La oss ikke bli teknologigigantenes nyttige idioter

Kunstig intelligens (KI) skriver i økende grad komplekse tekster. I slutten av november i fjor ble ChatGPT lansert. Siden da har det vært debatt rundt hvilke konsekvenser dataprogrammet har for skoleelever og studenter, spesielt for skriveopplæring, semesteroppgaver og eksamen. Derfor har mange undervisere logget seg inn og testet hvordan chatboten virker. Men, går vi ukritisk til verks i et forsøk på å få kontroll over situasjonen?

Lærere og forskere har i løpet av de siste to månedene lett etter svakheter i ChatGPT. På ulike utdanningsinstitusjoner og i digitale nettverk har man forsøkt å forstå dette nye tekstproduserende fenomenet. Ved å stille chatboten oppfølgingsspørsmål, kan man også avdekke noen av grunnene til at det blir feil i tekstene. Spørsmålet er om utprøvingen hjelper oss og elevene, eller om vi hjelper gründerne i Silicon Valley til å bli enda mektigere?

OpenAI står bak chatboten, som på magisk vis skriver tekster gratis for oss. Sam Altman og Elon Musk grunnla selskapet i 2015. Demokratiskeptikeren Peter Thiel, som Lena Lindgren også skriver om i Ekko - et essay om algoritmer og begjær, var en av investorene. Et kjapt internettsøk viser at selskapet tjener flere milliarder dollar. Tallene er så store at de er vanskelig å fatte. Hva er det som gjør at de tjener så mye penger? Ikke minst kan man undre seg over hva som er formålet.

Les også: Kunstig intelligens inntar klasserommene. Er det nå den levende skriften dør?

Teknologien er ikke nøytral. Det handler ikke bare om hvordan vi bruker den. Likevel er det bruken som så langt har vært debattert i utdanningssammenheng. Mange synes å være mest bekymret for skrivejuks, mens andre er teknologioptimistiske.

Grad av kontroll kan selvsagt også diskuteres. Jeg ser for meg privatlæreren i filmen Tre nøtter til Askepott, som løper etter prinsen og vennene, mens han roper: «Men hva med leksene nu da?» Lærere kan på lignende vis springe etter elevene og den amerikanske teknologiutviklingen, eller vi kan sette premissene selv.

Vi må forsøke å legge opp til helhetlige lese- og skriveprosesser som springer ut av felles klasseromsaktivitet. En utfordring er likevel at stadig flere elever syns det er vanskelig å lese lengre tekster. Økt skjermtid og sosiale medier er en forklaring. Det er de samme investorene som står bak de fleste sosiale appene på mobilen, som også putter penger i ChatGPT. Mangler man konsentrasjon og oppmerksomhet, er det også enklere å ville få noen andre til å skrive for deg.

Kritisk tenkning

Kritisk tenkning er nødvendig i møte med ny teknologi. Klarer vi å være kritiske nok i møte med den nye teknologien? Hvis man forventer at elever og studenter skal være kildekritiske, må vi som jobber i utdanningsinstitusjoner lede an. Første bud er å kunne lese godt og deretter å velge sine kilder med omhu.

De unge utsettes for et massivt digitalt og kommersielt eksperiment. Gradvis endring av smartteknologi fører til avhengighet og sløver sansene. Snart vil det kanskje være umulig for oss å logge av, fordi KI vil gjennomsyre hele samfunnet. I Norge må vi i større grad se sammenhengene mellom teknologigigantenes formål og hvilken betydning det kan få for demokratiet. Vi må ta ansvar.

Chatboten er en del av et større bilde. Når mange ukritisk mater den med spørsmål, lærer vi den å bli bedre. Vi bidrar til avansert maskinlæring. Det er ikke sånn at bare vi forstår chatbotens mekanismer, så kan vi avsløre den. Det er heller den som avslører oss.