I 1991 fikk to østfoldinger ærefulle oppdrag: Drillo og Knut Hovland

– Jeg er jo veldig interessert i fotball, da. Etter hvert håper jeg å bruke litt mer tid på Moss fotballklubb, sier redaktøren i Utdanning, Knut Hovland.

• Hør Knut Hovland fortelle om tiden som redaktør i podkasten Storefri

Han går av med pensjon i januar neste år. Fra årene i bladet har han mange minner. Ikke alle er like behagelige.

– Jeg husker en konferanse vinteren 2003. Da fikk jeg statsrådens kritiske pekefinger rettet mot meg to ganger i løpet av foredraget hennes. Hun mente vi var altfor kritiske og ødela for henne. Det var en flott attest, sier Knut Hovland.

Hovland var redaktør av Utdanning da dette skjedde. Og den kritiske utdanningsministeren var Kristin Clemet.

– Den gangen hadde vi blant annet skrevet noen artikler om at Høyre-styrte kommuner ikke prioriterte skolen i budsjettene. Det var gode, kritiske saker, som så mange andre vi har hatt, sier han.

At bladet skal være kritisk og fritt, har vært målet til Knut Hovland siden han startet som redaktør i februar 1991.

– Det året var det to østfoldinger som fikk ærefulle oppdrag. Drillo ble landslagssjef, og jeg ble redaktør, ler Knut.

– Samme oktoberdag som jeg fikk tilbud om redaktørjobben i Norsk Skoleblad i 1990, dekket jeg Drillos første kamp med landslaget: 6-1 over Kamerun og stor jubel! Etterpå fikk jeg snakke med både Drillo og noen av spillerne i garderoben. En god dag på alle måter, sier Knut Hovland.

Drillo gjorde en utrolig jobb med landslaget, men Knut Hovland er ganske fornøyd med jobben han selv har gjort. Målet om at Utdanningsforbundets blad skal være fritt og kritisk, mener han er nådd.

Priser

Fra 1. januar 2019 er Knut Hovland pensjonist. Når han ser tilbake på nær 28 år som redaktør, er det de grundige, kritiske sakene redaksjonen har jobbet fram, han er mest stolt av.

– Vi har aldri blitt felt i PFU, men har blitt klaget inn én gang, forteller Knut.

I 2013 ble Utdanning klaget inn for Pressens Faglige Utvalg for en reportasje om elever som er utenfor normalskolen, enten i spesialskoler eller spesialtiltak. Utdanning ble ikke felt i PFU.

I 1993 ble bladet saksøkt av en privat barnehageeier. Eierne mente bladet var urettmessig kritisk til barnehagen, og krevde erstatning. Heller ikke denne gangen ble bladet dømt.

– Vi har hatt mange gode saker oppigjennom, sier Knut.

På 1990-tallet skrev bladet om Galleri Oslo, et bygg som Norsk Lærerlag eide og tapte masse penger på.

Av nyere saker trekker Knut fram saken om X-klassen, en gjeng gutter som gikk i spesialklasse på 1970-tallet. Saken ble belønnet med Fagpressens journalistpris.

Knut nevner også sakene om «elevene ingen snakker om», en kartlegging av elever som ikke går i ordinær skole eller klasse og sakene om overgrep i skole og barnehage. Begge sakene ble premiert med Fagpressens gravepris.

– Sakene om private barnehager og økonomistyringen der, har vi også jobba godt og lenge med, sier en stolt redaktør.

Knut gir seg mens bladet er på topp. I 2017 fikk Utdanning både Fagpressens gravepris og ble kåret til Årets fagblad.

Kritiske mot organisasjonen

Knut har vært med på noen endringer i bladet. Da han ble ansatt, var det av Norsk Lærerlag, og bladet het Norsk Skoleblad. Etter at Norsk Lærerlag slo seg sammen med Lærerforbundet i 2002, endret bladet navn til Utdanning.

– Under fusjonen måtte jeg søke på min egen jobb. Det var en ganske tøff prosess, men jeg er glad jeg fikk jobben, sier Knut og smiler.

Norsk Skoleblad kom ut hver uke. I begynnelsen arbeidet både lærere og journalister i redaksjonen. Da Knut hadde vært redaktør i fire år, ble bladet underlagt Redaktørplakaten.

– Etter det var det en stor opprydding i fagpressen. Man kunne ikke lenger ha direktører eller forbundsledere som redaktører. Bladene som ville være med i Fagpressen, måtte følge Redaktørplakaten og Vær varsom-plakaten, sier Knut.

Den gangen røk mellom 30 og 40 blader ut av Fagpressen. Norsk Skoleblad ble værende.

– Jeg har jo journalistutdanning og hadde bakgrunn som journalist, så jeg var veldig glad for å få jobbe i et fritt og uavhengig blad, sier Knut.

Han hadde kommet til Norsk Skoleblad fra Moss Avis. Med seg i bagasjen hadde han også en lærerutdanning.

– Jeg synes nok at vi tidligere kjørte mer pliktløp enn vi gjør i dag. Vi var opptatt av å skrive like mye om alle medlemsgrupper, dro på årsmøter og ville gjøre alle til lags. I 2011 bestemte jeg meg for at vi heller skulle bruke ressurser på å grave fram egne saker, sier Knut.

Men han vil likevel trekke fram noe som bladet gjorde bedre før. 

– Vi dekket mer av det som skjedde i organisasjonen. Debatten raste i spaltene, og vi var ofte kritiske til vårt eget forbund. Det har det vært mindre av i det siste, sier Knut.

– Må være fri

– Jeg synes vi har hatt gode arbeidsvilkår. Vi har både ansatte og økonomi til å lage kritisk journalistikk. I tillegg synes jeg ledelsen har vært flinke til å respektere vår uavhengighet, sier Knut.

Han innrømmer imidlertid at han har vært utsatt for noen styringsforsøk. 

– Jeg husker et intervju med ledelsen i Norsk Lærerlag. Saken kom tilbake fra sitatsjekk med masse rettelser og omskrivinger. Da sa jeg til dem at enten ble saken slik jeg hadde skrevet den, eller så trakk jeg hele saken, sier Knut: – Jeg oppfattet det som et forsøk på overstyring.

Et eksempel på forbilledlig oppførsel fra ledelsen i forbundet har han også:

– Sakene om lærere som begår seksuelle overgrep er et av de gode eksemplene på hvordan ledelsen har taklet en kritisk sak. Her ble det satt kritisk lys på lærere og skoler når det gjelder overgrepsproblematikk, så jeg var litt usikker på hvordan forbundsledelsen ville reagere, sier Knut.

Fagblader som eies av forbund, har en spesiell utfordring, ifølge den avtroppende redaktøren:

– Vi må alltid kjempe for uavhengigheten. Det skjer jo at både ledelse og tillitsvalgte gjerne vil «hjelpe» oss med informasjon eller vinkling. Der har det vært min jobb å si ifra, sier Knut.

Han har opplevd at forbundsledelsen respekterer den kritiske jobbingen i redaksjonen.

– Forbundet bør ønske at vi skal stille kritiske spørsmål og få de kritiske stemmene fram. Dersom vi, og forbundsledelsen, later som om de kritiske stemmene ikke finnes, går det galt, sier Knut, og legger til:

– Hvis vi ikke har den hele og fulle troverdigheten, er det farlig, sier han.

Som redaktør har han fått en del kritikk oppigjennom. Noe har til og med vært rettmessig, innrømmer han.

– Jeg husker tariffoppgjøret i 2006. Da ble vi kritisert for å ha hatt en for ensidig dekning. Vi ga for mye spalteplass til de som var kritiske til oppgjøret og glemte å prate med flertallet som faktisk hadde stemt ja, sier Knut.

Tydelig i mediebildet

Han gleder seg til å bli pensjonist, men lover at han kommer til å følge bladet fra lesersida.

– Det blir spennende å følge bladet fremover. Jeg har stor tro på at det kommer til å bli enda bedre, sier han.

Selv om han mener det allerede er godt.

– Vi prioriterer enkelte temaer og å gå i dybden. De siste årene tror jeg bladet har blitt enda mer kjent. Jeg opplever at også folk som ikke jobber i skole og barnehage, kjenner til det, sier han.

Knut synes ikke det er trist å gå av. Tvert imot faktisk, og det av én grunn: 

– Jeg er så lei av pendlingen, sukker han.

Midt på 1990-tallet bodde han i Oslo. Bortsett fra det har Knut holdt hus i Østfold. Det er blitt noen timer på tog til og fra jobb.

– Jeg har regnet ut at jeg har brukt to år av livet mitt på tog. Og da har jeg ikke tatt forsinkelsene med i regnestykket, sier han.

Noe godt må det ha kommet ut av det, for Hovland har blitt del av et pendlerfellesskap på Østfoldbanen. Han er på fornavn med konduktør Jan Rørmyr, som villig stiller opp på bilde på perrongen sammen med en av stampassasjerene sine.

Men til tross for hyggelige folk som Rørmyr gleder han seg mest til å slippe pendlingen på nyåret. Og en ting til:

– Jeg skal kjede meg. Det må jeg rekke før jeg starter opp med alle prosjektene jeg har planlagt.