Tar du leken fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det med det samme
Innspill: Ja, jeg har rappa det fra Ibsen. Jeg har bytta ut livsløgnen med leken. Ganske presist, spør du meg.
Publisert
Sist oppdatert
For hva er det som gir lykke, velvære, mening, flyt, moro? Nettopp. Det er leken.
Barnets perspektiv
Så lenge jeg har kunnet tenke, har jeg vært opptatt av å leke. Først som barn, deretter som tween, og til slutt som voksen fagperson. Et av mine første minner av lek er i grusen, i portrommet utenfor barndomshjemmet. Jeg laget et veinett for småbilene mine som ville gitt enhver samferdselsminister tårer i øynene. Det varte i timevis. Uavbrutt.
Disse minnene har vært nyttige for meg den siste tiden. Denne høsten har jeg nemlig gjort noe jeg har hatt lyst til lenge: I stedet for å skrive om lekens verdi for voksne, har jeg skrevet om lek for barn. Det hele har blitt til en barnebok. Den handler om Trine (elleve og et halvt), som gradvis oppdager at det hun liker aller best, å leke, ikke lenger er noe bestevenninna synes noe om.
Skrivingen har tvunget meg til å forsøke å ta barnas perspektiv. Jeg har måttet hente frem barndomsminner jeg knapt visste jeg hadde, for å sette meg inn i hvor smertefullt det er å oppdage at leken ikke er viktig lenger.
I boka mi er det et annet barn som gjør det vanskelig for Trine å leke. Men skrivinga har også fått meg til å tenke over hvilke barrierer vi som voksne, og vi som samfunn, setter for barns lek.
Leking er gøy
Mannen bak det suverene begrepet homo ludens (det lekende mennesket), den nederlandske kulturhistorikeren Johan Huizinga (1938), argumenterte for at det var moroa ved leken som var dens essens. På tross av en rekke studier som forklarte lek, innvendte Huizinga at disse alltid forholdt seg til hva leken var god for, men at de som regel utelot den primære kvaliteten ved lek:
«For hver eneste av (…) «forklaringene» kan det godt innvendes: «Så langt så bra, men hva er egentlig moroa med å leke? Hvorfor hyler babyen av glede? Hvorfor gir gambleren seg hen til lidenskapen? Hvorfor blir horder vekket til vanvidd av en fotballkamp?» Denne intensiteten og absorberingen av lek finner ingen forklaring i biologisk analyse. Likevel, i denne intensiteten, i denne absorberingen, i denne galskapen, ligger selve essensen, lekens overordnede kvalitet.» (Huizinga, 1998, s. 9–10 (min oversettelse)).
La oss ha dette som utgangspunkt: Barna leker fordi det er gøy. Ja, eller som Huizinga påstår: Mennesket leker fordi det er gøy. Om vi tar som utgangspunkt at dette er sant, så er nok også leken uunngåelig. Vi trekkes mot det som er gøy, og vi gjør det så langt det lar seg gjøre.
Snublende overganger
Hva skjer da med overgangene? Hva skjer når barn skal gå fra en institusjon som har leken som en del av formålet, til en institusjon som ikke har det? Jeg tror lærere i skolen synes lek er like viktig som det barnehagelærere gjør. Men vilkårene for lek er annerledes i skolen, fordi det er det vi har lagt opp til gjennom lover og læreplaner.
Da seksårsreformen ble en realitet i 1997, var intensjonen «det beste fra barnehage og skole». Det skulle være rom for lek i skolen, ja, en del barnehagelærere fikk sågar jobb der. Men etter hvert ble det en dragkamp om hva førsteklasse skulle brukes til, og hvordan den skulle organiseres. Jeg mener at jeg ikke tar i når jeg påstår at leken, og dermed barna, ble den tapende part.
Prøv å sett deg inn i det selv. Det du aller helst vil, er å leke. Du vil leke med vennene fra barnehagen. Sjørøvere har vært temaet det siste halve året. Men brått er hverdagen ny. Kompetansemålene har forrang, og lekinga kan seile sin egen sjø. Det er ikke veldig rart at en del unger fader ut etter noen timer undervisning. Kanskje har de dratt til sjøs i tankene sine. Ære være dem for det – leken har heldigvis noen fluktruter. Likevel kan man saktens spørre seg: Blir barna lykkelige av det her? Og får vi et bedre samfunn?
Ser ikke hva barna mister
Om jeg skal snakke rett fra levra (og det kan jeg, takket være ytringsfriheten), så tror jeg noen ganger den voksne befolkningen tenker for lite over hva vi tar fra barna. Gjerne med de beste hensikter. Vi vil at barna skal lykkes. Da må man kunne lese, skrive og regne. Men så går det hele kanskje litt for fort, for vi vil at de skal kunne dette så raskt som mulig.
Logikken har dermed blitt at vi skal ruste barna for overganger. Det er rett og slett mye offentlige midler som går til å sørge for gode overganger. Problemet er bare at det ved overganger ofte fokuseres på hva barn skal forberedes til, og ikke på hva barnet vil miste ved overgangen. Jeg maler med litt bred pensel, men jeg har selv som barnehagelærer forberedt «skolestartene» på å vente på tur, sitte stille, være tålmodige. Men samtalene om at nå blir det mindre tid til å leke, nå blir det en hverdag uten bestevennen din herfra, se, de har ofte uteblitt.
Jeg tror vi må anerkjenne at barn også taper noe når leken får dårligere kår. Alle mennesker mister noe i løpet av livet, og som lærere er dette noe vi må være bevisst. For det er en sorg å miste, og det kan gjøre at barnas tanker noen ganger farer andre steder enn det vi voksne ønsker oss. Noen tap må anerkjennes, mens andre tap er rett og slett resultat av røveri. Jeg mener leken er eksempel på slikt tjuveri.
Lek gir livet mening
Ja, for selvsagt kan det hende at man opplever at en venn ikke vil leke mer. En helt annen ting er at konsekvensen av det vi som samfunn har bestemt, blir mindre tid til leking. Seksårsreformen er et eksempel på dette. Kanskje var intensjonen det beste fra barnehage og skole. Kanskje var det at barn skulle lære mer, litt fortere. Uansett fortjener et hvert politisk vedtak som omhandler barn, også følgende analyse: Kan barna tape noe på det her?
Og om svaret er «Ja, det blir jo mindre tid til leking, da», så bør vi tenke oss nøye om før vi gjør det vi hadde tenkt. For da er vi i ferd med å ta fra ungene noe av det som gir mest mening. De er jo tross alt lekende mennesker, akkurat som oss.
