102 år gamle Ingrid Opdøl hedret av regjeringen for sin krigsinnsats

Ingrid Opdøl ble kjent for lesere av Utdanningsnytt da Yrke intervjuet henne i forbindelse med at hun fylte 100 år. Da beskrev hun at noe av det viktigste med lærergjerningen er å "ta elevene på alvor".

Nå er hun 102 år gammel. Og i forbindelse med feiringen av 8. mai fikk hun av regjeringens minnemedalje for sin innsats under andre verdenskrig, melder NRK.

Da Yrke intervjuet Ingrid da hun fylte 100 år, fortalte hun om et langt lærerliv.

Hele morsslekta

Hele morsslekta hennes var lærere. Og selv tenkte hun som liten "at det måtte da gå an å bli noe annet".

Men det var lærer hun ble, med internasjonalt engasjement.

Engasjementet hadde hun allerede da hun som ung jente ble involvert i kampen for et fritt Norge.

Ingrid Opdøl smuglet mikrofilm for de allierte.

– Det var fem år som jeg mistet av ungdommen min, fra 18 til 23 år, sier Ingrid om krigsårene.

"Likte dem dårlig"

– Landet var hærtatt av fiender, og vi likte dem dårlig, sier hun.

Ingrid var kurér for motstandsbevegelsen XU. 

– Med livet som innsats, smuglet hun film ut av Norge, så det skulle bare mangle, sier ordfører i Surnadal, Ståle Refsnes (Ap) til NRK.

Sitererer Bjørnson

Her er intervjuet Yrke gjorde med Ingrid for to år siden, i leiligheten hennes hjemme på Grefsen i Oslo:

Det er litt rart, men når engasjementet lyser fra det blå blikket til Ingrid Opdøl, er det fristende å kalle henne ei glad jente. Hun siterer selv Bjørnson litt ut i intervjuet, for jentungen fra Sunndal begynte tidlig å undre seg på hva som fantes «over de høye fjelle». Den første turen ut av hjembygda ble ingen stor opplevelse. Men la oss starte hjemme hos 100-åringen.

Ingrid Opdøl bor i egen leilighet i en av blokkene i skråningen på Grefsen. På bordet står et fornemt kort med personlig hilsen fra kong Harald, og den fine buketten fra Oslos ordfører Marianne Borgen har hedersplass i blomsterhavet på spisestuebordet.

Det er mange som har villet gratulere. Dagen ble feiret i to runder. Den ene med huskonsert, der mange av de 50 slektningene bidro. Den andre med åpent hus, der venner og kjente stakk innom fra morgen til kveld for å hedre 100-åringen. Her var også mange fra skoleverket, som Ingrid Opdøl har vært en del av gjennom et langt liv.

Selv synes hun det var ekstra moro å komme rett inn i den store skolereformen i 1959, der Sandaker skole gikk foran når niårig skole ble innført. Senere var hun med og utviklet helse- og sosialfag som studieretning. Men det var ingen selvfølge at ei bondedatter fra Nordmøre skulle rive opp røttene og ta høyere utdanning.

Alle var lærere

Ingrid Opdøl ble født i 1922 og vokste opp på Flatvad gård, som yngst av fem søsken.

– Hvordan var det å være minstejenta?

– De sa jeg var bortskjemt, svarer Ingrid, med et lurt smil.

Foreldrene var aktive og mente det var viktig å ta ansvar for det som foregikk i bygda. Faren satt i kommunestyret og moren i skolestyret, for Bondepartiet, og det var vanlig at de skulle på møter.

– Hele morsslekta var lærere, og da jeg gikk på folkeskolen, spurte mange om jeg skulle bli det også. Men jeg tenkte at de måtte da gå an å finne på noe annet. Far var heller ikke så ivrig, for det var mest vanlig at jentene giftet seg og ble husmødre på den tiden.

Skolestarten gikk greit.

-Skrekk og advarsel

– Bestemor Tora fra Lom leste mye for meg og broren min. Hun bodde i tøffelavstand, og vi fikk både høre de kjente eventyrene og historien om «The little red hen», for hun hadde vært i Amerika. Vi kunne lese og skrive da vi begynte på skolen, og da læreren oppdaget det, ble jeg tatt opp på tavla for å vise de andre elevene. Jeg skulle skrive «godt», men det ble «gått», og læreren påpekte feilen, så det ble ingen suksess, sier Ingrid

Opdøl, som har tatt med seg denne erfaringen til skrekk og advarsel.

– For det meste var barndommen lys. Ingrid turnet i morelltrærne, kokte rabarbrasuppe i blikkboks og hadde en frodig blomsterbakke helt for seg selv.

Den leseglade jenta hadde også fri adgang til morfarens boksamling og syntes det var moro å lese om fremmede byer og ukjente landskap.

– Jeg skjønte at det var en verden utenfor den trange dalen, og «undret meg på hva det var å se over de høye Fjelle». Første turen gikk til Kristiansund, og der var det ikke mye storslått. Bare skarp lukt av klippfisk.

Forsvant under bena

Da Ingrid var 18 år, brøt krigen ut. Hun gikk på folkehøgskole da hun så tyske fly rett over hodet, og fikk senere høre at de hadde bombet Namsos.

– Der hadde jeg søsteren min, og da jeg kom hjem, sto gutter på min egen alder i blå uniform og skulle ut i krigen. Det føltes som om jorda forsvart under bena mine.

Dette var en av de tøffeste opplevelsene i 100-åringens liv.

Ingrid begynte litt senere på Halsa husmorskole og tok artiumsfag litt nå og da som privatist.

I mors fotspor

Ingrid var veldig glad i moren sin, og hun fulgte også samme yrkesveien. For selv om hun ikke ville bli lærer i barneskolen, kunne hun tenke seg å undervise eldre jenter.

– Mor var elev i det første kullet på Statens lærerskole i husstell på Stabekk i 1909, og jeg var også opptatt av riktig ernæring, så jeg søkte meg dit.

Etter å ha fullført de to årene ble den første jobben som skolesanglærer ved Nordhordland folkehøgskule på Frekhaug. Samtidig studerte Ingrid solosang og pianospill ved Bergen musikkonservatorium og tok skolelærersangeksamen. Hun kom fra en musikalsk familie og hadde også lært å spille trampeorgel hjemme.

- Jeg har alltid sunget i kor, og jeg og ei venninne møtte opp til audition til Oslo Filharmoniske Kor og ble tatt opp. Der sang vi i lange kjoler med flaggermusermer, foret med silke. Men etter hvert ble det så mye reising på meg at det ble umulig å fortsette, sier 100-åringen. Hun har fortsatt klippekort til konsertene i Filharmonien, men rullatoren har gjort det litt mer problematisk å ta seg dit.

– Når jeg sover, hender det jeg drømmer at jeg løper opp grønne bakker, uten rullatoren.

Etter Bergen-oppholdet ønsket Ingrid seg til Oslo, og ble en kort periode assistentlærer på Statens lærerhøgskole, der hun selv hadde gått. Men så åpnet det seg nye muligheter.

Gikk rundt og veide folk

I 1956 ble Ingrid ansatt i Landsforeningen for kosthold og helse.

– Jeg gikk rundt og banket på dørene hos eldre, og de som var modige nok, slapp meg inn og ble med på undersøkelsen. Da veide jeg folk og så hva de hadde i matskapet. Senere ble tallene mine gransket. De viste blant annet at mange hadde for liten tilgang på jern.

På kveldstid hadde Ingrid også kurs i kosthold for kontordamer.

En stor skolereform ble satt i gang i 1959. Oslo skulle bygge en forsøksskole på Sandaker, og dette var overgangen til niårig skole for alle.

– Dette må du bli med på, lød oppfordringen fra rektor. Jeg hadde søkt stipend for å studere kosthold og helse i USA, men han ga seg ikke, så jeg ba om betenkningstid. «Du får et døgn», lød svaret. Dagen etter takket jeg ja, fast bestemt på å være der et år.

Skolen var mindre enn halvferdig, og lærere strømmet til fra alle kanter av landet for å være med på den nye satsingen.

– Dette var noe kjempespennende som mange ville være med på, og rektor ga klar beskjed om at ingen fikk ha faste plasser på lærerværelset. Her skulle alle bli kjent med hverandre, sier Ingrid med et smil.

Linjedelt

Det var på denne tiden ungdomsskolen var linjedelt. Gausskurven var en rettesnor, og elevene i A-klassen lærte to språk. Så gikk det nedover til D, som fort ble kalt duste-klasse, og på F fant du hjelpeklasseelevene.

Pensjonistene fra Sandaker videregående skole, som nå er nedlagt, møtes første onsdagen i hver måned, og Ingrid Opdøl er en av to som var med fra starten.

Y-veien må bygges ut og gjøres bedre, mener Fafo-forsker

– Vi var en aktiv skole og pleide å snakke om «sandakerånden», selv om vi ikke hadde elevene med de høyeste poengene. Det var voksne folk der, som tok elevene på alvor.

På skolekjøkkenet skulle Ingrid lære de unge både sunt kosthold og bordskikk. Gryteretter var populært på den tiden, og det skulle også være dessert. En gang hadde noen laget ei formkake med altfor mye natron. Da en av guttene åpnet døren til stekeovnen lød spørsmålet: «Gassmaske, frøken?»

Etter hvert ble Sandaker utvidet til en videregående skole, og Ingrid har hatt en aktiv rolle for å utvikle helse- og sosialfag som studieretning her i landet. Hun var også med på å lage læreplanene. Egne læringsrom kom på denne tiden, og for Ingrid var skolekjøkkenet ekstra viktig.

Først ut i fredskorpset

Ingrid hadde gitt rektor klar beskjed om at hun bare ble ved skolen i et år. Det varte litt lenger, men etter to søkte hun permisjon for å studere samfunnsfag og skoleledelse ved universitetet i Århus. Dette åpnet veien til verden, og ble et av mange avbrekk. Men det hører med til historien at hun også var ansatt som lærer ved Sandaker videregående skole til hun gikk av med pensjon i 1990.

Mer kaffe kommer i koppene, og 100-åringen lar tankene fare tilbake til sitt første møte med Afrika, mens hun nyter en kransekakebit som er igjen etter feiringen.

I 1963 opprettet Norad Fredskorpset. Ingrid løp for å hente søknadsskjema og ble tatt ut som en av de første 20 som fikk reise. Turen gikk til Uganda, og fagkunnskapen om kosthold og ernæring veide tungt for å få være med.

– Da vi møttes, kom det fram at ingen av oss hadde vært i Afrika tidligere, og vi visste lite om Uganda og den vanlige afrikaner.

LES OGSÅ: I snart 100 år har Møbelsnekkerskolen på Mysen fôret Norge med fagfolk

Norad hadde lite penger, så etter at forberedelsene var unnagjort, ble deltagerne satt på et lite, militært transportfly, som satte kursen sydover.

– Vi satt på to rader langs sidene i flyet, med flytevest og fallskjerm på.

– Kunne dere hoppe i fallskjerm?

– Nei, men vi hadde hatt en liten trening, der vi sto på en krakk i skogen, og telte 101, 102 … Så hoppet vi og dro i utløseren.

Dette var ingen svipptur med det lille flyet, som måtte tanke ofte. Det var lunsj i Paris og overnatting på Malta, før kursen ble satt over Middelhavet. Der slo lynet ned i ene vingen på propellflyet, som falt mange meter og nesten skremte vettet av Ingrid og de andre. Etter to overnattinger til i Kairo og Khartoum er siste stopp Entebbe, og en ved et vindu utbryter:

– Jeg kan se en elefant!

Kjørte uten lappen

Ingrid har aldri hatt førerkort, men hun kjørte bil i Uganda for å ta seg ut og undervise voksne kvinner i ernæring og hygiene.

– Det var mange feilernærte barn. Alle er mer opplyste nå, men da fantes verken telefon, radio eller tv der.

Fredskorpspioneren husker menneskene best.

– De var så gode, hadde alltid et egg eller noe annet å gi oss, og jeg fikk fin kontakt med kvinnene. Vi måtte vende oss til å sitte i hyttene deres, og jeg tror det var vi som lærte mest.

LES OGSÅ: Kampanje for å skaffe læreplasser er i gang

Etter å ha vært borte i to år, brukte Ingrid og ei venninne god tid på turen hjem. Det tok to måneder med buss og tog fra Uganda til Norge.

– Det var en god akklimatisering.

– Var du redd noen gang?

– Nei, og får du slike tanker, må du dra hjem.

Det brennende engasjementet for Uganda har aldri sluppet taket, og for noen dager siden kom en liten håndbok for barn og lærere fra trykkeriet. Den forklarer med enkle ord hvilke rettigheter barna har i det afrikanske landet, og nå skal den spres. Ingrid har vært med på arbeidet og håper den når ut til mange.

Hjerte for Palestina

Det ene har tatt det andre etter at Ingrid var med i Fredskorpset. Fra 1969 til 1972 ble hun kontaktet for å være bestyrer ved Norges KFUKs studenthjem i Paris. Fra 1976 til 1981 var hun konsulent for UNESCO i Dakar med hyppige korttidspermisjoner, og i 1987 startet prosjektene i Palestina.

– Jeg reiste opp og ned i ett kjør.

Ingrid hadde hatt kontakt med KFUK i Jerusalem, og det ble åpnet et samarbeid for å legge til rette for yrkesutdanning for palestinske jenter. Utover på 1980- og 1990-tallet var Ingrid med i styringsgruppa i Faglærerlagets samarbeidsprosjekt, for sammen med KFUK Jerusalem å utvikle yrkesrettede utdanninger for jenter, uavhengig av religion. De fleste var muslimer. Senere plusset det på seg med musikklærerutdanning og lærerutdanning i grafisk design ved Women Teachers College i Ramallah. Samarbeidet ble videreført i Lærerforbundet, og både skolen, fagforeningen og menigheten Ingrid tilhører, har vært engasjert.

Fagutveksling har vært viktig for Ingrid, noe som også gikk under navnet «tvinning». Dette betydde blant annet at det kom musikere fra Palestina og Jordan som fikk bygget ut utdanningen sin ved Musikkhøgskolen i Oslo. En av dem var musikklæreren Aruba, som Ingrid fikk nær kontakt med. Hun tok mastergraden sin i Norge og spilte da Utdanningsforbundets nye lokaler ble innviet i Hausmanns gate i 2003.

Aruba ble syk og døde altfor tidlig. Ingrid understreker at det er en av de vennligste personene hun har møtt, og mens vi snakker om dette, kommer det en Facetime-samtale. Det er Arubas datter fra Ramallah, som gjerne vil veksle noen ord på engelsk med sin mors gode støttespiller.

I full aktivitet

Reisevirksomheten har nesten stoppet, men Ingrid har ikke sluttet å følge med. Radionyhetene og en lang rekke med venner holder henne oppdatert.

– Da første verdenskrig tok slutt, ikke så lenge før jeg ble født, tenkte folk «aldri mer krig». Så kom annen verdenskrig, og nå er det krig i Ukraina. Vi har en verden i utvikling på alle kanter, men det ser ut til å være vanskelig å få slutt på dette.

Fjernsynet er forsvunnet ut.

– Jeg ser, hører og går litt dårlig. Sanseapparatet er slitt, sier 100-åringen. Med til historien hører likevel at hun går til butikken hver dag for å kjøpe mat.

-– Det blir fisk, litt kjøtt og mye frukt og grønnsaker. Enkelt, men næringsrikt kosthold, forsikrer kostholdseks-perten.

Ingrid er med i en litteraturgruppe som har møttes en gang i måneden de siste 15 årene.

– Det blir bare faktabøker, for vi har ikke tid til romaner. Nå har vi tatt for oss kornets historie.

Rådebank-Hege reddet unge fra selvmord

Folk som kjenner Ingrid godt, fremhever at hun er meget belest, men ikke belærende. I tillegg til utdanningen i pedagogikk har hun også studert fransk, spansk og livssyn og etikk, ved siden av å jobbe som lærer.

– Jeg har alltid vært nysgjerrig. Og jo mer jeg lærer, dess mer oppdager jeg at jeg ikke kan.

Ingrid er også med i en bibelgruppe og en økumenisk gruppe med seks medlemmer. De møtes til frokost i titiden, leser og diskuterer, og gir seg gjerne ikke før langt ut på ettermiddagen.

– Etter å ha sett «Abrahams barn», begynte vi å lese Koranen. Men det ble for kjedelig, så nå leser vi alt mulig.

Ta elevene på alvor

Ingrid Opdøl trivdes da hun underviste på Sandaker skole, og kan fortsatt kjenne gleden når hun tenker på moren som ringte og takket for at sønnen hadde begynt å spise fisk.

– Har du noen råd å gi til dagens lærere?

Ingrid retter seg opp i stolen og nøler ikke.

– Ta elevene på alvor, og ikke avvis noe som et dumt spørsmål. Prøv heller å få noe ut av det. Se hver enkelt, vær med dem hele veien, og arbeid sammen så de kan stå til eksamen. Skolen skal være god for de som går der. Ungdommen er flott, og lærerne må stå på for at de skal gjøre noe ut av livene sine.

Ingrid har ikke selv stiftet familie, men hun har mange slektninger rundt seg som hun har god kontakt med. Og hjemmehjelpen kommer innom to timer hver fjortende dag. Hovedspørsmålet for 100-åringen er egentlig: Hvordan skal hun rekke over alt hun har lyst til?

Dagen etter er det middag på Grefsenkollen.