Et historisk tilbakeblikk på lærerstanden

Man skal være ganske lite samfunnsorientert dersom man ikke har fått med seg lærernes oppgitthet over undervisningssituasjonen for tiden, og som har vart i noen år nå. Elever helt nede på 1. trinn er både fysisk og verbalt utagerende mot lærerne, som har lite å stille opp med, kommer det frem. Og hva er resultatet? Jo, den ene etter den andre slutter i skolen og finner seg andre jobber. Utdanningen gir flere muligheter enn undervisning. Problemet er selvfølgelig at det blir lærermangel i skolen. Man behøver ikke å være medlem av Mensa for å forstå at det er en katastrofe for den oppvoksende slekt.

Da vi i 2014 feiret 200-årsjubileet av både landets grunnlov og norsk frigjøring fra unionen med Danmark i 1814, førte det til økende interesse for norsk 1800-tallshistorie i befolkningen. At lærere også den gang hadde store utfordringer med pøbler blant elevene, er kanskje ikke like kjent.

Jeg skal ikke trette landets lærere med historiekunnskap de allerede besitter. Lærernes allmennkunnskaper er nok bedre enn gjennomsnittsnordmannens. Men noen anekdoter fra tiden med omgangsskolelærere kan kanskje skape litt munterhet, men også avsky i en ellers hektisk skolehverdag. Det er omgangsskolelærere på landet historiene er hentet i fra.

Omgangsskolelæreren

Hvem var han? I første halvdel av 1800-tallet var det i hvert fall en mann. Ikke så rent få var noen skikkelige originaler. Av hjelpemidler hadde de ikke mere enn de fikk plass til i ei skreppe på ryggen. Selve omgangsskoleformen var dominerende på landet helt frem til 1860-årene. Svært få hadde utdanning utover det mest elementære. Det var gjerne presten i sognet som plukket ut unge bondegutter etter konfirmasjonen til å fungere som omgangsskolelærere. Lønnen var dårlig, derfor forsvant de gjerne når noe bedre dukket opp. Imidlertid slapp lærerne militærtjeneste. Man regner derfor med at motivet for å starte som skoleholder for svært mange unge menn, var å slippe unna den.

Historier fra Nord-Gudbrandsdalen

Som vi skal se, var omgangsskoleholderne en fargerik og uensartet gruppe mennesker med ulike kvalifikasjoner som lærere for distriktets barn. Det var flere grunner til at undervisningen ikke alltid forløp som den skulle.

Hans To

Hans To het en omgangsskoleholder i bygda Vågå i det første tiåret av 1800-tallet. Dette var en periode med mye uro i bygdene, særlig blant ungdommen. Grunnen var at de såkalte Holsteinkarene var kommet tilbake etter endt militærtjeneste i Slesvig-Holstein. De skulle ha brakt med seg mye fyll og vold og fordervet ungdommen. Lærerne fikk en vanskelig tid, og måtte bruke mye av undervisningstiden til å oppdra ungdommen, ikke ulikt skolehverdagen til dagens lærere. Det er åpenbart ikke et nytt fenomen at mye undervisningstid går med til oppdragelse.

Hans To så ikke annen utvei enn å bruke fysisk avstraffelse på verstingene, hvilket ikke var helt uvanlig på den tiden. Bonden på gården Øy likte dårlig at sønnene fikk pryl. Han sendte skoleholderen en vennlig invitasjon, og To møtte opp. Da To var vel innenfor, ble døren låst, og bonden gjøv fysisk løs på ham. Imidlertid var To en sterk kar i sin beste alder. Det endte med at To mørbanket bonden før han forlot stedet. Senere, under en sesjon i bygda, som ofte ble feiret med drikk og dans, og hvor også To deltok i laget, hadde bonden på Øy innleid Holsteinkarene for å banke opp læreren. Det gikk svært galt. Hans To overlevde så vidt. Etter en tid med pleie gav han opp lærergjerningen, dro til Kristiania og utdannet seg til handelsmann. Senere bosatte han seg i Larvik.

Brutalt i Lalm

En annen, ikke navngitt omgangsskolelærer, underviste blant annet i Lalm på 1770-tallet. Han ble beskrevet som en religiøs mann og en samvittighetsfull lærer som tok seg godt av sine elever. I Lalm bodde det også en bonde som fullstendig unnlot å oppdra sine sønner. Han var stolt av deres brutalitet, og aksepterte ikke at skoleholderen forsøkte å oppdra dem. Da alvorlig tiltale ikke hjalp, måtte læreren til slutt straffe dem. På hvilken måte står det ikke beskrevet. Faren sørget for å komme sammen med læreren under fire øyne i et lukket rom, og der mishandlet han mannen så grundig at han fikk varig mén og døde tidlig.

Beretningen avslutter med å fortelle at skikkelige folk i Lalm avskydde både bonden og sønnene all sin dag. I det minste hadde læreren støtte i lokalbefolkningen.

Sjugur Mo

Interessant er det også å lese om Sjugur Mo, som var omgangsskolelærer og skrivekar hos sokneprest Fietzentz i Vågå på 1700-tallet. Han hadde den særdeles uskikkelige eleven Hans Holbø i sin klasse. Sjugurd så ingen annen råd enn å gi ham alvorlig tukt. Dette glemte Hans aldri. Han vokste opp til å bli en svær kar, to hoder høyere enn andre. Han ble sjelden sint, men når det skjedde, varte det lenge!

Under en auksjon noen år senere støtte Hans Holbø på Sjugur. De hadde begge drukket, og igjen kan vi lese om brutal vold mot skoleholderen. Hans Holbø løftet Sjugur opp etter håret og dro han til seg slik at noe av håret løsnet. Heldigvis klarte tilskuere å få tak i Sjugurs ben og dro ham vekk fra overgriperen.

Situasjonen er nok litt annerledes i dag, men det betyr ikke at den føles så mye bedre for lærerne. Flere husker nok saken fra 2014 der en lektor i videregående i Oslo ble fysisk angrepet av en elev, og fikk varige mén. Han måtte kjempe en lang kamp for å få tilkjent erstatning og oppreisning.

Litteraturliste

• Arvesen, Olaus: Vaagaapresten, (Kristiania: J.W. Cappelens Forlag, 1916)
• Hagemann, Gro: Skolefolk, Lærernes historie i Norge, (Oslo: Ad Notam Gyldendal a.s. 1992)
• Hougen, Fredrik: Minner fra Sel 1 og 11. Ca 1910 Privat eie. Uten dato
• Hougen, Fredrik: Ein omgangsskoleholder og heimbygda hans. Ei monografisk skisse. Privat eie. Uten dato
• Kleiven, Ivar: «Drag or skolesoga» I-V Syn og Segn 1898
• Pillarviken, Hans Hansen: Selvbiografi. Uten dato. Kopi