– Se her, dette er jeg litt stolt av faktisk. Vi fikk fraktet ned en hel tannklinikk fra Finland. Den er nå installert og i funksjon langt øst i Ukraina, sier Linda Stranden. 

Hun sitter på kontoret sitt på Skullerud skole sørøst i Oslo. 

Herfra leder hun lærere og 350 ungdommer, men når hun har fri, fortsetter hun å jobbe. 

– Det begynte i mars 2022. Jeg satt, som så mange andre, og fulgte med på nyhetene da Russland angrep Ukraina. Etter hvert kom bildene av flyktningene som kom over grensa til nabolandene, sier hun. 

– Det var vondt å se at så fæle ting skjer med noen jeg identifiserer meg med. Dersom det var meg, hadde jeg håpet at noen kom og hjalp. 

Men som ganske få andre gjorde hun noe mer enn å bare håpe på det. 

Tok ett år fri

– Jeg hadde en del avspasering til gode etter koronapandemien og tenkte jeg kunne bruke tid på å hjelpe flyktningene, forteller hun. 

Linda tok kontakt med en liten hjelpeorganisasjon og ble med dem østover. 

Ved grensa mellom Polen og Ukraina delte hun blant annet ut vann og mat. Etter den turen ville hun gjøre mer. Hun snakket med familien og lederne sine og bestemte seg for å sette av ett år til hjelpearbeid. 

– Jeg var i en heldig situasjon der jeg hadde råd til å ta et år uten inntekt, forteller Linda.

Hun fikk permisjon fra sin daværende jobb som rektor ved Rustad skole, en barneskole i nærheten av Skullerud.

– Men en skole har behov for en stabil ledelse, så jeg valgte heller å si opp. 

Linda er en erfaren rektor i Oslo-skolen, og håpet at hun kunne få en ny rektorjobb etter hjelpeåret. 

– Jeg krysset fingrene for at jeg kunne få en ny jobb, sier Linda og smiler. 

Det fikk hun, som rektor ved ungdomsskolen elevene hennes gikk videre til.

– Det er hyggelig å se elevene igjen her.

Men tilbake til våren 2022. 

Nær frontlinja

Linda har vært en tur ved den polsk-ukrainske grensa. Nå vet hun at hun har et helt år til å jobbe for flyktningene. Hun er med i organisasjonen Paracrew Humanitarian Aid. De hjelper flyktninger på grensa, men de drar også inn i krigsrammede områder i Ukraina.

– Fra starten i 2022 var jeg med da vi kjørte inn med mat og hygieneartikler til nylig frigjorte områder i Ukraina, sier hun. 

Områdene hun har vært i, ligger nær frontlinja. I vinter var hun i Ukrainas nest største by Kharkiv, som jevnlig blir utsatt for luftangrep. Linda er klar over at det hun driver med, kan være farlig. 

– Jeg er ikke redd. Hadde jeg vært det, kunne jeg ikke dratt inn. Men jeg er konsentrert og skjerpa, og jeg har lært at jeg klarer å holde hodet kaldt når det skjer ting. 

Hun har hatt mange sterke opplevelser.

– Det er flyalarmer hele tiden, utbomba hus, og vi vet at krigen pågår ikke langt unna oss. Folk vi møter, er fortvila og redde, samtidig som de forsøker å få til en slags hverdag. 

I dag er Linda leder for organisasjonen, og hun koordinerer mye av arbeidet med donasjoner og frivillige.

– Vi er en av de få små organisasjonene som fortsatt holder stand og jobber i Ukraina, og vi samarbeider med andre som oss, sier hun. 

Linda tjener ingenting på jobben hun gjør, og det gjør heller ingen andre i organisasjonen.

– Dette er en dugnad, sier hun. 

Imponert over lærerne

Linda Stranden vet ikke hvor mange timer hun har brukt på å hjelpe folk og dyr i Ukraina, men det er mange.

– At vi er der, betyr mye for ukrainerne. Dette er en veldig fin måte å drive hjelpearbeid på. Vi er med fra a til å. Først samler vi inn utstyr eller mat, og så drar vi ned og leverer det. Det gir en veldig god følelse å se at det vi gjør, faktisk hjelper, sier hun.

Skullerud-rektoren har besøkt flere skoler i Ukraina, og hun er imponert over lærerne og rektorene i landet. 

– De har satt opp skolelokaler i bomberom og T-banestasjoner og startet digital undervisning. De legger ned en heroisk innsats for å holde undervisningen i gang, sier hun. 

Når Linda er hjemme og er rektor, er hun nøye på å ikke blande sammen rollene. 

Elever fra Ukraina

– Alle på skolen her vet at jeg drar ned til Ukraina og hjelper. De har en del spørsmål, og dem svarer jeg på, sier hun. 

Likevel forsøker Linda å holde jobben som rektor og hjelpearbeidet adskilt. Skullerud skole har mottaksklasse med elever og ansatte fra Ukraina, men heller ikke dem snakker hun så mye om krigen med. 

– Jeg er forsiktig med det. Ikke fordi jeg ikke ønsker å snakke om det, men det kan godt hende at det er bra for dem å slippe å snakke om og tenke på krigen hele tiden, sier hun. 

Hvor lenge hun skal fortsette med hjelpearbeidet, vet hun ikke, men hun slutter ikke før hun må.

– Så lenge vi får donasjoner, og så lenge folk engasjerer seg, holder vi på, sier hun. 

Linda håper krigen i Ukraina snart er over, men det betyr ikke at hennes arbeid er slutt. 

– Det er alltid noen som trenger vår hjelp. Vi kunne godt tenkt oss å hjelpe i Gaza, men der kommer vi ikke inn. Kanskje vi kan bidra der senere, sier hun. 

Linda er glad for at hun engasjerte seg. Hun mener det er enklere enn mange tror.

– Man må ikke ha spesialkompetanse, det holder å være engasjert og ha lyst til å hjelpe. Det har jeg. Jeg har et hjerte for dem som strever mest.