliteten på eksamen og sensur. Denne metodikken, som i utgangspunktet er utviklet som et verktøy innenfor psykologien og psykiatrien, er sentral i utviklingen av standardiserte ferdighetstester på skoleområdet, som for eksempel nasjonale prøver.

Tillit til lærerprofesjonen

Det norske eksamenssystemet har tradisjonelt vært preget av stor tillit til lærerprofesjonen. Eksamen har vært nærmere knyttet til prøvetradisjonen i skolen enn til standardiserte tester. Dette kan altså være i endring, og det er betimelig å spørre om endringene på eksamens- og vurderingsfeltet går i en retning vår profesjon er komfortabel med.

Et argument som taler for å endre eksamen slik at den blir mer i tråd med vitenskapelige standarder, er at undersøkelser har vist sprik i sensorvurderinger. Når vi har et system hvor elevene konkurrerer om studieplasser, vil sprik i vurderingene kunne få store konsekvenser for den enkelte. Men dersom utarbeider eksamen i tråd med vitenskapelige standarder, kan det være at man legger for stor vekt på reliabilitet (pålitelighet) i vurderingene, og dermed vil det være en fare for at eksamen ikke måler det faget inneholder.

Uansett bør vi engasjere oss i debatten og utforske hvilke gode alternativer vi har til de sluttvurderingsformene som finnes i dag. Hvis ikke, risikerer vi at det er eksamen som blir førende for opplæringen i stedet for at den er basert på opplæringen.