– Å ikke bli møtt på følelsene ga meg en opplevelse av å «være feil»

Som liten opplevde Caroline M. Omberg at bekymring, sinne og å være lei seg ikke var populære følelser hos de voksne i barnehagen. I dag brenner hun for at voksne skal ha tid til å være i øyeblikkene med barna.

– Det holder ikke å bare snakke om følelser i samlingsstunden, sier Caroline Marita Omberg (38). Hun er grunnskolelærer med master i profesjonsrettet pedagogikk, der hun fordypet seg i det emosjonelle aspektet ved lærerrollen.

– Jeg hadde verken tilknytningsvansker eller alvorlige utviklingstraumer som barn. Likevel var det mange ting jeg var redd for – og som bekymret meg i barnehagen. Som alle barn ville jeg hatt glede og nytte av å bli møtt av voksne med en varm, trygg og nysgjerrig tilnærming til barns atferd og følelser, sier Caroline.

Dette er en av flere saker i vårt tema om å forstå barns følelser.

Upopulære følelser

Som barn kunne Caroline lett kjenne det i kroppen når noe var vanskelig.

– Redsel, sinne og bekymring er ikke populære følelser hos barn. De voksne i barnehagen responderte gjerne ved å overse eller avlede når barna hadde sånne følelser. Voksne på 80-tallet trodde, og noen tror fortsatt, at hvis vi setter barna på andre tanker, så går de vanskelige følelsene over, sier Caroline. 

Selv var hun redd for å gå på do i barnehagen, samt for å svare eller synge feil i samlingsstund. Og spesielt engstelig var Caroline for strenge voksne. Ingen av de ansatte visste at Caroline var redd.

– «Å late som ingenting» var kuren for det meste, sier hun.

Opplevelse av å «være feil»

– Å ikke bli møtt på følelsene gikk på bekostning av selvrespekt og egenkjærlighet. Det ga meg en opplevelse av å «være feil». En varm og trygg voksen, som var nysgjerrig og støttende, kunne gjort en stor forskjell, tror jeg. 

Hun opplevde at følelser ikke ble ansett som en ressurs, snarere som noe problematisk – med mindre det var glade følelser.

– Det var som om de voksne bare anerkjente halve skalaen av følelser. Jeg var mye alene med følelsene mine.

Caroline kommer på én ansatt i barnehagen, Karianne, som ga uttrykk for at hun likte barna.

– Jeg minnes følelsen av at hun likte meg. Det føltes godt, forteller Caroline.

Følelsen av verdighet

Caroline er overbevist om at hun kunne lært mye om seg selv og om relasjoner dersom de voksne i barnehagen hadde brydd seg genuint om barnas følelsesliv.

– Hadde noen hjulpet meg med å sette ord på følelsene – og vist at de syntes det var greit at disse følelsene fantes, tror jeg det ville gitt meg trygghet og en opplevelse av verdighet som jeg lengtet etter. Jeg tror faktisk det ville gjort meg i stand til å navigere i livet med større grad av selvrespekt og egenkjærlighet, sier Caroline.

Hun er overbevist om at følelser vi ikke får lov til å kjenne på, sette ord på og dele, i lengden kan bli direkte helseskadelige for oss. Caroline sier hun gjerne vil slå et slag for den traumeinformerte barnehagen, der de voksne er bevisste sin egen evne til å spre varme og trygghet, gi anerkjennelse og bidra til utvikling av resiliens (psykologisk motstandskraft) og robuste barn.

– Både traumeforskningen, pedagogikken og psykologien viser at det å møte barns følelsesliv på en god måte gir mulighet for enorm utvikling, kontakt og relasjonsbygging, sier hun og legger til viktigheten av at ansatte på jobb får tid til å møte barna i øyeblikkene. 

I Omberg sin masteroppgave, Kjærlighet og emosjonelt arbeid i grunnskolen, kom det frem at det er minst like viktig å ha emosjonelt overskudd som kompetanse om følelser. Hun tror det samme kan være tilfellet i barnehagen.

– Trivsel, opplevelser av mestring og nok tid og mennesker på jobb gir emosjonelt overskudd. Det igjen gir bedre relasjoner og kan starte en positiv, selvforsterkende spiral, sier Omberg.