Innlegget er skrevet av Annhild Mosdøl, Anja Svanstrøm Heide, Anniken Nordheim, Thomas Støvind Berg, Elin Borrebæk, Helene Skaugen, Hege Stig og Elin Hermanstad Havik.
Lærerorganisasjonene hevder de beskytter de mest sårbare elevene i årets streik, men streikestrategien rammer noen unge urimelig hardt.
Streikeretten er en grunnleggende rettighet i Norge, og viktig for å balansere makt mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Når en streik vurderes som uunngåelig, utarbeider arbeidstakerorganisasjonen planen for streikeuttaket, det vil si hvor streikende skal tas ut, antall streikende og eventuelle opptrappinger. I den pågående lærerstreiken, har lærerorganisasjonene valgt å gå forsiktig ut.
Før skoleferien gikk 45 medlemmer i Utdanningsforbundet og Skolenes landsforbund ut i streik, og først 22. august forsterket de med 1300 nye lærere for ungdomstrinnet og videregående skoler. Lektorlaget sluttet seg til streiken. Deretter har det vært nye ukentlige streikeuttak med fra 300 til 1400 flere streikende til 13. september, da antallet økte med 3000 og barneskoler ble berørt. Lærerne fra tidlige streikeuttak er fremdeles i streik.
Årets streik kan derfor både beskrives som «forsiktig», fordi det lenge var relativt få lærere i streik, og «rekordlang», fordi streiken startet 20. juni. For elevenes del, ble streiken først merkbar ved skolestart 15. august i Bergen. Antallet streikende lærere på de berørte skolene varierer mye. Ved noen skoler, slik som Østersund ungdomsskole i Lillestrøm, Gimle ungdomsskole i Bergen og Bekkevold ungdomsskole i Molde, er andelen så høy at det i praksis ikke har vært et skoletilbud hittil i høst. En tredje ord som brukes hyppig om streiken nå er derfor «urettferdig».
Mistet 5 ukers undervisning
Ungdommer på skoler med høyt og langvarig streikeuttak rammes svært hardt, mens flertallet av elevene i Norge ikke rammes i det hele tatt.
Barn og unge har rett og plikt til grunnskoleopplæring, og rett til videregående opplæring. Dette er hjemlet i opplæringsloven § 13–1 og § 2–1 og i Grunnlovens § 109. FNs Barnekonvensjonen fastslår barn og unges rett til opplæring. Barnekonvensjonen har spesiell status ved at den går foran andre norske lover dersom de står mot hverandre. Det finnes ingen rettslige vurderinger i Norge av når denne retten anses som krenket.
Alle vil være enige om at én dag tapt undervisning er kort tid og ikke krenker barnets rettigheter. Ett års tapt undervisning ville derimot vært et klart brudd. Men når mellom disse to ytterpunktene krenkes barnas rettigheter? Er det etter én uke, to uker, fire uker eller tre måneder? I skrivende stund har ungdommene som ble rammet av streiken først mistet 5 ukers undervisning. Det er kommunens og fylkeskommunenes plikt til å sørge for opplæringen (Opplæringsloven § 13 – 1).
Når lærerne streiker, blokkerer de imidlertid kommunenes evne til å oppfylle plikten. Dispensasjonssøknader har blitt sendt, men Utdanningsforbundet har avvist noen av disse.
Streikeretten står sterkt i Norge, og det er høy terskel for myndighetene å skulle gripe inn i en arbeidskonflikt. Streikeretten gir arbeidstakerorganisasjonene mye makt, og dermed også mye ansvar for konsekvensene. Målet med en streik bør være å få forståelse for sine krav og oppnå det man vil, samtidig som konsekvensene for uskyldige tredjeparter ikke blir for store. Grunnene til at lærerne streiker er tungtveiende, og lærerne benytter en legitim demokratisk rett. Likevel er man ikke fritatt fra å gjøre etiske vurderinger av hvilke konsekvenser streikestrategien kan få.
Etiske vurderinger er spesielt viktig når tredjeparten er barn og unge. I flere utspill har Utdanningsforbundets leder Steffen Handal og andre pekt på KS sitt ansvar for at streiken nå rammer mange ungdommer uvanlig hardt. De har rett i at KS kan forlenge konsekvensene ved ikke bidra til en forhandlingsløsning, men det er lærerorganisasjonene som bestemmer hvor, når og hvor lenge de unge rammes gjennom sin streikestrategi.
Ungdommers psykiske helse
En alternativ måte å organisere streiken på kunne vært å ha alle lærere i streik samtidig eller få lærere spredt på mange skoler. Dette ville belastet enkeltelever mindre, uten at lærerorganisasjonene hadde mistet oppmerksomhet om sin sak.
Utdanningsforbundet har utarbeidet Lærerprofesjonens etiske plattform som grunnlag for lærerprofesjonens etiske bevissthet. Flere punkter i dokumentet er relevant for den pågående streiken, spesielt: «Vårt arbeid bygger på verdier og prinsipper nedfelt i universelle menneskerettigheter, spesielt FNs konvensjon om barnets rettigheter. Disse rettighetene skal fremmes og forsvares i barnehage og skole.
Menneskeverdets ukrenkelighet, den enkeltes frihet og behovet for trygghet og omsorg er grunnleggende.» Lærerorganisasjonene uttaler at de hittil har beskyttet de mest sårbare barna ved å holde grunnskole og barnehage utenom streikeuttaket. Det er en snever forståelse av sårbare barn. Barnekonvensjonens spesielle status over andre lover reflekterer nettopp at alle barn er sårbare.
Nå kommer flere varsku om at ungdommers psykiske helse kan ta langvarig skade, spesielt unge med skolevegring, spiseforstyrrelser, søvnvansker, depresjon og sosial angst. I tillegg til disse alvorlige bekymringene, men vi mener flere andre konsekvenser burde vært oppe til etiske vurderinger.
For eksempel: Hvordan vil flere ukers sammenhengende streik påvirke vitnemålskarakterene til elever i 10. klasse og 3. vgs. og dermed videre utdanningsmuligheter, når de må konkurrerer med elever som er upåvirket av streiken? Hvordan påvirkes frafallet fra videregående opplæring av at en høy andel yrkesfaglærere streiker på skoler der mange elever har kjente læringsutfordringer? Hvordan påvirkes selvfølelse og framtidstro hos barn som opplever at lærerne, som viktige voksenpersoner i deres liv, er villige til å la dem gå ukevis i limbo for å fremme egen sak?
Tapt undervisningstid
Lærerorganisasjonene kan ha undervurdert foreldrenes reaksjon på streiken. Pandemien har vært svært krevende for lærerne, men også andre yrkesgrupper. Foreldre generelt har strevd med å balansere jobb, hjemmeskole og bekymring for konsekvensene av pandemien på deres barn og unge.
Flere av kommunene med høyt streikeuttak var spesielt hardt rammet av smittvernsrestriksjoner. Lærerne har hatt stor respekt og sympati for sin sak blant foreldre. Vi ser imidlertid at foreldre til unge som er rammet i ukevis, blir fortvilte og opplever at barna er rettsløse. Dessverre er det ofte slik at når følelsene er sterke, blir det vanskeligere å skille sak og person. Dette gjelder både foreldrene og helt vanlige lærere som står i langvarig streik på vegne av alle lærernes sak.
Når streiken er over, vil lærere som har streiket lengst både måtte ta igjen mye tapt undervisningstid, bygge opp igjen urolige og demotiverte elver, og forsøke å reparere relasjoner til foreldre. Streikstrategien rammer derfor også lærerorganisasjonenes egne medlemmer urettferdig. Lærerorganisasjonene og lærerkollegaer bør ha en plan for å støtte disse lærerne spesielt framover.
Det er skuffende at lærerorganisasjonene ikke reflekterer mer over de etiske sidene av streikestrategien som er valgt. Vi oppfordrer til en diskusjon om hvordan streikeuttakene, både nå og i framtiden, vurderes opp mot Barnekonvensjonen og verdiene og forpliktelsene i lærerprofesjonens etiske plattform.
