Ifølge overskriften på et oppslag på Utdanningsnytt er ingen av statistikkene for lærermangelen fullgode. Det har de til felles med alle statistikker – og de blir ikke bedre enn sitt svakeste ledd. Det svakeste leddet ved statistikk er ofte innsamlingen av data.
De to statistikkene det her er tale om, er Grunnskolestatistikken (GSI) som gir en lærermangel på ca. fire prosent, og statistikken fra Statistisk sentralbyrå (SSB), der mangelen er bortimot 20 prosent. Det er vanskelig å tro at tallene er basert på samme virkelighet.
Vikarer
SSB er nok nøyaktige ved selve innsamlingen av data. Men byrået foretar besynderlige valg når de bestemmer hvordan de innsamlede data skal inngå i ulike kategorier.
Dette er tilsynelatende mest besynderlig når det gjelder registrering av vikarer. Her sier Vaag Iversen fra NTNU, som har vurdert statistikkene, om SSBs tall: «… en vikar som arbeider ved skolen kanskje bare ei uke i året, blir ført opp som en fulltids lærer.»
Registrerer man lærermangel på denne måten, blir selvfølgelig mangelen heftig. Og etter det jeg har forstått, er det nettopp dette SSB har gjort i sine publiserte statistikker, gjennom mange år. Til dette sier Vaag Iversen: «Hadde SSB talt årsverk i stedet for å telle lærere, inkludert vikarer, […] hadde det vært lettere å bruke statistikken til å skape et generelt bilde.»
Når jeg ovenfor skriver ‘tilsynelatende’, er det fordi jeg mener å ha forstått mer, nemlig at å telle årsverk er nettopp det SSB i noen år har gjort i statistikk som de utarbeider for Utdanningsforbundet.
Les også: Lærerkrisen kan avblåses
Det aller mest besynderlige blir da, at da NTNU på oppdrag fra departementet skulle analysere statistikkbruken, brukte man ikke de tall for årsverk som allerede forelå.
Men selv om dette nå skulle være korrigert i de tall som Utdanningsforbundet bruker, svekker dette tilliten til SSBs tall – hvordan er man skrudd sammen hvis man regner en deltidsansatt som fulltidsansatt, når målet er å finne ut hvor mange lærere man mangler? Jeg blir mistenksom for at andre besynderligheter kan ligge skjult i tallene fra SSB.
Etter dette er stillingen 1-0 til GSI.
Godkjent kompetanse
En annen besynderlighet knytter seg til lovens bestemmelser om godkjent kompetanse. Her heter det i artikkelen: «GSI vurderer om [lærerne] har det som i opplæringsloven kalles ‘godkjent lærerkompetanse’. Dermed kan lærere med ‘godkjent lærerkompetanse’ være lærer uten utdanning i SSB-statistikken, og utdanna lærere i GSI.»
På dette punkt mener NTNU å ha gjort en oppdagelse; Vaag Iversen sier: «Men utslaget [av] forskjellen mellom ‘lærerutdanning’ og ‘lærerkompetanse’ i statistikkene, har vi ikke vært oppmerksomme på før. Det er det nye i vår undersøkelse.»
Man kan ikke med rimelighet laste NTNU for at de ikke har vært oppmerksomme på at en lærer med godkjent kompetanse ifølge SSB ikke trenger å ha lærerutdanning; det er enda en besynderlighet i SSBs tilnærming. Problemet er nok at SSB egentlig har tillatt seg å sette seg ut over loven i måten de definerer kategoriene på.
GSI øker etter dette til 2-0.
Utenlandsk utdanning
Definisjonsproblemet slår etter sigende særlig sterkt ut for lærere med utenlandsk utdanning. Igjen Vaag Iversen: «… lærere med utdanning fra utlandet […] kan søke Nokut […] om å få sin utdanning godkjent som likeverdig med norsk lærerutdanning. Men mange søker imidlertid rektor om ‘godkjent lærerkompetanse’. Det betyr at de har en godkjenning av yrkeskompetansen, men ikke av utdanninga. Det behøver ikke betyr at utdanninga hadde blitt underkjent om det hadde vært det de hadde søkt om godkjenning for.»
Les også: UDF og KS krangler om lærerstatistikk - Forsker: Ingen av statistikkene er fullgode
Siden dette er en variant av godkjenningsproblematikken, er det ikke rimelig å regne denne besynderligheten som skåring. Men GSI bør vel få en corner.
En vikar er ikke en vikar
Er så GSI uten lyte, eller sagt på annen måte, får ikke SSB noen skåring eller corner eller kanskje et straffespark?
GSI-statistikken bygger på rektorenes rapportering om sin skole 1. oktober hvert år. En feilkilde er dermed hvordan disse skolelederne tenker. Her har Utdanningsnytt hentet inn synspunkter fra Mona Søbyskogen, nestleder i Skolelederforbundet og rektor ved Marker skole i Marker kommune i Viken:
«Timevikarer i korttidsvikariat rapporterer jeg ikke til GSI. Til GSI rapporterer vi den reelle bemanninga i reelle stillinger. Jeg har alltid talt de ansatte som har en varig avtale når jeg har rapportert til GSI.»
At timevikarer ikke telles med kan selvfølgelig oppfattes som et problem, så meget mer som timevikarer som er inne for en kort tid, sjelden har lærerutdanning.
Men dette er egentlig et tilnærmet uløselig problem, fordi løsningen ville bestå i at det i alle kommuner fantes et vikarkorps med full utdanning, som vel måtte tilsettes i en slags faste vikarstillinger, og settes inn der det var behov. (Når det ikke var noe behov for dem, kunne de gjøre andre ting.)
Denne stillingstypen kunne ikke bemannes med nyutdannede – mange av dem velger etter få år å slutte i læreryrket slik det er nå, og skulle de debutere i yrket ved å hoppe fra en skole til en annen, ville nok flere bokstavelig talt bli borte på veien. Man måtte antagelig la vikar-korpset bli bekvinnet ved å pålegge erfarne lærere å gjøre tjeneste i vikarkorpset i en viss periode.
Fra en innsamlingsteknisk synsvinkel ville det også skape problemer dersom korttidsvikarer ble regnet inn i lærermangelen. Utgangspunktet er altså at en gitt stilling er besatt med en kvalifisert lærer, som en kort periode har en ukvalifisert vikar. Det mest meningsfulle vil være å telle den fast ansatte. Teller man inn også vikaren, blir det en form for dobbeltregistrering. Og teller man bare vikaren, lar man tilfeldig fravær på telle-tidspunktet få urimelig stor vekt.
Etter dette er det vanskelig å gi SSB noen skåring eller liknende som følge av svakheter i GSI tilnærmingsmåte – selv frispark fremtrer som å være i overkant.
Om å rette baker for smed
At Utdanningsforbundets motpart KS baserer seg på tallene fra GSI, har fått Utdanningsforbundets leder til å hevde at KS mener lærere ikke trenger lærerutdanning. Dette må han rimeligvis gjøre noe med. Han ramser opp de partiene som sitter i styret for KS, og skriver (Utdanningsnytt 15.3.): «Vi vil derfor rette formelle henvendelser til alle disse partiene for å få klarhet i hvor KS-administrasjonen har sitt politiske mandat fra i vurderingen av at lærere ikke trenger lærerutdanning.»
Men som det fremgår, bør skytset rettes mot skoleledere som, i mangel av vikarkorps, må bruke vikarer uten lærerutdanning. Og en eventuell ‘formell henvendelse’ måtte vel gå til ansvarshavende utdanningspolitikere i samtlige kommuner og fylkeskommuner, ‘for å få klarhet i hvor skolelederne har sitt politiske mandat fra, i vurderingen av at vikarer ikke trenger lærerutdanning’.
En slik henvendelse ville nok være spilt møye. Der hvor intet, i dette tilfellet ingen vikarer med full utdanning, er å hente, mister både keiseren og Utdanningsforbundet sin rett.
Og uansett virker det tøysete å rette skytset mot KS fordi de refererer tall fra GSI. Skal noen skytes, måtte det være skolelederne, som står for registreringen.
Enkeltfeil som følge av skjønn versus systematiske feil
Utdanningsforbundets leder fremmer i artikkelen følgende utsagn: «GSI-statistikken bygger på arbeidsgiverrepresentantenes egen vurdering av om en alternativ pedagogisk utdanning enn lærerutdanning skal kunne være god nok til at personen det gjelder skal kunne ansees som kvalifisert.» I et oppslag 7.4. følges dette opp: Nå vil Utdanningsforbundet fjerne hjemmelen for å godkjenne ‘ tilsvarende pedagogisk kompetanse’ – den «bidrar til en nedvurdering av de lærerutdanningsveiene vi har og den kompetansen de representerer»
Hvis det er slik at rektorer eller andre har stor makt til rent subjektivt å godkjenne utdanning, kan merknaden og forslaget ha noe for seg. Men det finnes nok retningslinjer for skjønnsutøvelsen. Og det er tvilsomt om slike vurderinger er feilaktige bare i en retning, slik at man for ofte godkjenner utdanninger som ikke burde vært godkjent.
I et større perspektiv er det ikke rimelig å legge til grunn at andre enn arbeidsgivere skulle vurdere arbeidssøkernes kvalifikasjoner. Og Utdanningsforbundet får neppe gjennomslag for å fjerne hjemmelen for å godkjenne ‘tilsvarende pedagogisk kompetanse’ – slike formuleringer finnes i mange regelverk, og er en ventil både for arbeidsgiver og arbeidstakere.
Det er tenkelig at arbeidsgiversiden, f eks KS, kunne legge føringer på skjønnsutøvelsen og evt instruere rektorer eller andre til å godkjenne mest mulig. Men ingen har påstått dette.
Fra en statistisk synsvinkel har vi her å gjøre med noe som ligger nær feil i innsamlingen av data. Slike feil vil alltid være til stede når skjønn er med å bestemme hvordan en opplysning skal bedømmes. Men det vil være tale om et antall enkeltfeil, og ikke systematiske feil, som f eks å regne deltidsansatte på lik linje med fulltidsansatte, slik SSB har gjort.
Skjønn og profesjonalitet
At statistikk som delvis er basert på skjønnsmessige vurdereringer skulle representere «… en nedvurdering av lærernes profesjonsutdanning», slik lederen også hevder, høres rart ut. Skjønn er et viktig element i all profesjonsutøvelse, og at skjønnsmessige vurderinger inngår i vedtak om hvem som skal kunne bli med i en profesjon, kan og bør man derfor knapt unngå.
Her er nok hovedproblemet at læreryrket knapt er en profesjon – det å være lærer er i mange tilfeller en nokså alminnelig virksomhet, bortsett fra blant annet i realfag på videregående skole, og fremfor alt i den første lese- og skriveopplæringen – i denne opplæringen kan man ikke bare ligge en lekse foran.
Her er nok hovedproblemet at læreryrket knapt er en profesjon – det å være lærer er i mange tilfeller en nokså alminnelig virksomhet.
At det å være lærer er en alminnelig virksomhet, ser man kanskje klarest ved en sammenlikning med sykepleie. Allerede en sammenlikning mellom utdanningene viser dette. Med unntak av pedagogikk består lærerutdanningen av de samme fagene som i videregående skole, og lærerpraksis har lærerstudentene observert i ca. 13.000 timer.
Sykepleiere studerer helt nye fag, og praksisdelen er så omfattende (halvparten av studietiden) fordi de må beherske mange prosedyrer. Sykepleiere har heller ikke 13.000 timers observasjon av yrkesutøvelsen bak seg når de starter – så syke kan de umulig har vært når de kommer inn på utdanningen. Vekten på praksis er så stor fordi noen av prosedyrene man må beherske, kan skade pasienten dersom man gjør feil.
