Pandemien ga oss tid til å ligge og se på skyene
Fagartikkel: Nødløsning med utebarnehage under pandemien, viste seg å være svært effektivt for å gi alle barna et godt og trygt barnehagemiljø.
Publisert
Sist oppdatert
I kapittel 8 i Barnehageloven står det at barnehageansatte har plikt til å sikre at barnehagebarna har et trygt og godt psykososialt barnehagemiljø (§42). Kapitlet og plikten er ny, men å jobbe mot et trygt og godt barnehagemiljø er forhåpentligvis ikke noe nytt for barnehageansatte. Spørsmålet er hvordan vi oppnår det? Dette hadde mine[1] to assistenter og jeg som bakteppe da vi la planer for førskolekullet med utgangspunkt i spørsmålet: Hvordan kan vi legge til rette for at de 18 eldste barna i barnehagen kan få et godt avslutningsår i barnehagen?
Vi ville at et trygt og godt sosialt miljø skulle være grunnsteinen i gruppa vår og samtidig at barna skulle få erfare nye utfordringer, progresjon og mestring det siste året før de begynte på skolen. Vi ønsket å være mer utendørs og på tur utenfor barnehagegjerdet, og at barna skulle få øvelse i å være selvstendige innenfor trygge rammer.
Da vi la disse planene hadde vi på ingen måte sett for oss at året ville bringe oss en pandemi som skulle hjelpe oss til å nå disse ønskene og målene.
Les også: Barnehagelærer Kari fikk barnehagen hun hadde drømt om, under koronatiden
En ny organisering
Mens vi ventet på at barnehagen skulle få åpne opp igjen etter nedstengingen i mars 2020, trodde vi at vi kunne fortsette omtrent som før når barna igjen skulle få komme i barnehagen. Vi skjønte raskt at mye kom til å bli annerledes.
Vi måtte lære hva det ville si å drive barnehage på rødt nivå. For å kunne gi barna et godt barnehagetilbud og samtidig overholde smittevernveilederens anbefalinger, måtte vi omorganisere måten vi drev barnehagen vår på. Barnehagens arealer var for små til å kunne tilby alle kohortene et variert og spennende fysisk miljø samtidig. Vi hadde ikke plass til alle kohorter innendørs, så vi bestemte oss for at førskolebarna skulle ha utebarnehage i et skogholt i nærheten.
For å få til dette ble vi enige med foreldrene om at disse barna skulle ha noe kortere dager i barnehagen enn de barna som var i barnehagen. Dette fordi vi trengte tid til forberedelser og etterarbeid. Å skulle være en utebarnehage frigjorde oss fra mange av de daglige gjøremålene i vår vanlige barnehagehverdag, samtidig som nye og andre oppgaver dukket opp. Vi fylte en vogn med vann, såpe, førstehjelpsutstyr og et bærbart toalett.
Tiden vi mistet, og roen vi fikk
Dagen startet med håndvask i vår mobile håndvaskestasjon, men ellers var det lite som minnet om pandemi der ute i skogen. I barnas oppholdstid trengte vi ikke å vaske, desinfisere og bytte på leker og materiell. Pandemien ga oss opplevelsen av å ha god tid. Vi hadde riktignok kortere åpningstider, men i de timene vi holdt åpent klarte vi ansatte å være fullstendig til stede sammen med barna.
Det at barnehagedagen ble kortere, medførte færre avbrytelser. Der vi før hastet gjennom dagene og spurte oss selv om vi virkelig hadde sett alle barna denne dagen, kjente vi nå at vi klarte å se hver enkelt av dem, samtidig som vi kunne følge opp gruppen som helhet. Når det oppsto konflikter mellom barna kunne vi være tett på og veilede dem allerede når situasjonen oppsto, men også videre i timene etterpå.
Les også: Det ble lettere å se hvert enkelt barn i koronabarnehagen
Til stede med barna
Barn har behov for struktur og forutsigbarhet på den ene siden og frihet og autonomi på den andre. Flere forskere har diskutert hvordan man lykkes med denne balansegangen. Ree og Emilson (2020) beskriver for eksempel at tydelige forventninger kommuniseres best av personalet som har nærhet til barns perspektiver; er følelsesmessig tilstedeværende og lekne.
Paradoksalt nok bidro de nye, restriktive rammene til vilkår som gjorde at vi i større grad kunne kjenne oss igjen i slike beskrivelser av vår hverdagskommunikasjon. Vi var til stede sammen med barna både i hodet og med kroppen, og når en av oss måtte gå fra barnegruppen var det med en trygghet om at det likevel var mange nok voksne der til at alle barna fortsatt ville bli sett og hørt. Vi opplevde altså at det som i utgangspunktet var en, riktignok bevisst planlagt, «nødløsning», viste seg som et svært effektivt tiltak til å fremme et godt og trygt barnehagemiljø for alle barn.
Fikk du med deg denne? Marius lar barna være med å planlegge barnehagedagen
Tid til å ligge å se på skyene
I skogen hadde vi tid til å ligge lenge på ryggen sammen med barna, og barna kunne se på skyene mens de slappet av i gresset. Vi kunne bli med på en hel times intens kanonball-kamp, eller sitte musestille sammen og se på ekornet som klatret i grantreet foran oss. Relasjonene mellom barna og de ansatte ble nærere, og det samme så vi skjedde mellom barna.
I rammeplanen står det at «I barnehagen skal alle barn kunne erfare å være betydningsfulle for fellesskapet og å være i positivt samspill med barn og voksne» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 22). Å være delt i faste kohorter ga barna mulighet til å ta en pause fra den sosiale posisjoneringen, de visste hvem de skulle være sammen med og hvem de skulle spise med. Det ga barna forutsigbarhet og trygghet, og de så ut til å sette pris på å tilhøre en egen. Samtidig gjorde det at vi var utendørs at vi også kunne være sammen på tvers av kohortene i lek og aktivitet.
Les også: Et år med korona: Styrerne er bekymret for barnas tilbud i barnehagen
Sterkt fellesskap
Når barna kunne leke sammen uten å bli bedt om å bruke innestemme, uten å få beskjed om å gå i stedet for å løpe, og uten å bli forstyrret av alt som ellers foregår inne i en barnehage, så vi at de lekte intenst og konsentrert over lang tid. Det var akkurat som de fem og seks år gamle kroppene trengte den plassen som skogen kunne tilby dem, og kroppene strakte seg mot sola like raskt som hvitveisene på bakken.
Ettersom ukene gikk ble det tydelig hvordan barna fant sin plass i gruppa på en annen måte enn det de hadde gjort da vi var i barnehagen. Gutten som fra før ikke var så synlig ble viktig for fellesskapet i kraft av sin evne som insektekspert. Han som fort trakk seg unna når vi lekte regelleker ble motorisk tryggere og begynte å ta initiativ til ballspill. Hun som alltid vernet om seg selv og bestevenninnen sin åpnet opp for at flere kunne være med på leken. I skogen var det plass til alle uansett forutsetninger, og et sterkt felles vi fikk gro frem, fellesskapet ble styrket og utviklet seg til nye høyder.
Vi i førskolegruppen hadde vårt eget sted, våre egne sanger, våre egne leker, vårt eget tidsskjema og våre egne regler. Vi var tre kohorter, men vi var også en gruppe som delte den samme opplevelsen av å være til stede sammen i en skog som gikk fra å være grå til å bli sommergrønn.
Barna fikk ansvar
Tiden gikk, og snart skulle de 18 førskolebarna begynne på skolen. Hadde vi klart målsettingen vår om progresjon og utvikling, og om å skape et godt og trygt sosialt miljø? Kunne vi krysse av på listen vi hadde fått fra nærskolen om hva barna burde kunne, at de skulle være selvstendige, gode på samarbeid og ha sosiale ferdigheter? Skogen krevde at vi viste barna tillit. Her var ingen høye gjerder og porter, og vi måtte stole på at barna holdt seg innenfor det området vi hadde en enighet om var vårt.
Å få en slik tillit fra noen du stoler på og er glad i er en viktig del av utviklingen mot å bli et selvstendig og ansvarsbevisst menneske. Alt barna trengte for å være i skogen en hel dag hadde de med i ryggsekkene, og barna måtte passe på tingene sine, men først og fremst måtte de passe på seg selv og hverandre.
Bedre organisering
Studier har vist at det er mulig å organisere seg bort fra god kvalitet (se for eksempel Williams et al., 2016). Litt overraskende bidro pandemien til rammer som ga oss bedre organisering.
Tiden i skogen viste oss at barna kunne inkludere hverandre i lek og i oppdagelser. De utfordret hverandre til å klatre høyere i trærne og lærte av hverandre hvordan man skulle gjøre det. Barna lekte, samarbeidet og ble selvstendige. Dermed ble nærskolens ønskeliste oppfylt samtidig som vi kunne leve opp til intensjonene for det nye kapittel VIII i barnehageloven som skal sikre at barnehagebarna har et trygt og godt psykososialt barnehagemiljø.
Uventet hjelp
Jeg gikk en tur på stien og søkte skogens ro heter det i barnesangen. Vi fikk hjelp fra uventet hold da vi denne våren fant ro til å være sammen med barna i både aktivitet og hvile og til å styrke hver enkelt av dem der de trengte det mest. Vi fant ro til å hjelpe dem til å finne sin plass i fellesskapet, og vi fikk se dem vinke farvel til barnehagen med ryggsekker pakket med troen på seg selv.
Vi opplever det slikt at vi gjennom det fysiske miljøet ute, og de organisatoriske grep vi tok ettertrykkelig har bidratt til et godt og trygt miljø for hvert barn samtidig som det var en tydelig og naturlig progresjon i hvilke utfordringer barn møtte, og hvordan de løste dem i fellesskap. Tiden i skogen ga ikke bare barna gode opplevelser og nye erfaringer, også de ansatte oppleve en større grad av mestring og tilfredshet enn før. Pandemien førte også til at vi kunne leve opp til vår nye plikt i barnehageloven som skal sikre at barnehagebarna har et trygt og godt psykososialt barnehagemiljø.
Litteratur
Kunnskapsdepartementet. (2017). Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Kunnskapsdepartementet.
Ree, M. & Emilson, A. (2020). Participation in communities in ECEC expressed in child – educator interactions. Early Child Development and Care, 190 (14), 2229–2240. http://dx.doi.org/10.1080/03004430.2019.1566230
Williams, P., Sheridan, S. & Pramling Samuelsson, I. (2016). Barngruppens storlek i förskolan: konsekvenser för utveckling och kvalitet. Natur & Kultur.
[1]Anett Holmvik (pedagogisk leder)
