Det er mange barn som er blitt stoppet i å gi en de er glad i en klem det siste året
Innspill: Da kan en trist elefant langs en av hovedstadens travleste gangveier være til trøst.
Publisert
Sist oppdatert
Ved Akerselva, langs en av hovedstadens travleste gangveier, sitter det en trist elefant.
Med bakbeina krøllet under seg, strake forbein og en motløs snabel som subber mot bakken, er det umulig å ikke kommentere det sørgmodige dyret. For samme hvor sant det er at den lille kjempen er støpt i bronse og plassert på granittsokkel av av kunstner Petter Hepsø, så er det like sant at figuren gir næring til empatien i oss alle.
Jeg liker å stå og observere litt de gangene traseen min går forbi dette stedet. For hvordan denne skapningen påvirker publikum, er omtrent like rørende som flyplass-scenen i Love Actually. Og barnas reaksjon er den flotteste. De slipper foreldrenes hånd i det de får øye på ham, løper bort til sokkelen, klatrer opp og gir elefanten en god klem. Det ser nesten instinktivt ut: «Der sitter det en kjempestor elefant som er lei seg. Jeg må trøste den.»
Foreldrenes reaksjon på barnas resolutte handling er også til å bli varm av. Det er som om de minnes på at barna har empati. Og så kommer det plutselig til overflaten og blir anskueliggjort, fordi en lur kunstner har satt en trist elefant langs et av Oslos travleste tråkk. Jeg vil i grunnen oppfordre alle som er ørlite grann i tvil om hvorvidt små barn har utviklet empati, til å besøke dette stedet.
Varme klemmer
Det siste året har det vært noe eget ved å stoppe opp her. For ikke bare er elefanten blitt et sted der barn får muligheten til å være til hjelp for andre. Nei, i år har det også blitt et sted hvor klemmer kan deles ut uten forbehold. Elefanten er ikke i risikogruppa. Og dette leder meg til et spørsmål mange har dvelt mye ved det siste året: Hvordan opplevdes 2020 fra et barneperspektiv?
For en tid tilbake hørte jeg et innlegg av Ellen Os, førsteamanuensis ved OsloMet. Sammen med kolleger har hun forsket på nettopp dette. Hvordan har den nye barnehagen blitt opplevd av barna? Da jeg hørte Os sine beskrivelser, fortalt med et forskerspråk som både er nøkternt og nært, ble jeg mildt sagt beveget.
Det er historier om barn som ikke får leke med bestevennen sin, fordi de ikke er i samme kohort. Det er barn som har måttet være ute hele dagen, selv om de trives best inne. Det er barn som har vært på skogstur igjen og igjen, og som egentlig synes det er vanskelig å gå på do når man har bobledress på. Det er barn som spiser mindre, fordi det er vrient å spise med votter på, og det blir for kaldt om man tar dem av.
Grønne forventninger, gult nivå
I løpet av de siste månedene har jeg hørt mange fagpersoner som har delt sine erfaringer. Og det er selvsagt også lyspunkter. Et viktig aspekt er tiden. Mange omtaler den første perioden etter gjenåpning av barnehagen som en periode hvor tempoet ble skrudd ned. Med kortere åpningstider og mindre barnegrupper ble barnehagelærernes vilkår for å fordype seg i barns lek straks mye bedre enn før. Men det hadde også sin pris. For vi vet at enkelte barn savnet vennen sin, da leken virkelig skjøt fart.
Utover høsten har det også blitt en vanskeligere situasjon. Mange er utålmodige, og den gjengse oppfatning fra et politisk nivå synes å være at all drift skal gå som normalt, så langt det lar seg gjøre. En tillitsvalgt i Utdanningsforbundet sa det svært treffende: «De har grønne forventninger til et gult nivå». Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i det. For på samme tid som det snakkes varmt om dugnad og samarbeid, om fellesskap og ro, så er det et kunnskapsmaskineri som lurer i bakgrunnen med bekymret mine.
Mobbeombudet i Oslo, Kjersti Owren, tok et fabelaktig oppgjør med dette i et innlegg på Facebook. Hun henvendte seg direkte til barna og sa unnskyld på vegne av de voksne. Hennes poeng var at den fortellingen som så altfor ofte slås stort opp i media, den som handler om voksnes bekymring for at barn ikke skal lære nok, at de skal falle av, henge etter, på grunn av en pandemi, den historien kan fore barns følelse av tilkortkommenhet.
Les også: Barnehagelærer Kari Coventry fikk barnehagen hun hadde drømt om, under koronatiden.
Dugnad og hjertesukk
For akkurat nå er det ikke noe vi skal rekke. Det vi skal, er hele tiden å spørre oss selv: Gjør vi de rette valgene for våre barn? For lærere, i både barnehage og skole, er dette et presserende spørsmål i disse dager. Og tro meg: Ingen barnehagelærer tar lett på å plassere to bestevenner i hver sin kohort. Ingen barnehagelærer synes det er greit å se at ungene fryser og ikke får i seg nok mat. Og nettopp dette må være ganske så utmattende. Særlig når små hjertesukk blir avfeid med: «Ja, men nå må vi alle ta i et tak. Dette er en nasjonal dugnad.»
Ja, det er en nasjonal dugnad. Men det er ikke bare det. Det er også arbeidsplassen til mange mennesker. Og det er det stedet barna skal være. Det er der de skal leke, og det er der vi skal gi dem det beste vi har.
Det er mange barn som er blitt stoppet i å gi en de er glad i, en klem det siste året. Det er mange barn som ikke har kjent kinnet til bestemor, eller som har måttet vinke gjennom et vindu til den de helst vil leke med. Og sånn må det være. De enkle løsningene er rett og slett ikke tilgjengelige. Og nettopp derfor er antakelig «anerkjennelse» det viktigste ordet vi kan trekke opp av hatten i disse dager. Vi må anerkjenne at barn også synes dette er vrient, at de også ønsker seg hverdagen sin tilbake. Og vi må anerkjenne at barnehagelærere ikke er på dugnad, men at de er slitne, fordi jobben er blitt mer krevende – både fysisk og emosjonelt.
Les også: Sykefraværet i barnehagene har også økt i koronatiden, og det er mange vikarer. Styrerne er bekymret for barna, viser undersøkelse fra Utdanningsforbundet.
En elefant til trøst
Så til alle slitne sjeler. Til barnehagelærere og foreldre, onkler, tanter, bestemødre og brødre. Til politikere og sykepleiere, renholdsarbeidere og byråkrater. Det finnes et sted du kan gå til om du trenger trøst. Det finnes et dyr som tålmodig tar imot all den spontaniteten barna ikke har fått utløp for det siste året. Ja, alle de klemmene som egentlig skulle vært delt mellom to varme kinn, blir i disse dager tatt imot og samlet på, av en sørgmodig elefant ved Akerselva.
