I denne artikkelen vil jeg rette søkelyset mot innagerende atferd i barnehagen og hvordan pedagoger kan oppdage, forstå og møte innagerende atferd. Jeg tar utgangspunkt i Ingrid Lunds bok (2012) som omhandler innagerende atferd i barnehage og skole, samt forskningsprosjektet Tidlig trygg i Trondheim som tar for seg barns psykiske helse allerede fra barnehagealder.
LES OGSÅ: Dei stille barna blir ikkje sett.
Stille og sjenerte barn
Stille, tilbaketrukken atferd er et uttrykk som på norsk betegnes som sjenanse. Sjenanse kan, ifølge Lund (2012), betraktes som en naturlig, forsiktig tilbakeholdenhet i nye situasjoner eller et problem som kan utvikle seg til ensomhet, isolasjon og selvforakt. Sjenanse kan ses på som et styresett for tankene, atferden og måten vi forholder oss til omverdenen på. Henderson og Zimbardo (2001) viser til undersøkelser utført det siste tiåret der sjenanse hos barn forbindes med sosial fobi og angst, unnvikende personlighetsforstyrrelse og depresjon. Odgers mfl. (2008) viser til studier der barn som i tidlig alder er mer engstelige og sosialt tilbaketrukket enn andre, oftere vil ha vedvarende vansker som angst og depresjon som voksne.
LES OGSÅ: Da Emil (5) fikk pinnefekte 38 dager på rad under koronapandemien, skjedde det noe.
Kan få angst
Ulike studier og forskning viser en klar sammenheng mellom sjenanse og sosial tilbaketrukkenhet, angst, negativ selvfølelse og utenforskap som atferdsuttrykk hos barn. Forskningsprosjektet Tidlig trygg i Trondheim tok for seg en gruppe på 1000 barn som ble undersøkt annethvert år fra de var fire til de var fjorten år. Undersøkelsen var spesielt interessert i å finne hvilke faktorer som gjør at noen barn får psykiske problemer, og hva som gjør at noen barn med vansker får hjelp, mens andre ikke får det. Sju prosent av fireåringene i barnehagen hadde psykiske vansker, ifølge rapporten. Små barn får kun hjelp dersom plagene går utover familie eller fungering i barnehagen. Stille barn som ble sett på som sjenerte og hadde vansker med å uttrykke seg samt vansker som gikk utover læring, ble i større grad oversett og overlatt til seg selv. Kun elleve prosent av familiene til 4-åringer som slet, oppsøkte hjelp. Omtrent 25 prosent av sjuåringene hadde vært innom ett eller flere hjelpetiltak, som barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, skolepsykolog, fastlege eller barne- og familietjenesten (Tidlig trygg i Trondheim, 2009).
Resultatene fra rapporten gir tydelige indikasjoner på at de stille barna som sliter med sosiale vansker helt nede i barnehagealder, ikke får den hjelpen de trenger. De blir lett oversett, og de tar med seg vanskene inn i skolen. Der blir vanskene ofte definert som psykiske.
LES OGSÅ: Jeg var på vei til å gå, da jeg så blikket hans: Ser du meg?
Innagerende atferd
Lund (2012) definerer innagerende atferd som at man vender følelser, opplevelser og tanker innover mot en selv. Barn uttrykker det gjennom sårbarhet, avvisning, tilbaketrukkethet, angst, usikkerhet eller depresjon. Hun peker på fire punkter man skal undersøke nærmere om man mistenker at barnets tilbaketrukne atferd uttrykker at det har det vanskelig på noen som helst måte:
1. Atferdens kontekst: I hvilke situasjoner oppstår atferden? Er det et gjennomgående mønster?
2. Atferdens frekvens: Hvor ofte oppstår denne atferden?
3. Atferdens innvirkning på livskvaliteten til barnet: Hemmer atferden barnet i læring, vekst og trivsel?
4. Atferdens sosiale konsekvenser: Hemmer atferden barnet i sosial deltakelse med andre barn?
Før den innagerende atferden kan betegnes som avvikende, må den, ifølge Lund (2012), gjentas over tid og være en utfordring for barnet og omgivelsene. Den må hindre barnets utvikling og læring og ha en innvirkning på utvikling av sosial kompetanse og selvfølelse.
Kan forebygge atferdsvansker
Tall fra internasjonal forskning viser at alt fra 4 til 20 prosent av barn fra 4 til18 år kan deles inn i gruppen av barn med innagerende atferd (Hendersen og Zimbardo, 2001).
Lund (2012) hevder at tallene spriker fordi det er ulik forståelse av når sosial tilbaketrekking og taushet defineres som et atferdsproblem, og at man befinner seg i et grenseområde der angst og depresjon er sentrale begreper. Drugli (2013) påpeker at tidlig intervensjon før barnet er åtte år kan hindre utvikling av atferdsvansker, og her har barnehagen en sentral rolle. Rammeplan for barnehager understreker at barnehagen skal ha en helsefremmende og forebyggende funksjon og bidra til å utjevne sosiale forskjeller. Barns fysiske og psykiske helse skal fremmes (Kunnskapsdepartementet, 2017). Barnehagen er barnets første møte med utdanningsløpet og kan være med på å forebygge utvikling av atferdsvansker og psykiske lidelser videre i skolesystemet.
Et atferdsproblem
Lund (2012) hevder at innagerende atferd er et atferdsproblem på lik linje med utagerende atferd. Barn i barnehagen som viser tegn på sjenanse, kan overses og misoppfattes som kun stille og tilbaketrukne. Barnet krever ikke den voksnes oppmerksomhet, men selve atferdsuttrykket er et atferdsproblem på lik linje med utagerende atferd. Den innagerende atferden blir en måte å forholde seg til verden på, og barnets tanker og følelser vendes inn mot barnet når det møter krav det ikke klarer å imøtekomme.
I møte med barn som viser tegn på innagerende atferd, er det viktig å lytte til deres uttrykk, også det som ikke uttrykkes. Ifølge Flaten (2013) gir innagerende atferd en sterk indre effekt, men kan gi få ytre indikasjoner på hva som foregår. Det kan derfor være lett for barnehagepersonalet å overse de barna som ikke hevder seg og krever oppmerksomhet. Det kommer tydelig til syne i undersøkelsen Tidlig trygg i Trondheim at barn ikke får den hjelpen de har behov for, når atferdsuttrykket ikke går utover fungering i skole og barnehage. Lund (2012) peker på at barns negative erfaringer kan bli omgjort til allmenngyldige sannheter og selvdestruktive indre dialoger som forstyrrer motet og hindrer barnet å ta kontakt med andre. Det fører til nedstemthet og tilbaketrekking fra sosiale situasjoner. Det vil ha betydning for barnets fungering, selv om barnehage og hjem muligens ikke vil se det som et stort problem at barnet er stille, er tilbaketrukket eller leker mye for seg selv.
Usikker og lav selvfølelse
Barn som er unnvikende, engstelige og tilbaketrukket er avhengig av den voksnes blikk (Lund, 2012). Hos barn med innagerende atferd er det usikkerhet, lav selvfølelse, lav mestringsfølelse og en følelse av ikke å ha tilhørighet. Som voksen må man være bevisst på når slike negative erfaringer kan oppstå for barnet. Det kan være små voksenstyrte aktiviteter som at alle skal si navnet sitt og rekke opp en hånd i samlingsstunden, eller at de voksne velger hvem barna skal leie på tur. Det kan være store hinder for engstelige og sårbare barn. Lund (2012) hevder at små metodiske tilnærminger til eksempelvis gruppeinndeling kan virke ekskluderende. Forventninger om å snakke eller agere i store grupper kan virke direkte krenkende for sårbare barn.
Inkluderende læringsmiljø
Ifølge Lund (2012) definerer barn med innagerende atferd seg som mindre kompetente enn jevnaldrende, og deres egen vurdering av sosial kompetanse er lav. Pedagogens forståelse for den enkeltes behov og uttrykk er avgjørende for å kunne støtte barnet i sosial samhandling med andre. Barn med innagerende atferd ønsker å være inkludert, men vet ikke alltid hvordan de får det til. Den største utfordringen er ikke å oppleve mestring. Her må pedagogen legge til rette for gode samspillserfaringer og støtte barnet i sosial samhandling med andre.
Mindre lekegrupper
Lund (2012) understreker viktigheten av stabile vennskap for barns positive emosjonelle og sosiale utvikling der selvfølelsen kan bygges opp. Man kan starte med lekegrupper med ett eller to barn som man vet barnet er trygg på. Man bør reflektere over egen praksis for å se på hvordan man kan unngå å ekskludere de sårbare barna eller utsette dem for stress. Man må ha et ønske om å forstå barnet, åpne for dets subjektive opplevelse og møte barnet på en måte som ikke dømmer eller ekskluderer. Barnet skal kjenne seg trygg nok til å åpne seg og til å si ifra når noe blir vanskelig. Tilrettelegging for barn med innagerende atferd må ses ut fra et anerkjennende perspektiv der lytting, aksept, toleranse, forståelse og bekreftelse legger føringer for refleksjon. Det bør tas med inn i arbeidet med praksisfortellinger og pedagogiske planer. Barn må møtes på sine atferdsuttrykk og mangel på uttrykk. Først da kan du sette i gang tiltak for å forebygge at vanskene følger barna videre opp i skolesystemet.
Litteratur
Barnehageloven. (2005). Lov om barnehager.
Drugli, M.B. (2013). Atferdsvansker hos barn – evidensbasert kunnskap og praksis. Oslo: Cappelen Damm.
Flaten, K. (2013). Barnehagebarn og angst. Oslo: Gyldendal akademisk.
Kunnskapsdepartementet. (2017). Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Oslo: Kunnskapsdepartementet.
Lund, I. (2012). Det stille atferdsproblemet: innagerende atferd i barnehage og skole. Bergen: Fagbokforlaget.
Odgers, C.L., Moffitt, T.E., Broadbent, J.M., Dickson, N., Hancox, R.J., Harrington, H., Poulton, R., Sears, M.R., Thomson, W.M. og Caspi, A. (2008). Female and male antisocial trajectories: From childhood origins to adult outcomes. Development and Psychopathology
Schibbye, A.-L.L. (2009). Relasjoner: et dialektisk perspektiv på eksistensiell og psykodynamisk psykoterapi. Oslo: Universitetsforlaget.
Sørlie, M.-A. (2000) Alvorlige atferdsproblemer og lovende tiltak i skolen. En forskningsbasert kunnskapsstatus. Oslo: Praxis forlag.
Wichstrøm, L. mfl. (2009) Tidlig trygg i Trondheim. NTNU
Zimbardo, P. og Radl, S.L. (1999). The shy child. Cambridge: ISHK.
