Foto: Paal Svendsen
Krigen for lydmetoden – en ikke-sak
Debatt: NTNU-professor Hermundur Sigmundsson og Forskerfabrikken-grunnlegger Hanne S. Finstad fremmer en polarisert disputt i sine innlegg i Utdanningsnytt som framstår som en forlengelse av de såkalte «lesekrigene»/«the reading wars» fra 60-tallet.
Der kampen sto mellom å undervise lesing gjennom å kun lære
bokstavlyder og å trekke disse sammen til ord, eller kun gjennom arbeid med
hele ord og tekster.
Lydmetoden er grunnleggende i norsk skole
For langt de fleste lærere er denne diskusjonen et
ikke-tema. Lydmetoden har vært dominerende siden slutten av 1800-tallet. I et
alfabetisk skriftspråk som norsk er og blir systematisk undervisning i
lydmetoden den viktigste og mest grunnleggende metoden i begynneropplæringen i
lesing. Men fordi vi har en del ord som ikke har en regulær skrivemåte (f.eks. som,
de, det) og som forekommer hyppig i tekster elevene leser, er det
hensiktsmessig å øve litt på disse for å lette lesingen. I begynneropplæringen
anbefaler vi også at elevene får utforske hele ord og setninger, noe
Sigmundsson og Finstad advarer mot.
Hva sier egentlig forskerne Sigmundsson og Finstad viser til?
NTNU-professoren og Forskerfabrikken-grunnleggeren går langt
i å insinuere at de forskningsbaserte rådene som gis i den gratis, nettbaserte
kompetanseutviklingsplattformen Språkløyper
må forkastes fordi Lesesenteret anbefaler en kombinasjon av metoder i
leseopplæringen. De mener at kun en ensidig bruk av lydmetoden har
støtte i forskning. Vi har en mistanke om at dette bunner i en skinnuenighet.
Det er vanskelig å ta Sigmundsson og Finstad på alvor når de
påstår at prominente, internasjonale forskere tar til orde for kun å bruke lydmetoden.
Her tar de beviselig feil. Vi nøyer oss med å vise til tre av forskerne
NTNU-professoren og Forskerfabrikken-grunnleggeren viser til, nemlig Anne
Castles, Kate Nation og Anna Eva Hallin.
Castles og Nation: Kaller på å avslutte «lesekrigen»
I 2018 tok Castles
og Nation til orde for å avslutte lesekrigen. I artikkelen «Ending the Reading Wars» skriver de at «In summary,
teaching phonics provides children with the principal means of getting from the
printed form of a word to its spoken form but, given the depth of the English
orthography, teaching some sight words can assist here as well.» Altså,
på norsk: at lydmetoden er den viktigste metoden for å gå fra det skrevne til det
talte ordet, men at vi må undervise i noen hele ord i tillegg, siden
ortografien ikke er lydrett.
Videre skriver Castles mfl. (vår oversettelse): «etter vårt
syn er bevisene ennå ikke tilstrekkelige til å konkludere med at en syntetisk
lydmetode bør foretrekkes fremfor en analytisk: Verken Torgeson et al. (2006) sin
forskningsgjennomgang eller metaanalysen fra National Reading Panel (Ehri et
al., 2001) fant bevis for en forskjell i effektstørrelse på tvers av de to
metodene. Begge disse studiene konkluderte med at nøkkelingrediensen i en vellykket
undervisning i lydmetoden er at den er systematisk. Utover dette kreves det
ytterligere forskning for å finne ut hvilke implementeringer som er mest
effektive.»
Hallin: Kaller på en kombinasjon
Sigmundsson og Finstad henter også sitater fra et intervju
med Hallin for å «bevise» at Sverige og Hallin gir sin tilslutning til ensidig
bruk av lydmetoden. Men i det samme intervjuet sier Hallin at «Det är
däremot inte fel att lära sig ordbilder för de allra vanligaste orden för att
slippa ljuda just dessa.» I likhet med Castles og Nation tar også hun til
orde for å stoppe den lite fruktbare «lesekrigen».
I en dialog vi har hatt direkte med Hallin bekrefter hun
sitt syn og viser til boken «Läs- och skrivundervisning utifrån elevers
varierande behov» redigert av von Börtzell-Szuch & Vuorenpää (vår
oversettelse):
«At et tidlig fokus i leseundervisningen ligger på
lydering betyr heller ikke at man aldri skal arbeide med ordbilder i leseundervisningen.
Dersom elevene også får trene på ordbildene av høgfrekvente småord så øker evnen
deres til å ta seg fram i tekster selvstendig, og forhåpentligvis også leseerfaringen
og dermed møtene med ordene i meningsfulle sammenhenger. Eksempel på ord som
ofte læres som ordbilder er og, en/ett, den/det, han/hun, jeg, som og at. Flere
av disse er dessuten ord med kort vokallyd uten dobbel konsonant, noe som gjør
dem vanskelige å lese riktig ved hjelp av lydering» (s. 199).
En saklig og konstruktiv diskusjon om lesing er alltid velkommen
Forskerne som Sigmundsson
og Finstad siterer, sier altså at vi trenger en kombinasjon av lydmetoden og
fokus på ord. Når NTNU-professoren og Forskerfabrikken-grunnleggeren utelater disse
sentrale poengene, framstår det i beste fall som en misforstått tolking av
forskningslitteraturen.
Vi tenker også at Sigmundsson og Finstad har misforstått
begrepet " låst tankesett" som de bruker i omtalen av oss. I
litteraturen beskriver dette noe annet enn en posisjon man selv er uenig i. Vi
kjenner oss heller ikke truffet av karakteristikken. Snarere er vi ved
Lesesenteret alltid interessert i saklige og forskningsbaserte debatter om
leseopplæring. Men i likhet med sentrale leseforskere, ønsker vi ingen ny
lesekrig.
Referanser
- Castles, A., Rastle, K., & Nation, K. (2018). Ending the Reading
Wars: Reading Acquisition From Novice to Expert. Psychological Science in
the Public Interest, 19(1), 5-51.
https://doi.org/10.1177/1529100618772271
- Hallin, A. E. (2022). Språkstörning, dyslexi och den tidiga läsundervisningen. I D. von
Börtzell-Szuch & S. Vuorenpää (red.), Läs- och skrivundervisning utifrån
elevers varierade behov. Gleerups.
- Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og
humaniora (2021). Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap og
humaniora. De nasjonale forskningsetiske komiteene.
https://www.forskningsetikk.no/globalassets/dokumenter/4-publikasjoner-som-pdf/forskningsetiske-retningslinjer-for-samfunnsvitenskap-og-humaniora
Her er innlegget fra Sigurdsson og Finstad: