Slutter, men ikke som lærer

For andre gang går jeg ut av skolen. Den første gangen forlot jeg ungdomsskolen. Nå videregående, etter til sammen 17 år som lærer.

Den første gangen sa jeg til alle som ville høre på at det skyldtes knappe ressurser. At jeg var lei av å kjipe på blyant og viskelær og dele ut lurvete lærebøker. At elevene var tilgodesett med for lite.

Det var ikke helt sant. Jeg var i tillegg så innmari forsynt. Jeg hadde landet på en skole som sto midt i en opprivende personalkonflikt der det gjaldt å ta side. Et par år etter sa jeg, mitt nek, ja til å bli tillitsvalgt, og da ble det min oppgave å være i den konflikten. Vi ble der til vi fant en løsning, den tillitsvalgte for den andre organisasjonen og jeg, og så forsvant vi ut av skolen. Sånn kan det gå.

Les også: Relansering av skam i livet

Jeg savnet elever en stund, men ble også fort oppslukt av annet og andre, og så meg ikke tilbake.

Det var tilfeldigheter som førte meg tilbake. Når det er sagt, var det bra med de tilfeldighetene. Etter at jeg søkte jobb i videregående, tok det ikke lang tid før jeg kjente at jeg var på den hylla jeg skulle være. Det var noe med å jobbe med mine fag igjen, og ikke minst med noe meningsfylt. Jobbene jeg hadde hatt i mellomtida var kanskje meningsfulle, men ikke for meg.

Jeg har holdt av folk som ikke trenger en meningsfull jobb. Det gjør dem ikke nødvendigvis til dårligere mennesker. Jeg skal heller ikke insistere på at eksempelvis digitalisering av statsbudsjettet eller verdikjeder i grafisk bransje er meningsløst, bare at jeg etter å ha jobbet med det en stund holdt på å kjede meg til døde.

Jeg slutter altså i skolen. For andre gang har jeg signert en arbeidsavtale med dårligere lønn (første gang var returen til skolen). Jeg må jo være et nek. Eller fagidiot. Eller ute etter å få mer tid til faget enn der jeg har 30 folk i hver klasse og et utall vurderinger som skal gjøres i ett sett.

De siste to knappe åra har jeg forresten publisert over 100 innlegg på denne bloggen – i tillegg til en del innlegg og kronikker i redaktørstyrte medier, altså det noen kaller fake news. Det er ingen prestasjon, men det kan være verdt å nevne at sånt ikke har ført meg inn på teppet hos hverken ledere eller skoleeier. Det burde være en selvfølge, men mange snakker som om det ikke er det, og om det er eller ikke er sånn, så er mange utrygge på å skulle uttale seg.

Kanskje er det bare en åpenhetskultur der jeg jobber. Kanskje er det en åpenhetskultur flere steder? Uansett hadde det vært kult om enda flere lærere kunne briske seg i det offentlige ordskiftet og som kilder til nyheter om skole. Vi trenger å være dem som setter dagsorden, for det er ingen som kan feltet som oss. Ingen.

Når andre får sette dagsorden, blir både omtalen av skolen og beslutningene som tas dårligere. Som når Elevorganisasjonen får stå uimotsagt når de kjører på med mantraet om at eksamen er puggeskole. Heh? Når det hjelpemiddelet knapt finnes som det ikke er tillatt å bruke. Hva er det som gjør at en journalist tenker at eleven har bedre forutsetninger til å uttale seg om rammebetingelser for eksamen enn for eksempel en lærer?

Og hvorfor må vi stille spørsmålet, for det burde jo være selvsagt at begge kommer til orde i samme sak? Oppholder ikke journalisten seg allerede på skolen når elevene blir intervjuet? Er det ikke mulig å oppdrive en lærer eller til nød en skoleleder der?

Jeg mener ikke at alle skal skrive innlegg eller prøve påvirkning på andre måter. Noen skal ha lov til å finne ut av yrket fordi de begynte for et kvarter eller to år siden. Andre skal ha lov til å ha et privatliv, for det er jævlig nok. Igjen har andre sabla gode grunner til å være i fred med sin lærergjerning.

Og så er det oss andre som har såpass overskudd at vi en og annen gang kan droppe den GT’en fordi vi skylder å være et korrektiv til skolepolitikere i rikspolitikken som etterlater et inntrykk av at partiene knapt ofrer skole en tanke.

Men hvor var jeg? Jo, jeg slutter.

Jeg har tidligere skrevet om at jeg har ønsket meg en sånn jobb der jeg kunne kombinere det å være lærer med å jobbe med lærerutdanning. Det har ikke latt seg gjøre. Derfor blir jeg norsklærerutdanner på heltid.

Det er både med en følelse av å gi opp og en forventning om at det blir bra. Kanskje må jeg heretter ta permisjon i ny og ne for å friske opp praksiskunnskapen. Kanskje gir det ikke mersmak. Kanskje gjør det nettopp det. Jeg fortsetter tross alt som lærer.

Dette innlegget ble først publisert på forfatterens blogg, «Gammal sur rektor».