Lærer Knut Vegard må blåse i en flaske hver morgen for å klare en dag i klasserommet

Første gang Knut Vegard Reisæter merket at stemmen sviktet, var i en gymtime i mai 2020.

– Jeg ropte elevene i mål på 60-meteren. Da jeg først hadde ropt for én, måtte jeg gjøre det for alle, sier Reisæter, som er lærer ved Landås skole i Bergen.

Reisæters stemme ble ikke bedre. Han ble fort sliten av å prate, og hver dag kjente han en klump bygge seg opp i halsen. Han beskriver det som en ond sirkel der han ikke klarte å trekke pusten ordentlig fordi halsen snørte seg sammen. Uten nok pust anstrengte han stemmen enda mer.

Han ble sendt til utredning hos øre-nese- hals-spesialist og fikk vite at han hadde fonasteni; stemmesvikt. Det skyldes som regel overdreven eller feilaktig stemmebruk.

– Da så jeg mørkt på karrieren min, sier han.

Hadde dårlig snakkestemme

Reisæter fikk henvisning til logoped. Han demonstrerer noen av øvelsene han lærte. Ikke ulikt en sanger før konserten, varmer han opp stemmen med ulike toner og teknikker.

– Hver morgen har jeg en liten konsert ved frokostbordet, sier han.

Han trener også med å blåse tåkelur-lyder i et rør ned i en flaske.

Reisæter hadde sluttet å synge i kor et par år før han fikk fonasteni. Han har en teori om at dette medvirket til stemmesvikten.

– Jeg har alltid hatt en god syngestemme, men dårlig snakkestemme. Jeg tror jeg brukte stemmen feil da jeg snakket, men at korsangen ga meg den muskulaturen jeg trengte for å snakke skikkelig, sier han.

Nå har han begynt i kor igjen. Stemmen er blitt bedre.

– Jeg ser lysere på å jobbe som lærer nå, sier han.

LES: Logopedenes tips til slitne lærerstemmer

Roper ikke

Reisæter underviser fortsatt. Når 7.-klassingene hans stimer inn, passer han på ikke å snakke over dem. Han får dem til å roe seg før han gir beskjeder.

– Tre-to-en, sier han rolig, og volumet i klasserommet senkes straks til en rolig mumling.

Han har skrevet på tavlen hva elevene trenger i timen. I dette klasserommet har han dessuten mikrofon og høyttaler. Utstyret er der av hensyn til en elev, men Reisæter har også stor glede av det.

– Jeg tror det skjer automatisk, at vi lærere tror at vi må snakke høyt for å bli hørt, sier han.

Med mikrofonen på gjør han ikke det.

Mikrofon ga nytt håp

Reisæters kollega Helene Hjelmeland har også nylig begynt å se lysere på tilværelsen, etter flere mørke år. Hennes nye håp kom fra hjelpemiddelsentralen i form av en liten, bærbar høyttaler og en diskré mikrofon som hun fester med en hudfarget bøyle rundt hodet.

– Det er et helt genialt! Jeg skulle bare ønske jeg hadde fått det før, og at mange flere enn meg brukte det, sier hun.

For fem år siden begynte Hjelmeland å kjenne noe i halsen. Hun skyldte først på tørr luft i den nybygde skolen, så på begynnende allergi mot kattene sine. Hun begynte å suge på pastiller og ta med seg vann inn i klasserommet, selv om det strengt tatt ikke var lov.

– Jeg var sliten i halsen, som om jeg hadde en klump med grøt der, og jeg hadde behov for å svelge hele tiden. Jeg klarte ikke å gjøre jobben min ordentlig.

Hjelmeland ble henvist til øre-nese-hals-spesialist. Hun fikk vite at hun hadde en hevelse på stemmebåndene. Hun trodde en stund det var kreft, og ble derfor glad da det viste seg å være fonasteni. Etter hvert skulle hun erfare at fonasteni var en utfordrende diagnose.

Ville ikke snakke

Helene Hjelmeland ønsket ikke sykmelding. Hun klarte å lage ganske gode opplegg for undervisningen der hun byttet ut muntlige beskjeder med skriftlige instruksjoner på tavlen. I gymtimene overlot hun snakkingen til andre. Likevel ble stemmen sliten hver eneste dag.

Hun ble irritabel hver gang hun måtte åpne munnen. Hun begynte å gå tur alene i stedet for med venninnene. Det ble vanskelig å være støttekontakt på fritiden.

Hun gikk til logoped, men følte ikke hun så noen fremgang. Hun ble så lei at hun kastet treningsflasken som logopeden hadde gitt henne.

Tok ulønnet permisjon

– Jeg har nok nesten vært deprimert. Jeg har lurt på om den lange utdannelsen min har vært bortkastet. Skulle jeg begynne å flytte papirer i et arkiv?

I fjor valgte Hjelmeland å ta 60 prosent ulønnet permisjon for å hvile stemmen. Samtidig gikk hun fra å undervise de eldste elevene i store grupper, til å gi norskopplæring til fremmedspråklige 1.- og 2.-klassinger i grupper på fire til seks barn.

Etter å ha hvilt stemmen i ett år og fått mikrofon og høyttaler, føler hun seg bedre. Nå tror hun at hun igjen kan undervise mellomtrinnet i større arealer, slik hun egentlig ønsker. Hun er usikker på om hun kan gjenoppta høytlesning, men har i stedet begynt å spille lydbøker for elevene.

LES: – Stemmebruk burde vært en del av pedagogikkfaget