Det trengs øving for å kunne stå på egne bein i voksen alder

I sin kronikk på NRK Ytring 3.12.23, skriver Johanne Refseth (@psykolog.med.sovepose på Instagram) at barna skal «få tryne i fred», og at «livet er ikke for pingler, og det er en veldig god ide å øve på det».

For å bli bedre på noe, så må man øve. For å oppøve de ferdigheter man trenger, og den tåleevnen som er nødvendig for å kunne stå på to selvstendige bein i voksen alder; da må man øve på dette.

Dette er naturlig nok ikke gjort over natta, og man trenger et solid stillas rundt seg mens man legger det tidligere fundamentet, grunnmur og, med årenes løp, skaper et robust byggverk som tåler vær og vind. Men, i takt med at byggverket reiser seg, må også stillaset justeres.

Vi som jobber i skolen, er en del av denne prosessen hver dag. Men det vi i økende grad observerer, er at barn ikke godtar et nei for et nei. De er ikke vant med å bli satt krav til hjemmefra. De er ikke vant med å øve på det å få motgang.

Barn trenger krav, de trenger rammer og regler. På skolen, hjemme og i fritidsaktiviteter. De trenger, og ønsker, som oss alle, noe å trene mot. For å bli bedre. Men det er vår jobb som de voksne rundt barnet å vise og modellere dette. Dette gjelder både skolen, men ikke minst foreldre og foresatte.

Skolen som samfunnsinstitusjon representerer et sett med tydelige rammer og regler, og speiler på den måten samfunnet. I denne speilingen ligger også rollen til foreldre og foresatte. En rolle som fordrer at man må fremstå som tydelige voksne, trygge rollemodeller, som representerer trygge og forutsigbare rammer hvor barn og unge får et nødvendig handlingsrom for å øve på å gå på trynet, reise seg opp og erfare at det gikk greit. På den måten opparbeider man seg i økende grad en motstandsdyktighet for de utfordringer man møter på.

Samtidig; barn skal selvfølgelig også få være barn, og med tanke på hvor kort del barndommen er av livet, så er det ingen grunn til å forhaste seg ut av disse årene. Men i disse årene ligger også verdifull tid, hvor vi som danner teamet rundt barnet, må ta de nødvendige stegene tilbake, la barnet, slik Refseth påpeker, «få tryne i fred», og opparbeide seg litt mer robusthet for hver dag som går.

For, gjør vi ikke det, å gi de muligheten til å kunne øve på å stå oppreist når det blåser kuling; da vil den fremtidige tilværelsen fort bli mer krevende enn hvis man har vært ute en vinternatt før.

Psykiater: – Vi skal forstå barnas følelser, men må fortsatt sette grenser

– Å ikke bli møtt på følelsene ga meg en opplevelse av å «være feil»