Herdis Paldottir: – Blir barn altfor mye avvist i barndommen, slutter de å elske seg selv

Barn er prisgitt de voksne rundt seg. Blir ikke følelsene våre møtt og ivaretatt som barn, lærer vi heller ikke å ta vare på oss selv, sier barnehagelærer og spesialpedagog Herdis Palsdottir. Hun er grunnleggeren av terapiformen EQ-terapi, startet EQ Institute sammen med datteren Dora Thorhallsdottir og har i år godkjent den åttende EQ-barnehagen i Norge.

Les også: Når de barnehageansatte trener på å takle egne følelser, får de bedre relasjoner til barna.

Ikke legg lokk på følelser

– Jeg har hatt et turbulent og spennende liv, der ingenting har kommet gratis. Men å møte utfordringer er ikke bare negativt. Stadig oftere, når noe er veldig tungt, tenker jeg at dette kanskje ikke er meningen. Jeg spør meg selv hva alternativene er, og har tillit til at ting faller på plass når det er modent – hvis det er riktig, sier barnehagelærer Herdis.

«Han høres ut som et monster», sa vi til hverandre etter at fagpersoner beskrev gutten som skulle starte i barnehagen. Vi erfarte noe annet.

Herdis brenner for at vi voksne evner å ta personlig ansvar for å skape et godt liv for oss selv. Det betyr at vi tar de tunge følelsene på alvor, ikke legger lokk på dem og tar oss sammen.

– Vi må undre oss over følelsene. Hva vil denne følelsen fortelle meg? Følelsene våre er beskjeder fra kroppen. Det er fundamentet til EQ Institute, sier Herdis og byr på te. Vi møtes på kontoret hennes på Skøyen i Oslo.

Startet relasjonssenter

Herdis startet Relasjonssenteret sammen med datteren i 2006. Herdis hadde gitt ut boken Relasjoner med barn, og mor og datter reiste landet rundt med foredrag for barnehageansatte og foreldre. I dag har over 160 000 mennesker hørt foredraget, og boken er solgt i mer enn 35 000 eksemplarer. Herdis jobbet også med enkeltmennesker og par i denne perioden. De fikk etter hvert så mye å gjøre at mannen foreslo at de skulle starte en skole for å utdanne EQ-terapeuter, slik at flere kunne få hjelp.

– Dora og jeg lo hjertelig av forslaget, men ideen var plantet, forteller Herdis.

Må ikke ta oss selv så høytidelig

For ti år siden startet Herdis og Dora EQ Institute, som tilbyr en treårig deltidsutdanning i EQ-terapi, eller en ettårig EQ-kompetanseutdanning.

– Jeg husker fortsatt første skoledag. 12 studenter satt i en halvsirkel – og jeg så meg rundt og tenkte: «Hvor er læreren?» forteller Herdis og humrer. Det gikk et halvt år – og en av studentene sa: «Dere sier at dere vil at vi voksne skal møte hverandre på en likeverdig og likestilt måte. Hvorfor sitter dere ikke da i sirkelen sammen med oss?» I dag gjør lærerne det.

– Vi må våge og prøve og feile, ikke ta oss selv så høytidelig. Da blir det mer glede. Den som tror han er ferdig utlært, er ikke utlært, men ferdig. Livet er i bevegelse på alle plan, sier Herdis.

Viktig å føle seg verdifull

EQ-terapi har sitt utspring i den eksistensielle terapien, som handler om viktigheten av å føle seg verdifull for å kunne ha det godt med seg selv. Det er en videreutvikling av den familieterapien Herdis lærte da hun gikk på Kempler Institutt i Danmark.

Rot er ikke alltid rot, det kan være et romskip på vei til månen

– Jeg har basert terapiformen på et ikke-dømmende menneskesyn: «Alle gjør så godt de kan, til enhver tid, ut fra sine forutsetninger», forteller spesialpedagogen. Hun hadde familieterapeut Jesper Juul, som var en av grunnleggerne av Kempler Instituttet, som lærer.

– Jesper Juul var et fantastisk menneske og lærer, men eide ikke sosial kompetanse, sier Herdis og ler hjertelig.

Kopierer foreldrene

EQ Institute jobber også for å hjelpe «voksne barn». Herdis understreker at begrepet ikke brukes nedsettende.

– Barn er prisgitt de voksne rundt seg. Blir ikke følelsene våre møtt og ivaretatt som barn, lærer vi heller ikke å ta vare på oss selv. Vi blir «voksne barn», som lengter etter å bli sett og ivaretatt, sier hun. «Voksne barn» har hatt omsorgspersoner som gjorde så godt de kunne, men det var likevel ikke godt nok for barnet, som ikke tilegnet seg de egenskapene som er nødvendig for å kunne ivareta seg selv som voksen.

– Barn kopierer sine omsorgspersoner. Jeg kaller det en arvesynd, sier Herdis.

«Voksne barn» blir gjerne «needy» overfor venner og kjærester.

Overføres til parforhold

I en parrelasjon vil det «voksne barnet» ubevisst lengte etter at kjæresten overtar der foreldrene slapp. Det blir utfordrende å skape konstruktive relasjoner med en slik bagasje.

– Når forelskelsen har stilnet, begynner vi å irritere oss over sokkene som ligger utenfor skittentøykurven. Dette skjer når vi føler at partneren begynner å avvise oss. Har du en historie med avvisning, vil du lett respondere ved å avvise deg selv: ved gå i forsvar, angrep eller bli sint, sier Herdis.

Når vi legger bort de uhensiktsmessige væremåtene som ble programmert da vi var barn, og jobber for å bli mest mulig autentiske, da kan det bli veldig bra, ifølge Herdis.

Slutter å elske seg selv

Herdis har selv vært et «voksent barn» – og sier at hun fortsatt kan gå inn i rollen.

Da Herdis var yngre, var hun en annen i Norge enn da hun besøkte foreldrene på Island.

– På Island gikk jeg inn i rollen jeg hadde tilegnet meg som barn. Dette gjør «voksne barn» til de har lært seg å gjenkjenne og ivareta egne følelser – også når en person avviser dem. Blir et barns følelser avvist, lærer barnet å avvise seg selv. Et barn som blir avvist av sine omsorgspersoner, slutter ikke å elske dem, men det slutter å elske seg selv, sier Herdis.

Hun tror det skal godt gjøres av en omsorgsperson å aldri komme i skade for å avvise et barn, men at graden av hvor mye du ble avvist som barn, avgjør graden av hvor mye du avviser følelsene dine som voksen.

Startet EQ-barnehager

Norges første EQ-barnehage startet Herdis i 2016. Herdis mener de ansatte i barnehagen har makt til å gjøre en forskjell for barna. Siden barn kopierer omsorgspersonene, trenger de voksne som er gode til å ta vare på seg selv og egne følelser. Da vil barna også lære dette.

Barn som har hatt skremmende opplevelser, viser ofte sine følelser i den skjulte leken

– Det handler ikke om å være egoistisk, men om egenkjærlighet. Når jeg er god til å anerkjenne og ivareta meg selv og mine følelser, anser jeg meg selv som verdifull. Når jeg tar ansvar for å fylle min følelsestank som voksen, har jeg noe å gi til andre. Jeg kan ikke øse fra et tomt kar, forklarer Herdis og legger til at barn under sju år er følelsesmennesker. De tenker ikke logisk, men tar alt personlig og tror alt voksne sier, er sant.

Trives godt i eget selskap

Herdis har bodd i Norge i 45 år. Hun ønsket å videreutdanne seg som spesialpedagog, og det var ikke mulig på Island. Det å etablere en ny terapiform og et eget institutt er ingen åtte-til-fire-jobb. Store deler av livet har Herdis alltid hatt med seg en kladdebok og en penn og notert tanker og ideer når noe dukker opp.

– Jeg trives heldigvis godt i mitt eget selskap. Dét har vært en forutsetning for å få til en helhetlig tenkning rundt konseptene jeg jobber med. Når Herdis ikke jobber, er hun veldig familiekjær. Hun og mannen inviterer gjerne de eldste barnebarna, to fettere på 16 og 17, på god mat, eller tar med de yngste barnebarna på Deichman Bjørvika, Oslos nye hovedbibliotek.

– Jeg elsker sånne ting. Jeg synes det er så hyggelig å være sammen med familien min, smiler Herdis.

Sier unnskyld til barna

Herdis er takknemlig for at hun får muligheten til å møte barnebarna på en annen måte enn hun møtte sine egne barn som små. Hun har vært åpen om at hun har sagt unnskyld til barna sine fordi hun møtte dem på en for autoritær måte. Herdis tok ikke egne følelser på alvor den gangen, og derfor tok hun heller ikke alltid barnas følelser på alvor.

– Jeg har spurt barna mine om det er noe fra barndommen de vil ta opp med meg, noe som plager dem – og de har også kommet uoppfordret med ting. Jeg er glad for at de opplever at de kan komme til meg, og at vi kan snakke. Da vet jeg at de har tillit til at jeg kan ta vare på meg selv. Hvis barna senser at foreldrene ikke tåler å høre sannheten, lar de være å si noe, mener Herdis.

Menneskesyn som ikke dømmer

Herdis er kjent for å ha tatt et oppgjør med det hun kaller det gamle barnesynet.

– Før omtalte vi barn som ikke hadde det bra, som barn med adferdsvansker. Det nye barnesynet har tillit til at alle barn gjør så godt de kan ut fra sine forutsetninger. Hvis barnet har en uhensiktsmessig oppførsel, er de symptombærere, og det er min oppgave som voksen å prøve å forstå årsaken til symptomene. Jeg må spørre meg selv hva barnet prøver å fortelle. Ansvaret for relasjonens kvalitet ligger 100 prosent hos den voksne, fastslår Herdis.

– Hva drømmer du om?

– Jeg drømmer om at barnehagen som institusjon får økt oppmerksomhet – og om at vi som samfunn erkjenner at det er innen barna fyller sju år, at de i størst grad lærer å elske eller avvise seg selv. Barn trenger betingelsesløs kjærlighet: å bli møtt av et menneskesyn som ikke dømmer, sier Herdis Palsdottir.