Vi må skape undervisning på barnas premisser, ikke de voksnes

Politimester Bastian, dette går ikke lenger! Barna har blitt ranet. Noe må gjøres! Politikerne må arresteres straks! Det skulle vært gjort for lenge siden. 25 år med testing, krav og mas er altfor lenge.

Hvor vanskelig kan det egentlig være å vite hva som er best for barn? Vi er to lærere som følger debatten om lekens plass for skolestarterne tett, og har tilbakelagt titusenvis av timer i klasserommet. Vi har sett skolestartere som ikke tør å gå inn i klasserommet. Noen gjemmer seg under pulten, noen tier i ukesvis før de sier et ord, noen slår, noen løper rundt og hyler, noen tisser på seg, noen gråter og vil bare hjem. Så står vi der som lærere og tar imot med åpne armer, smiler varmt og tenker i vårt stille sinn atter en augustmorgen: Er det virkelig dette vi vil drive med?

Vi vet at de første årene i skolen er av betydning for barnets identitet og fremtid. Hvordan de ser på seg selv og hvordan andre oppfatter dem, setter seg i kroppen for resten av livet. Burde ikke da all verdens ressurser og kompetanse havne nettopp i skolen, der det aller viktigste vi har, oppholder seg?

Det gjør ikke saken stort bedre at professor Kjersti Lundetræ ved Lesesenteret i Stavanger stresser når hun får nyss om at regjeringen hinter om at mer lek må inn i timeplanen. Hun påstår at det vil være svært uheldig for de svakeste elevene å velge bort læringsaktiviteter i første klasse. Vi sier som Roald Dahl: Det er noe ordentlig pølsevev! Det handler ikke om å velge bort læringsaktiviteter, men å skape undervisning på barnas premisser, ikke de voksnes.

Vi har latt barna leke i klasserommet store deler av tiden de oppholder seg på skolen. Vi har sett at barna tar til seg undervisning lettere når de får leke og være i sin egen verden hver eneste dag. Ikke bare i et friminutt, men sammen i klasserommet. SÅ overbevist har vi vært, at vi har åpnet opp klasserommet vårt for foreldre og lærere på Instagram.

Sant skal sies, de fleste barn lærer raskt. Så raskt at stort sett alle skoler har økt fra å lære én bokstav i uka til to. De fleste barn lærer å lese på denne måten, men ikke alle! Likevel har vi professorer som påstår at jo tidligere barn får skolefag når de ikke mestrer kravene skolen setter, vil nettopp mer skolefag være løsningen. Det har vi til gode å erfare. I løpet av tiden vår som lærere har vi nemlig prøvd nettopp dette. Læringsaktiviteter med ulike nivå og tilpasning til den enkelte har heller skapt store forskjeller blant barna.

Er det lurt å legge opp til undervisning der vi vet at noen vil stå igjen på brygga når båten kaster loss. Hvorfor er ikke norsk skole et sted der alle barn føler seg likeverdige i læringen? Hvorfor bygger vi ikke opp et fellesskap der vi bruker god tid og starter turen når alle har fått på seg redningsvesten? Vi lot en liten gruppe elever som ikke husket flere av bokstavene etter innlæring leke skole. Det første de startet med var å diskutere ivrig hvem som skulle være læreren. Vi observerte hvordan de underviste hverandre på klingende østlandsk. Tidligere ville vi laget flere arbeidsoppgaver for disse elevene, men klok av skade har vi sett at det er i den frie leken læringen ligger!

Les også: En god skolestart for førsteklassingene - forberedelser og tilrettelegging

Vi vet at 6-åringer som ikke husker bokstaver de «burde» ha lært seg, langt fra føler seg smarte. Tvert om, de føler seg dumme. Du vet kanskje hvordan det føles å ikke henge helt med når alle de andre gjør det? Har du mistet starten av en film? Kommet litt for sent til forelesningen? Barn er nådeløse. Ingen roper høyere om hva de kan enn dem. Barn flagger ved hvert eneste trofé. Så tenk deg da, hvordan det er å være 6 år og forventningsfull, og så mislykkes du ved startstreken. Ankeret er dratt opp, men du henger allerede utenfor rekkverket.

Svak henger du der, ifølge Lundetræ. Er det nå hun mener at vi skal dra ungene over bord igjen og tilpasse undervisningen til dem som så en annen vei i første omgang? De som satt der og tenkte på tannen de nettopp hadde felt. Ingen liker å svømme for harde livet hver eneste dag. Skal vi tolke dagens frafall i videregående skole, kan det se ut til å være skadelig å repetere det man ikke er god på, hver eneste dag. Hvis skolen skal være et sted man stadig blir påminnet om hva man ikke mestrer, blir skolehverdagen tung og grå.

Vi har spurt noen eksperter. De er seks år og kan ikke klokka, men de har sterke meninger og gode argumenter om hva de synes er riktig bruk av tid. De vil leke, være sammen med venner og holde på med det de er gode på. Så lag en skole da, der barna leker og lærer uten stadige nederlag. Det er å gi alle like muligheter. I klasserommene våre har vi derfor laget krokene om til dyrehage, sykehus, restaurant, verksted, teater, byggeplasser og akkurat nå Atelieret. Vi kunne selvsagt kjørt på med skoleoppgaver, men først etter at vi tok mer lek inn i skolen, har vi blitt tryggere på at alle barna faktisk lærer det de skal og bevarer gleden underveis.

La skolen være et sted som gjør barna sterke. Ikke i poengsummer på tester eller hvor fort de leser, men i leken der vi vet at alle barn lærer. Vi våger å satse på barnas eget språk, fordi vi vet at den beste læringen skjer når kognitive og emosjonelle læringsprosesser går hånd i hånd. Leken gir barna erfaringer som hjelper dem å ta kloke valg senere i livet. Vi viser superheltene våre at de kan bli akkurat det de vil. Det kan jo hende at noen barn ikke vet at de er gode nok akkurat slik de er. Det er derfor vi er lærere.

Når regnet øser ned i det skoleklokka ringer ut, vet vi at jobben som ligger foran oss, er av betydning for barna resten av livet. Oppskriften er enkel, men utføres best av lærere som lytter og prøver å forstå barnas virkelighet. Da går regnestykket forhåpentligvis opp, og superheltene våre kan om et par tiår slukke branner, bake brød og tralle i vei som trikkeførere. Derfor er det ingenting vi heller vil drive med.

Innlegget er først publisert i Dagsavisen. Red.