– Faget yrkesfaglig fordypning må styrkes
Debatt: Vi etterlyser politisk styring for å endre praksisen med «borttelling» av timer og reduserte lærerressurser.
Publisert
Sist oppdatert
I 2006 ble faget yrkesfaglig fordypning (YFF) introdusert for at elevene skulle kunne knytte sterkere bånd mellom opplæring i skole og virkeligheten i arbeidslivet. Opplæringstiden i faget utgjør over 20 prosent av den totale opplæringstiden til elevene i løpet av de to årene den foregår i skole. Både målsettingene og omfanget av faget tilsier at det er svært viktig at man lykkes.
Likevel ser vi at faget mange steder ikke prioriteres, og at det tvert imot kan se ut som faget brukes som en økonomisk salderingspost i yrkesfagene med «borttelling» av timer og reduserte lærerressurser. Vi etterlyser politisk styring for å endre denne praksisen.
YFF, som ble introdusert gjennom Kunnskapsløftet i 2006, hadde sin bakgrunn i evalueringer og tilbakemeldinger om at det var liten sammenheng mellom opplæringen i skole og i bedrift, at mange elever hadde problemer med å bestemme seg for lærefag, og at det generelt var store mangler i samarbeidet mellom skoler og arbeidsliv. Det er også et mål at faget skal styrke samarbeidet mellom skole og arbeidsliv, og mellom yrkesfaglærere og fagarbeidere.
LES OGSÅ: Faget yrkesfaglig fordypning fungerer ikke etter hensikten
De aller fleste elevene i YFF, ca. 85 %, tilbringer store deler av opplæringstiden i bedrift. Det betyr at kvaliteten på denne delen av opplæringen er veldig viktig for totalresultatet. For de fleste elevene er dette det første møtet med arbeidslivet bortsett fra en ukes utplassering på ungdomstrinnet. Det sier seg selv at for mange elever er graden av oppfølging fra faglærer svært viktig for å få skikkelig utbytte av denne opplæringen.
For faglærer er nært samarbeid med den som er ansvarlig for elevene mens han eller hun arbeider i bedriften, også en avgjørende forutsetning for å kunne gjennomføre god formativ og summativ vurdering i faget. For bedriftene er samarbeidet med faglærere viktig for å forstå læreplanmålene og få kunnskap om hvordan opplæringen best kan tilpasses elevenes ferdigheter og forutsetninger.
Evalueringer av faget helt tilbake til 2012 viser at det er store forskjeller i graden av måloppnåelse. Som de fleste andre variasjoner i måloppnåelse innenfor utdanning har dette selvsagt mange årsaker. Motivasjonen og kompetansen både i de aktuelle bedriftene og i skolen spiller en rolle. Det samme gjelder elevenes motivasjon og holdninger.
Men ulikhetene skyldes i stor grad at lærerne i faget gis ulike muligheter til å følge opp elevene mens de er i bedrift, og dermed også ulike muligheter til å samarbeide med ansatte i bedrift som har ansvar for eleven. Det skyldes at mange videregående skoler og fylkeskommuner har valgt å bruke knipe inn på lærerressursene i faget. Tankegangen synes å være at så lenge elevene er ute i bedrift, så kan lærerne i faget settes til å undervise andre elever i stedet for å følge opp elevene som er ute i bedrift.
LES OGSÅ: Yrkesfagene i koronapandemien
Denne måten å redusere lærerressursene i YFF på er bare en av mange versjoner av samme fenomen: Fylkeskommunene reduserer utgiftene til videregående opplæring ved å unnlate å knytte lærere til en del av elevenes opplæringstimer, også omtalt som «bort-telling av timer». Praksisen er forstemmende, men det har hittil vist seg umulig å komme denne fordekte reduserte kvaliteten i elevenes opplæringstilbud til livs.
Mange steder er innsparingen lagt inn i skolenes budsjetter slik at disse settes i en tvangssituasjon. Og fordi tilsynsmyndigheten, Statsforvalteren og dennes oppdragsgiver UDIR, ikke har slått effektivt ned på praksisen, har den spredd seg til stadig flere fylkeskommuner og videregående skoler.
Spørsmålet er hvor viktig ansvarlige politiske myndigheter mener at det er at en lærer er knyttet til alle opplæringstimene som elevene har en forskriftsregulert rettighet til. Eller for å gjøre problemstillingen enda enklere: Skal selvstudium kunne regnes som del av opplæringen elevene har rett på? Så langt har vi ikke registrert en eneste ansvarlig kunnskapsminister som har gitt slike signaler.
Men nasjonale utdanningsmyndigheter er fullt klar over problemet. Det er gjennomført flere undersøkelser og tilsyn som har dokumentert at denne praksisen finnes. Spørsmålet er om de har vilje til å gjøre noe effektivt for å stoppe den. Den forrige regjeringen overbeviste oss ikke gjennom sitt forslag til ny opplæringslov. Kan vi håpe på større vilje hos den nye?
