Professor Nordahl ser en ting om gangen

Professor Thomas Nordahl skal ha for at han ikke er redd for å stikke fingrene inn i løvens gap. Nå skal han fortelle oss lærere at vi har det veldig bra, og at det bildet som blir tegnet av læreryrket i media er preget av meninger og overdrivelser.

Nå er det jo sånn at man kan trives veldig bra med noe og være misfornøyd med andre ting. Lærere er vant til å ha mange tanker i hodet på en gang. Vi kan stortrives med hele laget vi er den del av, vi kan brenne for faget vårt og gå gjennom dagene, ukene, månedene og årene og føle at vi er på rett plass i yrkeslivet.

Likevel kan vi ha mange og høylytte ytringer om hva yrket vårt trenger. Vi er jo engasjerte fordi vi elsker yrket vårt, ikke fordi vi hater det. Det er nettopp fordi vi vil være i det, at vi vil styrke det. At vi som høykompetente kunnskapsarbeidere får marginal økonomisk uttelling for kompetansen vi har, må gå an å si uten at man dermed snakker ned yrkets innhold og hverdag. At vold og trusler er et økende problem i skolen, er en arbeidsmiljøfaktor som man ikke kan relativisere seg bort fra.

Professor Nordahl har nå satt søkelys på læreryrket gjennom å se på noen utvalgte variabelområder i en undersøkelse han har vært med på. Undersøkelsen er en evaluering av et prosjekt de har hatt i gamle Hedmark: «Kultur for læring» har vært et forsknings- og utviklingsprosjekt som har foregått i alle grunnskoler og kommuner i gamle Hedmark fylke fra 2016 til ut skoleåret 20/21. Det er i utgangspunktet ikke ment som forskning som skal si noe generelt om læreryrket, men professor Nordahl bruker likevel funnene fra disse undersøkelsene for å underbygge noen meninger, som fremstilt i denne kommentaren:

Jeg er, som det allerede tydelig fremgår, usikker på hvor vitenskapelig pålitelig disse spørreundersøkelsene fra Innlandet er, jeg har i alle fall noen innvendinger til det materialet som fremgår av denne presentasjonen. Det er dypt problematisk når en evaluering av et FOU-prosjekt knyttet til lokale utfordringer på Hedmarken lettvint brukes til å beskrive læreres forhold til jobben sin over det ganske land.

Variabelområdene er som følger:

• tilfredshet og kompetanse
• samarbeid om undervisning
• samarbeid om elevene
• kontakt med elevene
• skoleledelsen

Selvfølgelig viser fokus på disse variabelområdene at vi har det bra på nettopp disse variabelområdene. Det er ikke disse områdene lærerne primært er misfornøyde med. Det blir som å slå fast at appelsinene i fruktdisken er gode fordi tomatene er det. Det å være lærer, er både tomater, appelsiner og litt av hvert. Hver kategori bør måles ut fra sine egne kvalitetskriterier. Selv om jeg stortrives med elever/deltakere, samarbeider godt med høykompetente kollegaer under en proff ledelse, og elsker å undervise, betyr ikke det at alt er rosenrødt.

Forskere må stille vanskelige spørsmål

Om man ønsker å bli tatt seriøst som forsker, bør man også stille vanskelige spørsmål. Jeg skulle ønske at professor Nordahl leste om igjen sin Karl Popper, med vekt på falsifikasjonsprinsippet, med litt hypotetisk- deduktiv metode på toppen. Da ville han tatt utgangspunkt i en krevende påstand og testet denne påstandens pålitelighet med alle tilgjengelige vitenskapelige innvendinger.

I stedet velges noen ufarlige variabelområder som det stilles enda mer harmløse spørsmål til, for å komme frem til ønsket verifikasjon. Da får man ikke en vitenskapelig testing, men bare en diffus bekreftelse av de konklusjonene man er på jakt etter. Nordahl har gjennom sin spørreundersøkelse her endt opp med et produkt designet for å «disse» lærerne, for gjennom semivitenskapelige perspektiver ugyldiggjøre og latterliggjøre de dyptgående frustrasjonene som har bygget seg opp i yrket over år.

Det er ingen bombe når professoren hevder at den som samarbeider, trives bedre enn den som ikke gjør det. Vi er ikke lenger privatpraktiserende lærere som lukker døren bak oss i august og åpner den i juli. Skolen er bygget på samarbeidende og delende lærere.

Les også: Læreroverskudd kan gjøre at ukvalifiserte lærere forsvinner ut av skolen

Majoriteten av oss ønsker ikke et annet yrke, fordi uansett hvor strevsomt det kan være, vet vi at vi er med å styrke elevene våre for å få den fremtiden de ønsker. Jeg har alltid vært omgitt av kollegaer som gråter og ler med sine elever og står med dem i tykt og tynt, og som frustrasjoner til tross, aldri har hatt planer om å forlate skuta.

Det går an å være en sånn lærer. De fleste er det. De negative oppslagene vi har hatt de siste par årene, handler ikke om vår individuelle opplevelse av mening i hverdagen, men de ytre rammene vi har for å gjennomføre oppdraget vårt, og sikre fortsatt rekruttering til læreryrket. Nordahl hevder mot slutten i denne teksten at «(…) det er slitsomt og utilfredsstillende å være lærer.» Nei, det er slitsomt og tilfredsstillende, det er stor forskjell. De slitsomme delene i klasserommet kan også være de mest givende, når vi klarer å forløse potensiale, skape gnist, løse problemer: rett og slett få stivnede situasjoner inn i en flytsone. Med kløkt, samarbeid, humor, faglighet og menneskelighet ønsker vi å forbedre livene til andre mennesker.

Derfor er vi lærere. Det er synd at professoren ikke anerkjenner kompleksiteten i hverdagen vår. Norge sett fra Hedmark er ikke hele Norge, og jeg kan ikke se hvordan han med pålitelighet kan generalisere fra de lokale undersøkelsene til å gjelde hele populasjonen av lærere i landet. Da blir det bare synsing i slips. Lokalt FOU-arbeid er ikke det samme som å stille vanskelige og genuint utforskende spørsmål om yrket generelt. Her er det tydeliggjort altfor lite med tanke på å fremstå med reliabel underbygging av valide konklusjoner. Det lukter taktikk, politikk og gammel polemikk. Sliten Wunderbaum.