FAGARTIKKEL:

En lettere skolehverdag – med validering som nøkkelferdighet

Fagartikkel: Hvordan voksne møter vanskelige følelser hos barn og unge har mye å si for deres utvikling, atferd og forutsetninger for å ta til seg læring.

Publisert Sist oppdatert

Hva gjør du når eleven din er fly forbanna over noe som fremstår som en bagatell? Eller når hun gråter og ikke vil være med på det dere skal? Prøver du å muntre opp, overtale, avlede eller gi råd?

Elevers mange ulike følelser setter sitt preg på skolehverdagen i stort og smått. Hvordan voksne møter vanskelige følelser hos barn og unge har mye å si for deres utvikling, atferd og forutsetninger for å ta til seg læring. Én ferdighet i møte med både positive og vanskelige følelser hos barnet kalles validering. Dette er en nøkkelferdighet for følelsesbevisste lærere.

Etter en sommer med debatter om skolefravær og vold i skolen vil vi si oss enige med Christian Lomsdalen: Begge deler kan være smerteuttrykk for lignende opplevelser og følelser.

Les også: Mobbing og utrygt skolemiljø fører til ufrivillig skolefravær

Det er økende forståelse i samfunnet for følelser, traumer, og for hvordan barn trenger å bli møtt. Vi ønsker oss også en økt forståelse for læreres behov og hvor utfordrende lærerrollen kan være. I tillegg til å undervise barna våre, møter lærere, skoleansatte og barnehagepersonell hver dag store grupper av barn med ulike følelser, behov og livshistorier, og et mangfold av mål og forventninger de skal ivareta. Noen dager går ingenting som planlagt:

Det har vært en av de dagene. Sara har knapt åpnet bøkene. Rashid ble ikke med i gym, et kvarters prat med femten ulike forslag rikket ham ikke fra garderobe-benken. I friminuttene var det store konflikter og en slåsskamp måtte brytes opp. I en klassetime rant det brått over for Even, med høye utrop og banning. Idet du forsøkte å evaluere sikkerheten til de andre elevene og roe Even kjente du det knøt seg i magen. Oppi det hele gikk tankene dine stadig til Thea, som fikk budskapet om skilsmissen i forgårs.

Etter skoleslutt treffer du kollega Bjørn i gangen, som sier: «Vi må rapportere avvik på hver minste ting det kan meldes avvik på! Da blir de nødt til å høre.» Du er så enig, men kjenner deg ikke lettere. Neste du møter, er alltid positive Hilde: «Nå skal det bli godt med sommerferie, velfortjent! Så får vi en ny start til høsten med friskt nytt mot.» Du forsøker smile tilbake, men sukker innvendig.

Wenche sitter i lærerrommet og snakker høyt: «Vi bør jo være fornøyde nå når vi skal få en ny ansatt… ». Du styrer unna den samtalen, og slår deg heller ned ved Kristoffer. Han ser på deg med et vennlig blikk, og spør: «En av de dagene, eller hva? Even hadde et utbrudd igjen?” Du nikker, og han fortsetter: “Jeg husker den gangen han kastet en pult ut vindu, vil tro pulsen stiger noen hakk når han begynner…» Du smiler med et sukk: «Ja, jeg holdt pusten der et øyeblikk… Det var generelt mye greier idag, fikk gjort lite av det jeg hadde tenkt.» Kristoffer ser medfølende på deg: «Det er krevende. Det er jo sånne dager det kjennes som man ikke strekker til uansett hva, liksom.» «Der sa du det.» sier du. Og med de ordene har det skjedd noe med deg. Du kjenner deg litt lettere, og litt mindre alene. Du og Kristoffer veksler noen ord til, og plutselig er det lettere å snakke om den forestående sommeren, og kjenne at ja, det skal bli godt.

Er du lærer kan du kanskje kjenne deg igjen? Det er ikke rart mange lærere opplever utilstrekkelighet og avmakt i dagens skole. Dette har dessverre blitt hverdagen mange steder. Etter en så slitsom dag, hva var det ved møtet med Kristoffer som gjorde deg godt?

Kristoffers måte har flere kvaliteter som vi vet fra forskning og erfaring at er virksomme når noen har det vanskelig. Han «toner seg inn» med vennlighet. Han forsøker ikke muntre opp, gi deg løsninger eller avfeie det du opplever. Han viser at han forstår og at reaksjonen gir mening for ham. Samtalen med Kristoffer øker sjansen for at du kan håndtere det du står i og bli istand til å gå videre eller finne gode løsninger.

Som voksen er vi i stand til - og ofte nødt til - å støtte oss selv, uten en som Kristoffer i nærheten. Men om du var et barn eller ungdom, ville imidlertid møtet med Bjørn, Hilde, Wenche eller Kristoffer utgjort en stor forskjell. Hvordan voksne møter barn og unge, former deres måte å møte både dem selv og andre i fremtiden.

For barn som strever ekstra vil det ofte trengs hjelp fra profesjonelle i tillegg. Men terapi og tiltak en time i uka hos profesjonelle kan aldri erstatte betydningen av den daglige kontakten med de voksne i hverdagen hjemme og på skolen.

De siste årene har følelser blitt et gjentatt tema i alle arenaer med barn. Det er ikke uten grunn. Vi som skriver har erfaring med dette fra ulike vinkler, det har sannsynligvis også du som leser. Vi opplever noen ganger skepsis i skolefeltet ovenfor fokuset på følelser, ofte begrunnet med at det ikke er rom og tid til å dvele ved følelser i skolehverdagen. Men hva om all tid brukt på forsøk på løsninger med Rashid kunne vært merkbart redusert, og to-tre anledninger til å møte Even på ny måte reduserte antall sinneutbrudd til en tredel?

Følelser

Barns (og voksnes) følelser signaliserer hovedsakelig fire behov (Stiegler, Sinding & Greenberg, 2018):

Følelser trenger å bli sett – at vi legger merke til at den andre føler på noe.

Følelser trenger å bli satt ord på – at vi viser at vi forstår hva den andre kjenner på.

Følelser trenger å bli bekreftet – at vi viser at det gir mening at den andre reagerer slik.

Den andre trenger å få et behov møtt – enten det er trøst, trygghet, bekreftelse eller å sette grenser for seg selv.

De fleste voksne ønsker å møte barn og unge med empati og forståelse, og ansatte i skole har ofte fokus på dette. Men i praksis er det ofte vanskelig. Når hverdagen er hektisk uten anledning til å stoppe opp, kan det påvirke hvordan vi møter andre. Barnas følelser kan dessuten fremstå uforståelige og irrasjonelle for oss. Uttrykkene kan være kraftfulle, skremmende og innebære risiko, som i eksemplet med Even. Våre egne følelser kan også gjøre det ekstra vanskelig å ta den andres perspektiv. Da kan det være nyttig med noen helt konkrete tilnærminger som peiler oss på god vei, også når vi står i “kampens hete”. En meget nyttig tilnærming er å validere elevens følelser i slike situasjoner.

Lærere ønsker at elevene skal kunne bruke sitt potensial, stå opp for seg selv, kjempe for det de står for, være robuste og kunne takle motstand og utfordringer. Da trenger elevene å kunne lytte til, forstå og kunne stole på sine egne følelser, for å så kunne velge å følge dem, handle på dem eller faktisk kunne trosse dem. Dette oppnår vi blant annet gjennom å validere (Gottman, 2011). Vi erfarer at voksne som velger å gå inn for å validere barn og unge blir forbløffet over hvor virkningsfullt dette er. Ved å jobbe med følelsen, heller enn å jobbe mot, oppnår de bedre flyt i kommunikasjon og samspill, som frigjør både tid og energi.

Validering handler om bekreftelse eller gyldiggjøring av følelser. Det å validere elevens følelse innebærer å vise at det er ok å føle det slik hun gjør og at det gir mening for deg.

Det er utallige måter å vise elever at du forstår og at det de opplever gir mening, og mye gjør du nok allerede. Et empatisk ansiktsuttrykk, et sukk og ordene «Nei, så leit!» gjør en forskjell for den triste eleven. Du kan treffe godt med en kort «Jeg skjønner greia», et rufs i håret, eller den blikkutvekslingen som sier: «Jeg ser hva som skjer med deg, jeg er her om du trenger det.» Kanskje har du også opplevd god effekt av en kollektiv validering, når du for eksempel sukker høyt og sier: «Nå ser jeg mange er slitne, dette var mye på én gang!» Disse små valideringene er gull verdt og krever lite ekstra i en hektisk hverdag.

Men det vil også være dager, og anledninger hvor du får sagt og gjort litt mer, og kan validere mer grundig. En god validering starter for eksempel med: «Det er ikke rart at du føler deg…, fordi…» eller «Så klart du føler det slik, når…». Et eksempel til en elev som er redd for å presentere for klassen kan være: «Så klart du blir nervøs, det er jo ganske skummelt å stå der foran andre og skulle snakke». Hvis du bommer og eleven ikke kjenner seg igjen i det du sier, vil hun som oftest si i fra eller vise dette med kroppsspråket.

La oss se på eksemplet med Rashid. Du er kanskje skuffet når du ser Rashid sitter i garderoben, og du har lite tid og tenker kjapt: «Hvordan skal jeg få ham med meg til gymmen?» Om du ønsker validere Rashid, går du heller inn med spørsmålet: «Hvordan kan jeg møte Rashid på en måte som gjør at han kjenner seg bekreftet og forstått?» Du sitter kanskje stille og sukker litt sammen med ham, og sier: «Rashid, jeg husker du ble truffet av ballen sist gang. Kanskje du føler deg litt redd for å bli truffet igjen av ballen?» Hvis Rashid nikker, ville du fortsette: «Det er neimen ikke rart det er vanskelig for deg med gym, når de ofte holder på med ballspill. Det gjorde jo skikkelig vondt da ballen traff deg. Og kanskje du syns det var litt flaut også?» Med dette har du økt sjansen betraktelig for at Rashid kommer ut av den fastlåste situasjonen.

Stol på magefølelsen din, din kjennskap til barnet og gjør det som føles riktig. Når du møter elevens følelser og validerer ut fra slik du kjenner henne, vil resultatet bli forskjellig for hver gang og skape unike menneskemøter. Med validering som rettesnor vil du ha et annet «kart og kompass» i en mengde situasjoner, som flytter fokuset fra atferden til barnet og dine egne mål og ønsker, og over på barnets perspektiv. Da vil du også lettere kunne kjenne den empatien og medfølelsen som eleven trenger fra deg.

Både støtte og eventuelle tiltak videre vil også treffe bedre, med barnets perspektiv som utgangspunkt. Dette skiftet i fokus er i seg selv selvsagt viktig for endring i enhver situasjon med barn som strever, men også vanskelig.

La oss si at en elev kommer gråtende til deg og sier følgende: «Jeg hater friminuttene! Ingen liker meg og ingen vil gjøre det jeg vil!». Ryggmargsrefleksen til mange voksne vil kanskje være å prøve å muntre opp eller utfordre det barnet sier, og vi kan lett glemme å ta hensyn til det barnet faktisk føler. Da kan det være lett for å avbryte en god validering med et «men». Dette ordet kan ta kraften ut av det du sa først. «Det er ikke rart du gruer deg til friminutt, men jeg vet at Sofia og Linus gleder seg til å leke med deg!» Med å si «men» kan det nesten virke som du bagatelliserer følelsene. Når du får lyst til å si «men» kan du heller fortsette utdype med et «Fordi»: «…fordi den krangelen igår var skikkelig slitsom for deg».

Det motsatte av å validere følelser kalles for invalidering. Dette kan være å bagatellisere, avkrefte, ignorere eller kritisere det andre føler. En invalidering i eksempelet over kan være «Neida! Det er mange som vil være med deg, du lekte jo med Maren og Synne igår?». Dette signaliserer til barnet at det de føler er feil, unødvendig eller uforståelig. Husker du Wenche i eksempelet over, hun som snakket om at alle bør være fornøyde? Slik invalidering er mange plasser en del av dagligtalen, der vi avfeier andres opplevelse med tilsynelatende fornuftige utsagn.

Når voksne er slitne, lei eller oppgitt kan vi si negative eller dømmende ting som: «Nei, nå tuller du! Det er klart de andre liker deg, men de vil jo ikke leke med deg når du bare sjefer og vil ha viljen din». Dette kalles en negativ invalidering. Dette skjer oftere enn vi skulle tro, og alle tyr til negative invalideringer i blant. Det å be barn skjerpe seg, ta seg sammen eller gi litt mer faen kan også betegnes som negative invalideringer, selv om de kan være velment avfeier de følelsene og kan gi eleven opplevelse av at det er noe feil med de som har disse følelsene.

Det er ikke farlig å invalidere litt i blant, men mye invalidering kan ha noen uheldige konsekvenser på lengre sikt. Barn og unge som blir mye invalidert kan skamme seg når de føler på noe vondt eller vanskelig, gå mye inn i seg selv, bli frustrerte, sinte, engstelige eller klengete. Noen får mer negative tanker og grubler mer. Andre barn kan ta usorterte og forvirrende følelser ut i andre uttrykk, som utagering eller frustrasjon over små ting. Dette er smerteuttrykk, og det ligger alltid følelser bak som kan valideres.

Barn har ulike forutsetninger, temperament og erfaringer som preger de og uttrykkene deres. Men vi vet at uttrykket også påvirkes sterkt av voksnes ferdigheter i - og muligheter til å møte følelsene deres med inntoning og validering.

Jo mer presist og grundig du validerer, jo dypere kan vi si at valideringen er. Noen ganger har du en stund alene med en elev, og kan validere dypere: «Så kjipt, Victor. Det er ikke rart at du er lei deg. Jeg vet hvor mye greier det har vært i friminuttene i det siste og at det ikke har vært noe gøy. Og så har ikke Leah og Håkon vært så hyggelige, og da føler du deg utenfor. Og så vet jeg at du så gjerne vil leke med dem, dere har jo kjent hverandre siden barnehagen. Jeg skjønner godt at du ikke liker friminuttene da».

I en hektisk hverdag vil muligheten til grundige valideringer være få, men kunne ha stor forebyggende effekt. Kanskje kan en slik stund følges opp med små valideringer i hverdagen, som trygger eleven på at du er der og vet hva barnet står i. Vi må huske at elever som ligner Even i eksemplet også trenger dette. Når elever kjenner seg trygge på at voksne kan ta imot ulike følelser, vil de lettere og oftere kunne håndtere følelser før de eskalerer, i samarbeid med validerende voksne.

Tre presiseringer om validering.

1) Det å validere noens følelser er ikke det samme som å si at det er sant. Du kan validere redsel for en hund uten å si den er farlig. Når du validerer en elevs opplevelse av en krangel, vet du kanskje selv mer av sannheten om hva som skjedde. Men prøv å vente med innvendinger og andre perspektiver til eleven føler at du har forstått deres, da vil følelsene gjerne bli roligere og eleven kunne få en mer nyansert forståelse.

2) Vi ser gjentatte ganger at det å være med barn og unge i følelser og validere blir oppfattet som ettergivenhet eller «dulling». Men validering kan faktisk hjelpe deg å sette grenser på en effektiv måte. Eksempelvis beskriver foreldre at tydelige grenser og «nei» i kombinasjon med validering av reaksjonen, gjør det lettere å stå i å sette grenser og fører til mindre ’kamper’.

3) Mange er redde for å forsterke negative følelser og selvmedlidenhet. Når du validerer et barns følelser, vil følelsene gjerne øke litt i uttrykk. Dette betyr ikke at du har skapt nye følelser, du har åpnet for at følelsene kan komme til uttrykk. Med å gi rom for en grundig validering og følelsene som følger med en gang iblant, har du dannet grunnlag for en tillit og trygghet som styrker relasjonen, og gir deg flere muligheter i samspill med eleven senere.

Noen siste, beroligende ord.

Validering er en krevende ferdighet å mestre, og vi lærer hele tiden. Selv vi som jobber med dette, invaliderer barna våre, familiemedlemmer, de vi bistår og kolleger med jevne mellomrom. Det er heller ikke meningen at lærere skal være perfekte og alltid møte elevene på en eksemplarisk måte. Det er dessuten heldigvis god lærdom for barn i å se at også voksne gjør feil, og reparerer etterpå.

Forskning på foreldre-barn samspill viser for eksempel at det er bedre å bomme ofte og reparere, enn å bomme sjeldent og ikke reparere. En reparasjon kan være en form for validering, hvor du viser at du forstår barnets opplevelse og beklager for ditt bidrag til dette. Ved skoler hvor lærere er gode på å reparere og si unnskyld, kan vi vente at også barna blir flinkere på å ordne opp på samme måter seg imellom.

Hvis du sitter igjen nå med en følelse av at dette er vanskelig, eller at du til nå har invalidert dine elever mye, kan vi forsøke å validere deg: Så klart du ikke alltid kan validere elevene sine følelser, det klarer ingen lærere. Alle invaliderer i en hektisk hverdag. Det er dessuten en vanvittig oppgave å skulle håndtere mange elever i et klasserom og deres følelser samtidig som du håndterer dine egne og skal gjennomføre undervisning.

Det er heldigvis ikke meningen at lærere skal være ufeilbarlige supermennesker. Vi kommer langt med romslighet for feilbarlighet ovenfor både seg selv og andre, samt inntoning, validering og reparasjon når noe blir vanskelig. En slik holdning og praksis brer gjerne om seg positivt i arbeidsmiljøet og samarbeidet med foreldre i tillegg.

Husk også å validere dere selv og fortelle dere selv at det er forståelig og naturlig å føle som dere gjør, for dét er det! Med dette vil vi ønske alle lærere en trygg, spennende og inspirerende - men ikke perfekt – skolestart.

7 tips til deg som vil bli bedre på validering i skolehverdagen:

  • En validering kan typisk være slik: «Det er ikke rart at du føler deg… fordi…»
  • En validering inneholder aldri ordet «men». Når du for lyst til å si «men», kan du heller utdype med «fordi...».
  • Oppgaven din er å hjelpe barnet med det barnet føler, ikke utforske om det er riktig at barnet føler sånn.
  • Prøv å unngå å muntre opp vanskelige følelser før du har vist at du har forstått det som er vondt.
  • Prøv å unngå ord som «Jeg skjønner/forstår…», med mindre du er veldig sikker på at du forstår.
  • Selv om du validerer, kan du fortsatt være uenig og grensesette.
  • Alle vil bomme mange ganger, og du kan alltid reparere.

Kilder

Brandtzæg m. fl. (2016). Se eleven innenfra. Oslo. Gyldendal Akademisk.

Bølstad, E. & Skoe, F. F. (2022). Håndtering av følelser i skolen. Oslo. Gyldendal Akademisk.

Gottman, J. (2011). Raising an emotionally intelligent child. New York: Simon and Schuster.

Greene, R. (2011). Utenfor - elever med adferdsutfordringer. Cappelen Damm Akademisk.

Sinding, A. I. (2019). Hvordan møter vi vanskelige følelser hos barn på en klok måte? Psykologisk.no.

Stiegler, J. R., Sinding, A. I. & Greenberg, L. (2018). Klok på følelser – det følelsene prøver å fortelle deg. Oslo: Gyldendal.

Om forfatterne

  • Melinda E. Henriksen, psykolog ved kommunal psykisk helsetjeneste for barn og unge.
  • Aksel Inge Sinding, psykolog ved Institutt for Psykologisk Rådgivning Oslo. Spesialisert innen emosjonsfokusert terapi og emosjonsfokusert foreldreveiledning.
  • Hans Holter Solhjell, pedagog og leder av Famlab. Spesialisert innen utviklingsstøttende konfliktløsning og veiledning.
  • Vibeke Otterbekk, lærer og foreldreveileder med 28 års erfaring i grunnskole og vgs.
Powered by Labrador CMS