Tom har dysleksi, ADHD og Asperger - og er lærer:
– Han er et viktig forbilde

– Jeg hadde ikke hatt noen utdannelse hvis det ikke var for staheten. Der jobber Aspergeren og ADHD-en godt sammen. Og kreativiteten, den bruker jeg mye, sier Tom Wormfield Markeng (42).

Elevene på tredjetrinn på Hurrød skole sitter i ring rundt ham. Det er tid for musikk, og barna følger fargekodene på flippoveren i takt med musikklærerens instruksjoner.

– Hvor er det lurt å se når jeg peker på tavla? spør han med rolig stemme når en av elevene mister fokus et øyeblikk, og med ett er alles øyne igjen rettet mot fargekodene. Etter bare noen minutters øvelse er de klare. Tonene de skaper i fellesskap, er blitt til en melodi, med Tom på gitar og ungene på stavspill.

Rektor Magnus Andresen forteller at Tom er god til å få elevene til å oppleve at han liker dem.

– Elevene respekterer Tom veldig. Hvis en lærer er litt høyrøsta, blir elevene med på det. Mens Tom snakker ofte med litt lav stemme og er forsiktig i stemmebruken. Da blir det litt roligere, sier Andresen.

Uromoment

At Tom Wormfield Markeng ble lærer, var ingen selvfølge. Han vet hvordan det er å være skoleelev med utfordrende diagnoser. Som voksen fikk han diagnostisert ADHD og dysleksi. Nylig fikk han også diagnosen Asperger. Like fullt er han lektor med tilleggsutdanning.

Utfordrende, kaller han sin egen skolegang.

– Jeg tilbrakte store deler av barneskolen på en egen pult på gangen. Det var fordi jeg ble sett på som et uromoment.

Han slet sosialt, men skolefaglig gikk det greit.

– Det var en del misforståelser av oppgaver. Jeg forsto ikke helt hva jeg skulle gjøre, eller fikk det ikke med meg. Men når jeg hadde forstått, gikk det greit, forteller Tom.

I ungdomsskolen gikk det ikke så bra.

– Jeg hadde ikke så gode karakterer, og dårlig i oppførsel. Jeg fikk skylda for alt og var skolens syndebukk.

Noen ganger var det Tom som stod bak ugagnet, andre ganger ikke. Skylda fikk han uansett, opplevde han.

Det siste året på ungdomsskolen fikk han imidlertid en lærer som skulle bety mye.

– Hun tok meg ordentlig når jeg fortjente det og så det når jeg ikke hadde gjort noe. Da gikk karakterene opp, og oppførselen ble god. Jeg følte trygghet, rett og slett.

Ble lærerstudent på impuls

Tom skulle egentlig bli elektroingeniør og begynte på elektrofag i videregående. Etter det hadde han et friår og fikk en assistentjobb på den samme barneskolen som han selv hadde gått på.

– Der var det ikke bare gode minner. Det året jeg jobba der, var jeg aldri på lærerværelset. Men selve jobben var fin.

At han søkte på lærerutdanningen, skyldes hans manglende impulskontroll, flirer han.

– Jeg skulle søke sivilingeniørstudiet på NTNU, og da måtte jeg finne koden for skolen. Men da kom jeg over at på Hamar hadde de lærerutdanning med musikk, og da endte jeg opp med det, forteller Tom.

Musikk er hans store hobby, så musikkfagene gikk veldig bra. Med de andre fagene var det verre. Konsentrasjonen var dårlig, motivasjonen for det som krevde litt innsats uteble, og det var like før han mistet skoleplassen. Men han tok grep, og tredje året tok han også alle eksamener fra første og andre klasse.

– Da ble jeg først allmennlærer med mellomfag musikk, og samtidig med mellomfag matte og en årsenhet i IKT, et dobbeltstudium. Så da begynte jeg å undervise på grunnfag musikk på høyskolen, sier Tom, som også har mastergrad i musikkdidaktikk.

Tilrettelegging

I 12 år har han nå vært på Hurrød skole, fire av dem som kontaktlærer. Men det ble for mye, diagnosene gjør at han blir fort sliten.

– Jeg har en stor uro, sitter ikke så mye stille.

– Hva gjør deg sliten?

– Alt det rundt, kontakten med foreldre, papirarbeid og måling. Fokusering på alt som kan kvantifiseres. Å skrive rapporter, individuell opplæringsplan og skriftlige arbeider – der har jeg en utfordring. Både skriveteknisk, men også med tidsfrister. Men skolen tilrettelegger. Jeg får alltid ekstra hjelp hvis noe stort skal skrives. Og de veit at jeg trenger noen ekstra påminnelser.

Tom innser at han er en surrekopp.

– Det vil du nok få høre av både rektor og kolleger. Jeg er ikke den flinkeste til å rydde opp etter meg. Men jeg tåler at folk sier ifra.

Tom er mer rigid enn de fleste. Han vil at rutiner og regler skal følges, og oppgaver løses som bestemt.

– Og så er jeg jo asosial. Jeg er nok ikke den kollegaen det er lettest å bli kjent med. Det var et problem de første årene jeg jobbet. Å ta pausene på personalrommet med de andre er mer slitsomt enn å stå i klasserommet. Jeg kommuniserer lettere med barn enn med voksne. Barn liker at ting er så konkret som mulig, og det liker jeg også. Og «small talk» må jeg konsentrere meg ganske hardt for å være med på.

– Diagnosen er ikke det viktigste

De siste fem årene har han jobbet 60 prosent. Sammen med rektor Magnus Andresen fant de at det var det beste for alle parter.

– Magnus gir meg følelsen av at jeg kan være den jeg er. Jeg får ikke en liste med rammer, det hadde blitt vanskelig. Jeg får rom til å gjøre jobben som det passer meg. Selvsagt innenfor rammer, men de rammene har alle lærere.

– Og han er godt innenfor rammene, understreker rektor.

Han mener Tom er et viktig forbilde for barn med krevende utfordringer og ulike diagnoser.

– Han har en helt unik evne til å forstå de barna som forstår verden på en annen måte enn gjennomsnittseleven. Men det er viktig å si at Tom ikke bare er viktig for Hurrød skole fordi han har en diagnose. Han er viktig fordi han er Tom. Han er veldig kreativ, engasjert og klok, både som lærer og menneske.

Medaljens bakside

Rektor Magnus Andersen mener undervisningen Tom står for, trigger elevenes nysgjerrighet.

– Hans undervisningsopplegg er trukket frem som ett av to i hele Fredrikstad kommune som et godt eksempel på dybdeundervisning. Han er en god lærer, har en rolig, god stemning i klassen, og god klasseledelse.

Hurrød skole er veldig heldige som har Tom, mener rektor Magnus Andresen.

– Han er en innmari fin fyr. Men Tom er også heldig som har Hurrød. For baksiden av medaljen med de diagnosene og utfordringer han har, er at det er mye rot og kaos. Men det løser vi. Tom trenger kolleger som er rause og tåler at han er litt annerledes. Det hender vel at noen hjelper til å rydde litt også. Andre ganger konfronterer vi ham litt. Vi har et raust personale her med mange gode, trygge og erfarne lærere. Det koster litt å ha en lærer med Toms utfordringer, men samtidig vinner du mye i andre enden.

Kollega Inger Martinsen roser Tom for at han bruker sine egne erfaringer, og for at han er kreativ og engasjert.

– Han lager sine egne instrumenter i musikken og får til det meste, mener kollegaen.

– At han ikke er så sosial på lærerværelset eller i kollegiet, betyr lite. Han er ikke så god på planer, og han roter veldig. Men han er som han er, på godt og vondt – og det setter jeg stor pris på, sier hun.

Har opplegget i hodet

I dag jobber 42-åringen med spesialpedagogikk, og som faglærer i kunst og håndverk, musikk, naturfag og samfunnsfag.

– Jeg har aldri årsplaner, og hvis jeg har skrevne forberedelser til en time, er det i hvert fall ikke mer enn en fire-fem stikkord. Men jeg tenker gjennom hele undervisningen og har oppleggene lagret i hodet. Jeg er nok ikke så flink til å dele undervisningsopplegg, siden jeg gjør det på den måten, erkjenner han.

Tom er opptatt av regler og systemer, også i klasserommet.

– Når jeg bruker lærerstemmen, vet elevene at de har gått et par skritt over grensa. Jeg har klare regler i klasserommet og liker å føle dem. Jeg har ikke flest regler i klasserommet, men de viktigste er den gode gamle om å rekke opp hånda før du snakker. Og det at man kan tulle, men det er når man tuller. Når det er jobbing, er det jobbing. Og har de gjort noe gærent, snakker vi om det og gjør oss ferdig med det.

Elevene følger med på tavla

Iblant plumper han ut med en kommentar som ikke alltid er like gjennomtenkt. Og dysleksien gjør at han stadig skriver feil på tavla.

– Men det vil jeg ikke si er en utfordring. For når jeg faktisk skriver feil på tavla, er det helt lov å rekke opp hånda, og da viser elevene at de følger med. Elevene er egentlig forståelsesfulle, synes han.

Skolen har etablert grupper med tre til fem elever, som gis en pause fra ordinær undervisning.

– Dette er elever som har litt utfordringer, men det trenger ikke å være en diagnose. Det handler om å trene på å jobbe sammen. Å få mestring er den viktigste døråpneren. Det kan være Minecraft, at vi skrur fra hverandre en ekte motorsag eller bygger teknikk-lego, mens vi da snakker og øver sosialt. Elevene trenger et lite pusterom fra skolen, og da bruker jeg den andre interessen min; å reparere og skru fra hverandre ting.

Han understreker:

– Så langt fagplan, økonomi og systemet tillater det.

Åpenhet

Tom har valgt å være åpen om utfordringene.

– Det er godt både for foreldre og barn å se andre med en diagnose, og se at de er forskjellige. En gutt med ADHD er ikke som alle andre gutter med ADHD, poengterer han.

Utdanning har snakket med en mor med barn på Hurrød skole som forteller at Tom har hatt stor betydning for hele familiens liv.

– Jeg tenker at Tom er en kul fyr. Han tør å være seg sjøl og er et godt forbilde for barna. Han er åpen for å tenke utenfor boksen, og engasjerer seg i elevene, også utenfor skoletid. Det engasjementet smitter over på ungene, sier hun.

At Tom er åpen om sine diagnoser, gir håp både til foreldre og barn, mener moren, som selv har barn med ADHD-diagnose.

– Du kan tenke at ditt eget barn kan bli begrenset i fremtiden på grunn av sin diagnose, og så ser du – når du møter en person som Tom – at sånn behøver det ikke bli. Vårt barn følte seg sett, hørt og forstått. Mange blir begrenset av en ADHD-diagnose, men i møte med Tom blir man minnet om det som er bra med diagnosen også. Han viser at det er lov å være forskjellig.