Mener Utdanningsforbundet virkelig dette?

I innledningen presenterer Meyer et paradoks som han kobler til to ulike syn på læring; at eleven «skal finne sin egen vei «på den ene side, og at de skal «underlegges formell læring og disiplin» på den annen. Dette representerer vel neppe «to ulike læringssyn», men to sider ved elevens situasjon slik det bør være. Vi kan dra en parallell til norskfaget der vi åpner for kreativ skriving, samtidig som vi stiller krav til tekstens form.

• Svar fra Meyer: Mål- og resultatstyring har mange bieffekter

Meyer bygger så en kontrast mellom målstyring på den ene siden, og tillit, autonomi og skjønn på den annen. Denne kontrasten som utbroderes i artikkelen, kjenner mange lærere på i det daglige, og her treffer Meyer godt. Hovedpoenget er imidlertid entydig: «En av de viktigste årsakene til at resultatene mellom klasserom er så forskjellige, er at det også er stor variasjon i kvaliteten på lærerne" og dette mener Meyer er underkommunisert., også i fagforeningen. Videre bruker Meyer lærernes såkalte varierende kvalitet som premiss for behov for målstyring, og at lærerne ikke uten videre kan overlates til sitt profesjonelle skjønn, sin autonomi. Det fører til stor ulikhet i resultater, hevder Meyer.

Meyers hovedpoeng representerer en forenkling idet han ser bort fra helheten. Klassens karakterer er slett ikke noe rent resultat av læreres kvalitet, og det mange faktorer som påvirker elevresultater og som man ikke kan se bort ifra; kulturen eleven kommer fra, den sosiale bakgrunnen, helsen, klassesammensetningen, lærebøker, økonomi, antall elever i klassen, lærere, ledelse, skolekulturen, politiske føringer mm. Det er et svært sammensatt bilde som ikke kan fryses fast siden opplæringen er i konstant bevegelse. Det vil være mer interessant å utforske hvordan elevene lærer best enn å så tvil om læreren slik Meyer prøver seg på.

• Steffen Handal: «Å være lærer er å opptre under risiko for å tråkke feil»

Alexander Meyer underbygger sitt hovedpoeng ved å fremme en rekke påstander om lærere som målstyringsmodellen vil avdekke: «Vi vil i en slik modell formodentlig også se flere eksempler på lærere som henviser til sin metodefrihet, lukker døren til klasserommet for innsyn, og ikke tar sine yrkesetiske forpliktelser på alvor. Vi vil kunne få eksempler på klasser der mange elever ikke har lært å lese før de går i 4. klasse, eller se flere eksempler på lærere som aldri forbereder seg til timer, eller som tillater mobbing eller som selv mobber, eller som abdiserer som klasseleder under påskudd av å gi elevene ansvar for egen læring, osv.,» Meyer stiller seg bak titteskapet til modellen og tar seg storstilte friheter når han tillater seg å formulere slike tvilsomme hypoteser (Frihet følger alltid av en viss uberegnelighet og tjener til å demonisere.)

De ovennevnte eksempler gir uttrykk for en privat anskuelse (for lærere er i realiteten forberedt til timen) der Meyer foretar to grep; på den ene side å omforme lærernes virke (mobbe), og på den andre side å redusere den (abdisere). Hva er disse utfall mot lærere uttrykk for?

Konklusjonen til Meyer er at målstyringsmodellen hjelper lærere å ta ansvar. Han skriver «Det er et argument at økt kontroll og målstyring i skolen også sender et tydelig signal om det ansvaret lærere har for å gi alle elever adekvat opplæring.» Hva han legger i "adekvat opplæring" er uvisst. Er dette en gjenspeiling av Meyers egen drøm der det etiske råd kan oppdra de som er skjøvet ut som betydningsløse, lærerne? Nå kan lærerne endelig bindes av de etiske prinsipper i plattformen. For etter å ha definert lærere som ustabile og av varierende kvalitet skriver han om nødvendigheten av «normering» (av lærere): «Noen har allerede begynt, men langt flere må begynne å ta den pent laminerte profesjonsetiske plattformen vår ned fra tavlen på personalrommet der de pliktskyldig har hengt den opp (og i mange tilfeller glemt den), kopiere den opp til alle kollegaer, henge den opp på arbeidsrommene og begynne å bruke den.»

Er dette i tråd med Utdanningsforbundets syn på lærerprofesjonen? Da lærerprofesjonens etiske råd ble opprettet i november 2015 skrev UDF følgende: «Rådet skal støtte opp om etisk forsvarlig praksis i utdanningssektoren.»

Hvorfor skal en fagforening legge etiske føringer for lærere? Mener Utdanningsforbundet at lærere ikke tar ansvar, og at fagprofesjonen handler uetisk? Mener Utdanningsforbundet at opplæringslovens verdigrunnlag ikke gir klare føringer for yrkesutøvelsen, og skal ikke fagprofesjonen gjelde i alle spørsmål? Ligger ikke etikken i faget vi utøver og i vårt oppdrag?