Det handler om verdier
Debatt: Jeg kjenner ingen fag av lærerfagets kompleksitet som ikke har dokumenterte metoder å lene seg til i utøvelsen av faget.
La meg gjøre det tindrende klart: Ingenting står på spill for oss, men mye står på spill for barna.
Willy Tore Mørch
Solveig Østrem hevder i sitt tilsvar at min kritikk av hennes kapittel om DUÅ i boka Problembarna - manualer og metoder i barnehage, skole og barnevern at jeg demonstrerer hvor emosjonell kritikk av evidensbaserte metoder er og at mye står på spill for oss som står bak programmene. La meg gjøre det tindrende klart: Ingenting står på spill for oss, men mye står på spill for barna. Det er et alvorlig etisk problem når offentlige institusjoner som skal ivareta barns interesser ikke forvalter metoder som nettopp ivaretar interessene deres. Østrem og kollegaers kampanjer mot forskningsbaserte metoder bidrar til det.
«Intensjonen med boka er å få mer kunnskap om innholdet i programmene og hvilket syn på barn, pedagogikk og profesjonsutøvelse som kommer til uttrykk», skriver Østrem. Da ville det vært greit om Østrem hadde umaket seg til å sette seg inn i DUÅ i stedet for å lete etter formuleringer på hjemmesiden som bekrefter hennes fordommer.
Jeg har påpekt en serie faktafeil om DUÅs innhold, materiale og forskningsgrunnlag. De gjentas ikke her. Men i stedet for å beklage alle feilene, hevder hun at det er det åpne, kostnadsfrie innhold som må legges til grunn for hennes vurderinger, ikke det som faktisk beskriver innholdet og må kjøpes. Det er altså det som står i hjemmesidene som utgjør hennes kunnskap om programmene fordi det er gratis. Lærebøkene, manualene og forskningsartiklene er for henne likegyldig fordi de må kjøpes. Dette ståstedet innebærer at hun mener at de som bruker DUÅ i skoler, barnehager og helsestasjoner, bare har hatt hjemmesiden som læremateriell siden dette er tilstrekkelig til å kjenne programmet. Jeg kan forsikre Østrem om to ting. Det er helt nødvendig å lese lærebøker og manualer for å få kunnskap om programmet. Og hvis hun hadde henvendt seg til DUÅs kontor ved Universitetet i Tromsø, ville hun kunne få lånt alt materiell hun ønsket for å kunne gi en kvalifisert vurdering av programmet.
Østrem hevder at den autoritære tilnærmingen til barneoppdragelse nok er pakket inn i et språk lærere og barnehagelærere forstår i de bøkene hun ikke har tatt seg tid til å lese. En sterkere nedvurdering av læreres vurderingsevne skal du lete lenge etter. Så hevder hun at det er hennes misjon å rive av glanspapiret som lærebøkene er pakket inn i slik at lærere kan få innblikk i hva slags forferdeligheter som egentlig skjuler seg i de usminkede tekster. Så når metoder og strategier for, for eksempel å fremme barns medvirkning står beskrevet og blir diskutert i bøker og manualer, er dette bare bløff og skalkeskjul for en autoritær, inhuman og ødeleggende barneoppdragelse. Denne type påstander er det umulig å forsvare seg mot, men sier mye om Østrems verdier.
«I Mørchs verden finnes det ingen grunn til å ha tillit til at lærere og barnehagelæreres kompetanse og dømmekraft» sier Østrem og henviser til min kommentar om å drive privatpraksis og ukvalifisert synsing. I min verden har jeg høy tillit til lærere og deres fag pedagogikk. Så høy tillit at jeg har bidratt med forskningsbasert kunnskap til faget. Det er Pettersvold og Østrems pedagogiske tilnærming og holdning jeg siktet til. «Metodefrihet» er ett av debattemaene som regelmessig oppstår i skoledebatter. Begrunnelsen for å insistere på denne friheten er at lærere har en utdannelse som gjør dem i stand til å velge riktige metoder ut fra situasjonen i klasserommet. Jeg kjenner ingen fag av lærerfagets kompleksitet som ikke har dokumenterte metoder å lene seg til i utøvelsen av faget. Professor Thomas Nordahl kommenterte det i et debattprogram vi begge var med i på NRK om utredning av elever der han sa omtrent som følger: Lærere skal få velge fritt mellom metoder – som virker.
Med fare for å bli beskyldt for å pakke inn skadelige verdier i glanspapir skal jeg avslutningsvis redegjør for et av de bærende prinsippene i DUÅs holdning til både foreldre, lærere og barn. Prinsippet står beskrevet i alle lærebøkene som «the collaborative process» som vi har utlagt på norsk som «samarbeidsprosessen». Den tar utgangspunkt i likeverd. Likeverd mellom DUÅs fagpersoner og foreldre, lærere og barn. Vi er ikke eksperten som skal fortelle de uinnvidde og mislykkede om hvordan problemer skal løses og mål skal nås. Vi etablerer det vi kaller relasjonsrollen. Vår kompetanse som utdannede fagpersoner er likeverdig med foreldres, læreres og barnas kompetanse om egne erfaringer, oppdragelsesfilosofi hos foreldre, pedagogisk kunnskap hos lærere og barnas vilje, ønsker, lyster og behov. Samarbeidsprosessen innebærer at vi i fellesskap skal bruke våre likeverdige kompetanser til å løse de utfordringer som barna, lærere og foreldre står opp i. Derfor kaller vi oss ikke verken terapeuter, veiledere eller rådgivere, men gruppeledere. Vi skal lede barn, foreldre eller lærergrupper gjennom viktige prosesser der de selv tar beslutninger om løsninger på utfordringer. Relasjonsrollen innebærer anerkjennelse. Vi anerkjenner deg som barn, lærer eller forelder. Du har noe viktig å fortelle meg som barn, lærer eller forelder.
«Pedagogikk handler alltid om verdier, ikke bare om det som virker» er overskriften på Østrems innlegg. Jeg regner da med at hun mener at hun meget vel kan drive en pedagogisk praksis som ikke virker fordi hun har de rette verdier. Vi lever som sagt i to verdener.
