Veiledningskompetanse har fått økt oppmerksomhet de siste årene. Det knyttes i profesjonssammenheng til evnen en yrkesutøver har til å håndtere en ansatt i arbeidspraksis og et samfunn i endring. I barnehagelærerutdanningen og videreutdanning i veiledning for praksislærere (VVPB801) ligger det føringer for hvordan barnehagelærerutdanningen skal kvalifisere studenter til å utøve barnehagelæreryrket i et samfunn preget av mangfold og endring (Kunnskapsdepartementet, 2018a).
Praksislærere i barnehagelærerutdanningen får tilbud om VVPB801 for å møte kravet til praksislærernes veiledningskompetanse (Kunnskapsdepartementet, 2018b). Kurset gir innføring i tre veiledningsmodeller, modellenes teoretiske forankring og etikk.
I denne artikkelen har vi tatt for oss gestaltveiledning og praksislærernes opplevelse og erfaring av denne formen for veiledning. Vår problemstilling er hvilken opplevelse og erfaring har praksislærerne med gestaltveiledning? Et av kravene på veiledningsstudiet er individuell gestaltveiledning med faglærer. Etter samtalen skriver praksislærerne et refleksjonsnotat om sine opplevelser og erfaringer med veiledningen.
LES OGSÅ: Når de barnehageansatte trener på å takle egne følelser, får de bedre relasjoner til barna
Etisk bevissthet
I studiet arbeider studentene mye med etikk. Etisk bevissthet innebærer at veileder både er klar over den makten hun har, og hvordan hun møter den andre. Vi er alle født med en sårbarhet som utfordres i møte med den andre (Lévinas & Aarnes, 2004). I veiledningen må veileder ta vare på veisøkers sårbarhet. Et etisk dilemma i denne sammenheng er forskjellen på gestaltterapi og gestaltveiledning. I gestaltterapi arbeider vi med bearbeidelse av tidligere hendelser i livet, mens i gestaltveiledning jobber vi med aktuelle problemstillinger og utfordringer (Dyrkorn & Dyrkorn, 2010).
LES OGSÅ: De ansattes sinne i barnehagen kan føre til profesjonell utvikling
Dette er gestaltveiledning
Gestaltveiledning bygger på et helhetlig syn på mennesket, der både følelser, tanker, kroppsreaksjoner og relasjons- og systemforståelse er tema i veiledningen. Vi må lytte like mye til kroppen og dens signaler som til ordenes tale. Kroppsstilling, pust, bevegelse, mimikk, tonefall og stemmebruk er ytre signaler som vi kan observere. Følelser, stemninger, hjertebank, hodepine, fornemmelser og anspenthet er indre signaler. En forutsetning for å leve i harmoni med seg selv er å ha kontakt med og å være bevisst sine følelser og kroppslige reaksjoner i tillegg til tankene. Gestaltveiledning bygger blant annet på eksistensialismen og gestaltpsykologien (Dyrkorn & Dyrkorn, 2010)
LES OGSÅ: Nye lekemiljø skal hindre psykiske plager hos barna
Bevisst på seg selv
I gestaltveiledning blir metoden «tom stol» brukt for å gjøre veisøker bevisst på seg selv og de relasjonene hun har. Det er viktig for veileder å forklare at det alltid handler om hennes opplevelse av den andre og mindre om denne personen (Skottun & Krüger, 2017). Når veisøker, altså praksislæreren, snakker til en «tom stol» som er et symbol på en person, kan veisøker bli oppmerksom på hva personen gjør med henne, og hva hun har behov for å si (Tveiten, 2013). Veisøker skal så sette seg i den «tomme stolen» og bli den andre personen og svare på det hun selv har sagt. Det er sine egne tanker veisøker formidler i situasjonen. Vi kan si at hun projiserer disse tankene over på den andre personen. I virkeligheten snakker hun til seg selv. Vi har fått tillatelse til å bruke studentenes refleksjonsnotater som metode for å belyse problemstillingen. Refleksjonsnotatene ble abstrahert og satt sammen til tema som ble analysert (Brun og Carson, 2015).
LES OGSÅ: - Vi kan med rette frykte at det legene ser av stress i skolen, skal ramme barnehagebarna
Er opptatt av pusten
I gestaltveiledning er pusten viktig (Dyrkorn & Dyrkorn, 2010; (Carson & Birkeland, 2017). Ved å puste med magen kan vi komme i kontakt med ubevisste følelser, slik en praksislærer sier det:
Det var godt å få spørsmåla om pusten. Det setter fokus på den. Jeg «skjelver» ofte når jeg prater om «nære» ting. Dette gjorde at jeg klarte å holde mer fokus på pusten. Ikke minst få kjenne på at jeg slappet ganske godt av når jeg kunne si at pusten var langt nede i magen.
En annen praksislærer uttrykker det slik:
Da jeg kom frem til hva jeg trengte veiledning i, spurte veileder hvor jeg pustet. Da ble jeg oppmerksom på at jeg pustet ganske høyt oppe. Jeg satt også på kanten av stolen. Veileders spørsmål gjorde at jeg senket skuldrene og satt meg bedre i stolen. Jeg kjente at jeg slappet mer av.
En tredje praksislærer sier det slik:
Hun spurte deretter hvor jeg pustet. Da merket jeg hvor knytt magen min var, det var i hvert fall ikke plass til noe luft der! Pusten min var kort, overflatisk og helt øverst i brystet. Jeg kjente også hvordan skuldrene mine fulgte etter pusten, oppover. Da jeg ble bevisst på pusten min, pustet jeg med magen, og merket da at skuldrene også falt ned.
Disse tre refleksjonsnotatene viser tydelig pustens betydning for det å komme i kontakt med egne følelser. I gestaltveiledning er veileders oppgave å spørre om pusten til praksislæreren (Carson & Birkeland, 2017). Ved å bli oppmerksom på hvordan vi puster, hjelper det oss å puste med magen og dermed bli mer avslappet.
Vil bevisstgjøre tanker og følelser
Hensikten med metoden «tom stol» er å bevisstgjøre tanker, følelser og behov veisøker har for den aktuelle personen hun skal «snakke» til. Hun kan få nye erfaringer om seg selv og forestillingene om den andre personen (Skottun & Krüger, 2017). Når veisøker plasserer en person i den tomme stolen, er det viktig at hun er bevisst på at det er hennes egen opplevelse av personen som kommer til uttrykk. I gestaltveiledning jobber vi aldri med veisøkerens nærmeste familie i den tomme stolen. Det er viktig å poengtere at dette er et spill, og at det veisøker sier til den tomme stolen, ikke alltid skal sies direkte til vedkommende. Vi presenterer to utsagn fra praksislærenes opplevelser og erfaringer med gestaltmetoden «tom stol»:
Å bruke tom stol ble første gangen veldig rart, fin øvelse der jeg fikk sagt alt jeg ville si, men veldig spesielt å være den andre. Man kan aldri sette seg helt inn i andres følelser, slik at det ble litt for fjernt for meg. Andre gangen klarte jeg å slippe meg mer og kanskje gå litt dypere. Fint å ta en gjennomgang etterpå der man fikk tilbakemelding på hva man bør holde seg unna. Da ble det på en måte min egen vei.
Først skulle jeg late som den andre personen satt i den tomme stolen, og prate til vedkommende. Etterpå skulle jeg sette meg bort i den tomme stolen og late som jeg var vedkommende som snakket til meg. Jeg merket at det var mer utfordrende, og tenkte at jeg ikke visste hva vedkommende egentlig tenkte om meg. Jeg forsto etter hvert at jeg ikke trenger å vite, det handler om hva jeg tror.
Praksislærerne synes metoden «tom stol» er utfordrende, men også lærerik med tanke på å ta den andres perspektiv. Dessuten mener praksislærerne at metoden bidrar til økt selvinnsikt og oppmerksomhet om egne følelser. Ifølge Skottum & Krüger (2017) kan metoden «tom stol» gi veisøkerne innsikt i nye erfaringer om seg selv og forestillinger om den andre personen.
Får økt bevissthet om relasjoner
Vår problemstilling er hvilken opplevelse og erfaring har praksislærerne med gestaltveiledning? Ut fra analyse av refleksjonsnotatene ser vi at praksislærerne gjennom bruk av gestaltveiledning øker bevisstheten rundt bruk av pusten og sin relasjon til andre mennesker. I tillegg blir de mer bevisst sine tanker og følelser. En utdannet veileder bruker sjelden bare gestaltveiledning, men kombinerer ulike veiledningsmodeller i arbeidet med å veilede studenter eller medarbeidere.
Litteratur
Carson, N. & Birkeland, Å. (2017). Veiledning for barnehagelærere (4. utg.). Oslo: Cappelen Damm akademisk.
Dyrkorn, R. & Dyrkorn, R. (2010). Innføring i gestaltveiledning: teori, metode, praktiske eksempler. Oslo: Universitetsforlaget.
Kunnskapsdepartementet. (2018a). Forskrift om rammeplan for barnehagelærerutdanningen.
Kunnskapsdepartementet. (2018b). Nasjonale retningslinjer for barnehagelærerutdanning.
Lévinas, E. & Aarnes, A. (2004). Den annens humanisme. Oslo: Aschehoug i samarbeid med Fondet for Thorleif Dahls kulturbibliotek og Det norske akademi for sprog og litteratur.
Skottun, G. & Krüger, Å. (2017). Gestaltterapi: lærebok i teori og praksis. Oslo: Gyldendal akademisk.
Tveiten, S. (2013). Veiledning: mer enn ord. Bergen: Fagbokforlaget.
