Sviktende rekruttering til lærerutdanningene er bekymringsfullt, men ikke når det gjelder lærermangel
Debatt: Løsningen er ikke å redusere kravene til studentene, snarere tvert imot.
Publisert
Sist oppdatert
Det har blitt en debatt mellom Karl
Øyvind Jordell og meg om det er meningsfullt å telle studenter i
lærerutdanning for å predikere framtidig lærermangel. Jeg
hevder at den nære historie viser at det blir for enkelt. Lærermangelen
blir bestemt i et marked med tilbud og etterspørsel.
I sitt svar hevder Jordell at han primært er opptatt av trinn 1-4 i Nord-Norge, og spesielt Finnmark. Jeg er enig i at dette er viktige deler av norsk grunnskole, selv om det kun utgjør henholdsvis om lag 3,5 % og 0,7 % av årsverkene. Men mitt poeng blir bare sterkere hvis man ønsker å studere en så liten del av skolen. Man kan ikke se bort fra markedsmekanismer.
For det første er det ingen lærere som kun er kvalifisert for trinn 1-4. Man er i tillegg i det minste kvalifisert for enten trinn 5-7 eller barnehage. Lærerne har klare alternative jobber, og skolen gjør valg om hvem som underviser på 1-4 og hvem som underviser på andre deler av skolen. For det andre er folk mobile. En årsak til svak rekruttering til lærerutdanningene i Nord-Norge kan være at det er blitt vanligere å dra sørover for å studere og så hjem igjen for å jobbe (dette har vi dessverre lite informasjon om). For det tredje endrer etterspørselen etter lærere seg ulikt geografisk.
Jordell mener situasjonen tilbake på tidlig 2000-tall er relevant. I mitt innlegg brukte jeg en sammenligning av skoleårene 2017/18 og 2022/23 for å illustrere at telling av studenter ikke er meningsfullt for prediksjoner. I denne perioden har vi fått lærernorm og mistet ett kull grunnskolelærerstudenter. Jeg skal her verken berøre tidlig 2000-tall, min tid som elev på grunnskolen i Vadsø på 1970- og 80-tallet eller problemene etter krigen. Poenget er at dagens studenttall er alene lite egnet til å predikere framtidig lærermangel.
Jeg presenterer i stedet grundigere det Jordell sier han er mest opptatt av, sett i sammenheng med min påstand om at lærermangel i hovedsak er «en utfordring på enkelte skoler i Oslo-området og i mindre kommuner i Nord-Norge».
Ifølge SSBs tallmateriale er lærermangelen større i Oslo enn i Nord-Norge. I 2022/23 ble 11,1 % av lærerårsverkene i grunnskolen utført uten pedagogisk utdanning i Oslo, mens det var 9,6 % i Nord-Norge, 10,5 % i fylket Finnmark og Troms og 7,8 % i landet totalt. Skal vi se spesifikt på trinn, må vi forholde oss til GSI.
Ifølge GSI økte andelen årsverk av lærere som ikke oppfyller kompetansekravene for tilsetting på trinn 1-4 i Oslo fra 7,0 % i 2017/18 til 7,8 % i 2022/23. I Nord-Norge økte andelen fra 8,4 % til 8,5 %, mens for Finnmark var det en nedgang fra 10,5 % til 9,9 %. For landet som helhet økte andelen uten kompetanse fra 5,0 % til 5,4 %, og falt fra 4,1 % til 3,9 % for trinn 5-10. Studerer man Oslo og Nord-Norge grundigere, vil man se at det er forskjell på skoler. I Oslo er problemet størst på østkantskoler. Lærermangelen er lav i Tromsø.
Enkelte barneskoler i Oslo og Nord-Norge har altså omfattende utfordringer med lærermangel. Men økningen de siste fem årene har skjedd i Oslo og ikke i Nord-Norge og Finnmark. Hvordan kan det som skjer i lærerutdanningene forklare dette? Det skjer opplagt noe mer.
Lærernormen påvirket Oslo mye. Dessuten er utviklingen i elevtall viktig. I Oslo har antall lærerårsverk på trinn 1-4 økt med 29 % fra 2017/18 til 2022/23 samtidig med en reduksjon i antall elever på 4,2 %. I Nord-Norge er antall elever redusert med hele 10,7 %, og antall årsverk har falt med 5,5 %.
Skal man predikere framtiden, må man gjøre anslag på hva som vil skje med etterspørsel og tilbud av lærere. Lærerutdanning er viktig for tilbudet, men det er også valg om å gå inn eller ut av yrket (samt geografisk mobilitet om man er opptatt av en del av landet). I tillegg har kommunene en rekke virkemidler for å gjøre seg attraktive, inkludert lønn, som bør brukes for å utligne regionale ulikheter. Elevtallsutviklingen er viktig for etterspørselen. I fjor ble det født 51.480 barn i Norge, i 2010 var det 61.442. Dette tilsier redusert etterspørsel etter lærere framover.
Vi er begge bekymret for fallende interesse for lærerutdanning. Men jeg er det først og fremst fordi vi trenger faglig sterke lærere til å sikre gode oppvekstmiljø og en solid framtidig velferdsstat. Det er særdeles krevende for lærerutdanningene å utligne forskjeller mellom studentene, på samme måte som at grunnskolen ikke klarer det. Jordell hevder at lærerutdanning da er uten betydning, med den slutningen er jeg uenig i. Læring bygger på kunnskapen man har, og de med mest kunnskap er ikke mindre læringsivrige enn andre.
Vi er begge også bekymret for rekruttering av kompetanse til Nord-Norge og Finnmark. Jeg mener løsningen ikke er å redusere kravene til studentene, heller tvert imot.
