Voksenopplæring er sentralt for integrering

Regjeringen sendte før påske ut forslag til midlertidige endringer i lovverket som følge av ankomst av fordrevne fra Ukraina med rett til midlertidig kollektiv beskyttelse. Det er forståelig at man har behov for å gjøre tilpasninger i lovverket i en krevende situasjon for landet, men opplever noen sider ved dette som svært problematisk.

Forslagene til midlertidige endringer i mange lovverk er som seg hør og bør sendt på høring, men når høringsfristen kun er på en uke, er det umulig å innhente råd og erfaringer fra de ulike profesjonene som blir berørt. Det er ikke sikkert at alle utilsiktede og uheldige konsekvenser som følge av endringene kommer frem, og dermed står man i fare for å fatte beslutninger på et for dårlig grunnlag.

Les også: Skal ikkje ukrainarane få norskopplæring?

Hvordan kan man være sikker på at endringene som foreslås er til beste for dem det gjelder? Et kjapt blikk tilsier at mange av endringene svekker individuelle rettigheter for fordrevne fra Ukraina mens kommunene får lettelser på sine forpliktelser uten at det er sikkert at det er behov for det. Bør ikke det være et offentlig ordskifte om en slik dreining før det vedtas?

Forslagene vil svekke mange individuelle rettigheter for både barn og elver, men i det videre vil jeg konsentrere meg om virkningene forslagene vil ha for voksenopplæringen. Det foreslås midlertidige tilpasninger i bestemmelsene om kommunens og fylkeskommunens ansvar, kompetansekartlegging, introduksjonsprogram og opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Departementet fremmer så forslag om to alternative språktilbud for voksne ukrainere, som begge vil svekke voksnes rettigheter til opplæring.

Regjeringen sier at enten så kan vi utsette opplæringa etter offentlig godkjente læreplaner og med kvalifisert lærer i 12 måneder, eller så kan vi si at flyktningene får en rett, men ikke en plikt til å gjennomføre norskopplæring. Går man inn for det siste alternativet, gis retten til opplæring som et tidsbegrenset tilbud. Take it or leave it!

Kommer du fra et annet land som flyktning, har du rett og plikt til opplæring etter integreringsloven til du når et visst norsknivå. Det er fordi man vet at norsk er avgjørende for integrering og et varig forhold til norsk arbeidsliv.

Som et plaster på såret for de fordrevne fra Ukraina foreslås det at alternativ og fleksibel språkopplæring kan gis gjennom frivillige organisasjoner og private tilbydere, som et stedlig tilbud eller som fjernundervisning. Til grunn for denne privatiseringen av tilbudet, ligger det en antagelse om at voksenopplæringene rundt om i landet ikke har kapasitet til å håndtere det antallet flyktninger som nå kommer. Ja, man vurderer faktisk ikke dette som mulig en gang, noe som både er oppsiktsvekkende og uforståelig.

Ved å konsentrere norskopplæringen til private tilbydere og frivillige organisasjoner, bygger man i realiteten ned kommunal voksenopplæring i stedet for å bygge den opp. Vi trenger en god voksenopplæring hvis flyktningene blir her lenge. Hvor er lærerne som skal gjennomføre et godt introduksjonsprogram om 12 måneder hvis man ikke satser på dem nå?

Voksenopplæringa har tradisjon for å håndtere store svingninger i elevtallet. Det klarte man fint i 2015 da det kom ca. 31.000 flyktninger. Voksenopplæringen har spesialkompetanse, noe frivillige og private ikke har. En god kommunal voksenopplæring vil gi flykningene et sted å møte andre i samme situasjon, de vil tilhøre et felleskap. En kommunal voksenopplæring har kvalifiserte lærere som har erfaring med integrering av flykninger. De har et godt samarbeid med flyktningetjenesten, og de kan bistå i den første fasen av bosettingen.

Voksne som er ankommet trenger å få tilpasset undervisningen til sine behov og for å få til dette er det nødvendig å ha direkte kontakt med en lærer. De nyankomne har vært på flukt og dette vil påvirke deres læring, da trenger man stabile rammer og kompetanse. Det vil også komme mange spørsmål om det norske samfunnet og personlige spørsmål som de har behov for å snakke med en lærer om. På Voksenopplæringa er læreren i mange tilfeller en ‘døråpner’ til det norske samfunnet.

Norskopplæring på nett kan virke fleksibelt, men det er en lite hensiktsmessig måte å lære et nytt språk og et nytt samfunn å kjenne. Å lære seg et nytt språk er en fysisk aktivitet. Å lære norsk gjennom fjernundervisning er som å ta et nettkurs i seiling, for så å legge ut på seilas.

Språk er definert som ett av suksesskriteriene for integrering, da gir det ikke mening å vike fra kompetansekrav, lukke døra til voksenopplæringen, for så å la frivillige organisasjoner stå for opplæringen uten læreplan.