Tapt læring og politisk panikk

På Stortinget fremmer nå Høyre og Venstre forslag for å bøte på det tapte læringsutbyttet i skolen etter pandemien. Medisinen er mer kartlegging og testing, økt læringstrykk og intensivopplæring for å ta igjen det tapte. Og det skal helst skje allerede i går.

Les også: Vil gi elever ekstra timer for å ta igjen tapt faglig og sosial læring

Forslagene kommer ikke overraskende. I januar i år delte statsråd Tonje Brenna ut over 200 millioner til kommunene for å «ta igjen tapt faglig og sosial læring hos barn og elever». Politikere i Trondheim, Oslo og andre kommuner har foreslått lignende tiltak med utgangspunkt i disse midlene. Slike politiske utspill er i beste fall utslag av politisk panikk. Det tas lite hensyn til hva lærere og skoleledere mener, eller hvordan barn og unge faktisk lærer og utvikler seg.

For å finne de riktige tiltakene er det viktig å bli enig om hva som er de viktigste utfordringene. Det bør baseres på kunnskap og forskning. Nasjonale tall for elevers læringsutbytte viser at det i stort har gått bra med elevene rent faglig, og at resultatene er omtrent de samme som før pandemien. Det kan tyde på at hovedproblemet ikke er tapte læringsmål, og at elevene fint kan følge videre progresjon i skoleløpet.

Det er mer grunn til å bekymre seg med tanke på de sosiale og helsemessige konsekvensene av koronaskolen. Undersøkelser, blant annet fra Ungdata og rapporter om økning i antallet elever med skolevegring, viser at graden av psykisk uhelse øker.

Det er bra at Høyres representant Tore Vamraak er opptatt av elever som har hatt stort fravær, og elever som har gått glipp av undervisningstimer. Særlig gjelder det elever som har mistet spesialundervisning og særskilt språkopplæring. Dette er imidlertid ikke et problem som er knyttet til pandemien alene.

Lærere og skoleledere har i mange år bedt om økte ressurser for å kunne gi disse elevene de timene og den oppfølgingen de har krav på, og som vi vet at de trenger. Vi som jobber i skolen vet godt hvem elevene er, men vi vet også så alt for godt at ressursene ikke strekker til når elevene skal følges opp med nødvendige og riktige tiltak.

Høyre og Venstre viser til Parr-utvalget som bakgrunn for sine forslag. Utvalget har imidlertid flere viktige anbefalinger i rapporten «Skolen etter pandemien» som Vamraak og Abid Raja ikke nevner. Blant annet understreker utvalget kontaktlærerens avgjørende rolle og at ressursene må økes; «Arbeidsgruppen anbefaler at skoleeier denne høsten prioriterer økt tid til konktaktlærerrollen for å sikre at hver elev bli sett og får nødvendig oppfølging.

Videre foreslår gruppen at det på lengre sikt bevilges mer midler for å gi mer tid til kontaktlærerrollen.» I tillegg konkluderer utvalget med at laget rundt elevene må styrkes, med mer kompetanse og ressurser til rådgivere, skolehelsetjeneste og PPT i skolen. Dette er noe Utdanningsforbundet har bedt om i mange år.

For barn og unge som nå endelig er i gang igjen med en mer normal skole, er ikke testing av hva de de IKKE kan, særlig klokt. Selv om hensikten kan være god, vil konsekvensene kunne bli at i stedet for å avdekke kunnskapshull, utsettes elevene for enda mer forventningspress og prestasjonsjag som øker det psykiske stresset. Dette kan være med på å skape et negativt fokus på det elevene ikke får til, og som de skulle ha lært, i stedet for at de får muligheten til å se fremover og utvikle seg videre.

I stedet for et ensidig fokus på det som er tapt i pandemien, er det viktig også å huske på det vi har lært. Vi har lært mye om viktigheten av skolen som sosialt læringsfellesskap, og om viktigheten av å styrke mulighetene til å utvikle gode og trygge relasjoner. Elevers kunnskapshull kan ikke sparkles over og tettes igjen med intensivkurs, eller to ukers sommerskole.

Hjerneforsker Per Brodal som deltok på Stortingets høring understreket dette da han advarte politikerne i utdanningskomiteen mot kortsiktige løsninger for å løse utfordringer i skolen etter to år med koronaskole. Læring og utdanning er tvert imot langsiktige prosesser. For at barn og unge skal kunne lære og utvikle seg faglig, må de først være trygge og mottakelig for læring.

Den politiske panikken med hastetiltak som skyller over landet må heller erstattes av langsiktig prioritering av barn og unge når ressursene fordeles, og av tillit til de som kan mest om skole og læring, nemlig pedagoger og skoleledere. Lærerprofesjonen må tas med på råd når viktige og riktige tiltak og prioriteringer skal gjøres både nasjonalt og lokalt. Skolen og lærerne er tettest på elevene, og vi vet hvilke elever som har det ekstra tøft, og som trenger mer oppfølging akkurat nå. Som lærere har vi fått et oppdrag fra samfunnet, og det oppdraget er vi beredt til å ta.