Eget lønnskapittel for lærerne er en snarvei til fortsatt dårlig lønnsutvikling

Hvis målet er at den enkelte lærer skal sikres en best mulig lønnsutvikling i sentrale tariffoppgjør, hvilket det bør være, er ikke svaret et eget lønnskapittel for lærere. I alle fall ikke akkurat nå.

Det brygger opp til en overordnet debatt om strategi for å ivareta lærernes lønnsutvikling. Et av forslagene på bordet, og som skal diskuteres på årsmøter i Utdanningsforbundet, er å jobbe for å skille ut lærernes lønnsdannelse i et eget kapittel i Hovedtariffavtalen. Altså at lærernes lønnsutvikling skal behandles for seg selv. Det kan fremstå som et forlokkende alternativ ettersom vi lærerne de facto har vært taperne i tariffoppgjørene hvert eneste av de syv siste årene, men i det store og hele helt tilbake til 2004.

Utdanningsforbundets sentralstyre peker, som helt riktig er, på at et slikt mål ikke vil rette opp den uretten som er begått mot lærerne. Men de sier samtidig at et eget lønnskapittel for lærere vil åpne for andre og nye muligheter, deriblant en sikring av at «våre» lønnsmidler forblir våre. Forslaget er sendt ut til fylkes- og lokallag for videre behandling. Jeg ser tre hovedutfordringer som burde vært en del av dette debattgrunnlaget.

Et kinderegg av en dårlig løsning

Den første utfordringen med ønske om eget lønnskapittel for lærere er at Utdanningsforbundet ikke forhandler lærerlønn alene med KS. På vår side av bordet sitter det både likesinnede skeptikere, men også de som mer entusiastisk går inn for lokale lønnsforhandlinger. Faktisk så entusiastiske at lokale lønnsforhandlinger er deres primærkrav inn i tarifforhandlingene år etter år.

Å late som om disse stemmene ikke finnes, er å stikke hodet i sanden. Sånn sett kan eget lønnskapittel for lærerene stå i veien for Utdanningsforbundets overordnede lønnspolitikk som er «sentrale kollektive forhandlinger». Ikke fordi vi ønsker det, men fordi en endring av vår politikk utilsiktet vil styrke andres forhandlingsposisjon. Det er resultatene, ikke våre innledende krav, vi måles på av våre medlemmer.

Den andre utfordringen er at kreftene som vil holde vår lønnsutvikling nede, nå i tillegg får et verktøy og et system for å prioritere andre grupper enn våre. Foran tariffoppgjøret 2022 var det krefter som spilte inn ønsker om å prioritere helsesektoren særskilt til KS. Det spiller liten rolle om man løfter helsepersonell eller lærere ut i egne kapitler, for resultatet vil være det samme. Det vil være enklere å gå inn med spissede satsinger når ikke alle med like lang utdanning skal dra nytte av disse. Og kjenner vi KS rett, er det ikke oss lærere det skal satses på. Lærere i eget kapittel vil således være en gavepakke til KS.

Den tredje utfordringen er knyttet til lønnsglidning. Veldig forenklet er lønnsglidning den lønnsveksten som skjer utenfor tariffoppgjørene. Typisk vil det for læreres del være snakk om lønn ved tilsetting, kompetansetillegg og ansiennitetsopprykk. Men ikke all lønnsglidning er utgifter, noe er også besparelser for arbeidsgiver, typisk utskifting av arbeidsstokken. Eldre lærere med høy ansiennitet går av og erstattes av lærere med lav ansiennitet.

Effekten av dette avhenger av mange forhold, men forholdet mellom de avgående og de nytilsattes utdanningsnivå er her viktig. Forholdet mellom utgifter og besparelser i lønnsglidning beregnes og trekkes fra ramma i de ulike lønnskapitlene, slik at alle ansatte må plukke opp regninga i form av lavere tarifftillegg.

Akkurat nå befinner vi oss i en situasjon der alle nyutdannede lærere kommer inn i skolen med mastergrad og lønnsinnplasseres som lektorer. De nyutdannede skal selvsagt ha kompensert for den innsatsen de har lagt ned i lange studier. Det betyr i praksis at gamle adjunkter erstattes av nyutdannede lektorer, og besparelsen i glidningsregnskapet for arbeidsgiver blir minimal.

Utgiftene knyttet til lønn ved tilsetting, kompetansetillegg og ansiennitetsopprykk vil fortsatt ligge der, slik at lønnsglidningen blir større, og det blir mindre penger til fordeling i tariffoppgjørene. Denne regninga fordeles på alle ansatte. Det samme gjelder ellers for all annen glidning, også den som ikke er generert av lærere. Det finnes ingen gratis lunsj, heller ikke i tariffoppgjør.

Det skumle ved å jobbe for et eget tariffkapittel for lærere, i denne gitte situasjonen, er at lærerne kan risikere å måtte plukke opp regninga for egen lønnsglidning alene. Dette fordi denne da kan beregnes for seg selv, slik den gjøres i andre lønnskapitler i kommunene. Det kunne kanskje til vanlig vært rett og rimelig, men ikke i en ekstraordinær situasjon der vi ser store strukturelle endringer i sammensetningen av lærergruppen, kanskje i tiår foran oss.

Les også: Hvordan ta igjen lærernes lønnsetterslep?

Forhandlingsresultatet kan altså være likt for lærere og øvrige ansatte, men likevel sitter lærerne igjen med svakere lønnsutvikling. Konsekvensen kan være at i enden på visa må lærerne selv betale kostnadene for den politiske beslutningen om å legge alle lærerutdanninger på masternivå.

Mine tre innvendinger mot sentralstyrets forslag inneholder mange eventualiteter, og kan helt sikkert bære preg av krisemaksimering. Likevel bør disse være en del av risikovurderingen som gjøres. Disse forholdene må Utdanningsforbundets medlemmer gjøres kjent med, før saken skal behandles i alle Utdanningsforbundets årsmøter og før ny lønnstrategi bankes på landsmøtet.

Husk hvem motparten er

Vi må ha klart for oss hvem vi forhandler mot. KS har ikke ønsket lærerne god lønnsutvikling. Forslaget om eget lønnskapittel gir KS tre virkemidler på én gang: Større lokal pott, mulighet til å prioritere ekstra lønnsmidler og å la lærerne selv ta kostnaden for at grunnskolelærerutdanningene nå er lagt på masternivå. Altså et realt kinderegg.

I beste fall vil KS bruke et eget lønnskapittel til å prioritere sentrale lønnstillegg, ekstra lønnsmidler til lærerne og å sende regninga for nye lærerutdanninger til sine venner i regjeringen.

Konsekvensene av et nytt lønnskapittel for lærerne er som å spå i kaffegrut, men det koker egentlig ned til en ganske enkel vurdering; har vi tillit til at KS vil bruke en slik mulighet til å jobbe sammen med oss i å bygge en solid utdanningssektor for fremtiden. Vel, min tillit er tynnslitt.

Og avslutningsvis; skal vi virkelig akseptere at mindrelønnsutviklingen er et faktum? Jeg sier nei. Kampen for å rette opp i urett må fortsette.