Våre førsteklassinger leker i hver krok vi har

Karina Høvik er bekymret for dagens skole i BT 25. oktober, og hun påstår at skolen er lagt opp til at barn skal sitte stille, hvis ikke mislykkes man.

Hun foreslår at skolen bør se til helsevesenet og hvordan de kartlegger sine pasienter, slik at skolen bedre kan finne barns motivasjon og forutsetninger. Høvik deler nok samme oppfatning som mange andre, for folk flest tror mye om dagens skole.

Vi arbeider som lærere i første klasse og forstår godt at Høvik er bekymret for sitt barn. Men er det klokt å kritisere norsk skole kun ut ifra egen erfaring? Skal vi kritisere norsk helsevesen hvis vårt møte med én sykepleier ikke står til forventningene?

For å spre kunnskap og innsyn om endringene som har skjedd i skolen de siste årene, har vi følt et behov for åpne opp klasserommet vårt. Vi deler jevnlig vår undervisning på Instagram, der foreldre, besteforeldre, lærere, rektorer og andre følgere i Norge og Sverige daglig deltar i våre innlegg.

Vi håper Høvik besøker @Tuppenoglillemor_skolestart. Kanskje vil det gi henne et håp om at lærere skaper livsmestring gjennom aktiv og lekende læring. Og ja, hvis våre elever ønsker å lære å fly, er vi de første til å lære dem hva som skal til.

Våre skolestartere har gått 51 dager på skolen og leker daglig i hver eneste lille krok vi har. De har bygget pizzaovn av murstein i klasserommet. Der baker de bamseboller og steker vafler. Vi har kafé med servitører som kan bære tolv muffins av modellkitt på et fat. Vi har dyrehage der dinosaurer og haier lever godt sammen og bader i vann i melkekassen.

Vi har byggeplass på grupperommet med tårn, og båter og biler må stadig på verksted der de blir reparert. Vi har utstoppede ekorn som spiser nøtter og fugleegg. Vi har fiskestenger som får tall og bokstaver på kroken, og fangsten bruker vi til å bygge ord og tallrekker. Vi har teaterkrok med kostymer der prinsesser gifter seg med tigre. Vi har sykehus der vi tar koronatester, vi bandasjerer sår og knekte ben, setter sprøyter, tørker blod og har piller mot all verdens plager.

Vi har eget bamsesykehus som syr igjen hull og setter på knapper og nye sløyfer på kosebamsene til barna. Vi har lesehuler med tepper og puter under pultene våre, der vi gjemmer oss bort med en god bok. Vi maler med pensler, spiker, korker og blader. Vi tvinner tråder. Vi tegner.

Vi har demninger og sølepytter som gjør oss klissvåte når regnet høljer ned. Vi har gjemmesteder i trærne når noe føles vondt, og lange hender som strekker seg helt til topps med trøst og varme. Vi har myke venner som alltid forstår. Vi spiser når vi er sultne, selv om det er lenge til lunsj. Vi går ut når solen skinner, og vi har padder og ekorn i skolegården.

Vi rir på store hester som er harde som fjell og bruker hoppetau som kjøretømme. Vi får flaskepost hver eneste uke og skriver hjem om det vi har lært: flamingoer, isbjørner og jettegryter. Vi har møtt reveenken i skogen. I bøkene vi leser, blir alt levende gjennom drama og lek. Vi klemmer mye – og finner det beste i alle skolestarterne våre.

Vi bygger lag. Vi gjør hverandre gode. Vi lærer barna hvordan de skal bruke kunnskapen sin når de kan noe godt. Vi ser alltid etter muligheter, for hos oss finnes det ingen begrensninger, fordi vi er pedagoger. Dette er norsk skole for barn i tannfellingsalder. Velkommen inn, Høvik!

Gjennom lek og aktivitet lærer vi skolestarterne å lese, skrive og regne. Om tolv år er de voksne, og vi kan da spørre dem om de husker noe fra sitt første skoleår. Vi tror ikke det er minnet om harde plaststoler de husker best.

Innlegget er først publisert i Bergens Tidene. Red.