Da barnehagen jobbet for å få gode samtaler under måltidet, fikk de flere barn til å snakke
Bakklandet barnehage har jobbet for å få til gode samtaler med barna under måltidet. Det har ført til aktive og lyttende voksne og flere barn som deltar.
Publisert
Sist oppdatert
På Bakklandet har «mat og måltid» lenge vært et satsingsområde og er nå en naturlig del av det pedagogiske arbeidet. I den nyeste Rammeplanen for barnehagen (2017) har mat fått plass i fagområdet «Kropp, bevegelse, mat og helse» – der blant annet matglede og matkultur trekkes frem.
En studie av hverdagssamtalen i barnehagen viser at de voksne snakker mye og barna blir stilt mange lukka spørsmål (Gjems, 2011). Dette kjente vi oss igjen i – og ønsket å endre vår praksis ved å bli bedre på hverdagssamtalen. Hverdagssamtaler preges av at de er uformelle og spontane, og finner sted i alle typer aktiviteter i barnehagen (Gjems, 2011).
Dette gjorde vi
Bakklandet barnehage har tre avdelinger med barnegrupper fra 0–3 og 3–6 år. I vårt prosjektarbeid med måltidet og hverdagssamtalen har vi jobbet på tvers av avdelingene i tre refleksjonsgrupper med fast leder og referent. Vi har satt av tid på alle personalmøtene til arbeidet. Målet for prosjektet var å øke den voksnes fokus, bevissthet og kompetanse på hverdagssamtalen. Problemstillingen var: «Hvordan deltar de voksne i hverdagssamtalen med barna?»
I refleksjonsgruppene jobbet vi med hvordan vi kunne skape bedre samtaler rundt måltidet. Lederen på hver gruppe gjennomførte «intervju» med deltagerne i gruppen ut fra SØT-modellen (Hartvigsen & Kversøy, 2009). Her skulle den enkelte beskrive hvordan han, eller hun opplevde seg selv i samtalen med barnet eller barna under måltidene (S). Neste spørsmål handlet om hvordan han eller hun ønsket å være (Ø). Deretter skulle den enkelte angi to konkrete tiltak som han eller hun kunne gjennomføre for å få dette til (T).
Disse tiltakene ble prøvd ut i praksis før neste møte i refleksjonsgruppen – og alle skulle ha med en praksisfortelling som beskrev hvordan tiltaket hadde fungert og hva som skjedde. Det viktige var å skape refleksjon over egen praksis, og bli bevisst på hva vi gjorde bra og hva som burde eller kunne endres. Praksisfortellinger er derfor en læringsstrategi som egner seg godt i et utviklingsarbeid (Fennefoss & Janssen, 2004).
Bort fra spørre-svar-samtale
Vi oppdaget fort at vi måtte gjøre noe med innholdet i samtalene. Vi måtte bevege oss vekk fra den klassiske «spørre-svare-formen». Ved å bruke deg selv, som å fortelle hva du så på vei til jobben, eller noe som skjedde da du var liten, var det lettere å få i gang en samtale. Du får mye mer tilbake, enn om du spør hva barna gjorde i helga. Svært ofte fortsetter det med at barna får assosiasjoner og kommer med sine betraktninger rundt noe de har sett eller gjort, eller kanskje blir det en fantasihistorie ut av det. Andre ganger kan det være det konkrete her og nå som er utgangspunktet for samtalen – slik som i denne praksisfortellingen der det hele startet med et utsagn om at maten smakte godt:
Vi snakker om den gode maten Mari har lagd. Hun er kokk i barnehagen og serverer nydelig mat hver dag, også denne dagen. «Æ ska bli kokk når æ blir stor», sier Anders (4). «Kanskje du kan begynne å jobbe her, du da?» sier jeg. «Ja!» sier han og stråler opp i et stort smil. «Æ skal bli politimann, æ – og passe på Erna Solberg», sier Geir (5). «Åh, skal du det», svarer jeg smilende. «Jeg lurer på om hun fortsatt er statsminister da, når du blir stor?» «Nei, kanskje ikke», ler han. «Æ skal jobbe på mamma sin restaurant», sier Maren (5). «Skal du bli kokk, du også, sånn som Anders?» spør jeg. «Nei – æ skal servere, for det e en veldig viktig jobb!» svarer hun. «Æ og skal bli politimann», sier Morten (5). «Tenk om dere blir å jobbe sammen da, du og Geir», sier jeg. Kanskje dere tar lunsjpausen på restauranten som Maren serverer på. Alle rundt bordet ler høyt. Samtalen fortsetter resten av måltidet med morsomme innspill, latter og med bidrag fra alle rundt bordet. Denne dagen var det ingen som trengte beskjed om å sitte rolig.
Har jobbet med oss selv
Måltidene på rundt 45 minutter har alltid foregått på små bord med faste plasser. Vi ser at samtalene nå har et mye bredere og mer spennende innhold. Det er tydelig å se at de voksne er mer aktivt til stede og drar i gang gode samtaler.
Gjennom arbeidet med fagområdet kommunikasjon, språk og tekst skal barnehagen blant annet «invitere til ulike typer samtaler der barna får anledning til å fortelle, undre seg, reflektere og stille spørsmål» og bidra til at barna «bruker sitt språk for å uttrykke følelser, tanker og erfaringer, til å løse konflikter og å skape positive relasjoner i lek og annet samvær» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 48). De voksne må være bevisste på sin funksjon som rollemodell, og det er nettopp «oss selv» vi har jobbet med i språkprosjektet vårt. «Et rikt språkmiljø forutsetter også kompetente voksne som kan bygge på barnets erfaringer, nysgjerrighet, initiativ og naturlige læringsformer», ifølge Stortingsmelding nr. 23.
I temaheftet om «språkmiljø og språkstimulering i barnehagen» dras hverdagssamtalen frem som den viktigste og vanligste samtaleformen i barnehagen (Høigård, Mjør & Hoel, 2009). Forfatterne påpeker at det er viktig at personalet i barnehagen prioriterer samtaler med barna og ikke med hverandre. Den voksne må sørge for at alle barna får være aktive når den voksne samtaler med flere barn.
Vis interesse
En god samtale preges av at den voksne viser interesse for barnets intensjon og forsøker å få tak i hva barnet egentlig vil fortelle (Høigård, Mjør & Hoel, 2009). De yngste barna vil vanligvis fortelle om det de ser rundt seg, og er avhengig av den konkrete her-og-nå-situasjonen som støtte. Den voksne kan gi barnet en mengde språk- og samtaleerfaring ved å sette ord på det som foregår, og benevne det de ser rundt seg. Etter hvert vil barnet komme med egne ytringer, og den lydhøre voksne vil da bekrefte utsagnet og føre samtalen videre. Når barnet blir eldre, mestrer det å løsrive seg fra den konkrete situasjonen, til å kunne fortelle om noe som har skjedd, eller skal skje.
Åpne og lukkede spørsmål
Våre erfaringer med å utvikle oss vekk fra «spørre-svare-formen» i samtaler førte til refleksjoner om hva som er gode spørsmål. Et lukket spørsmål kan fort fortone seg som «utspørring» og krever bare et kort svar som ja, nei eller vet ikke. Et åpent spørsmål danner ofte et godt utgangspunkt for å bringe en samtale videre.
Et lukket spørsmål kan likevel være åpningen på en samtale, hvis det skaper et bånd mellom barna og samtaleemnet. Det viktige er altså å stille spørsmål rundt noe barna er interessert i, og som de vil samtale om (Høigård et al., 2009). Ifølge Gjems (Gjems, 2011) gir åpne spørsmål som starter med hva, hvordan eller hvorfor lengre og mer utfyllende svar.
Endringer hos oss voksne
Et resultat av utviklingsarbeidet vårt er at barnas samtalekompetanse har økt. For eksempel deltar barn som før var stille under måltidet nå i mye større grad i samtaler. Andre er blitt bedre på å lytte og ikke avbryte. Mange kommer med innspill som drar samtalen videre. Dette fører ikke bare til et godt språkmiljø, men er også med på å skape et godt og inkluderende sosialt miljø i barnegruppen, der alle blir sett.
Et eksempel på hvordan barna selv bidrar til å holde samtalen i gang ser vi i denne samtalen mellom tre gutter under et måltid:
Fredrik (2) sier: «Påskeharen legg egg.» Teodor (3) svarer: «Ja, det var godteri.» Fredrik fortsetter: «Påskeharen la egg under puta, kjeks og godteri.» Teodor svarer: «Kjeks og godteri, Fredrik.» Og Jens (2) tilføyer: «Godteri, nuss, nuss.»
Suksessfaktorer
For å få til den gode samtalen ved måltidet har det vært viktig å sette av tid til møter og refleksjon. Bruken av SØT-modellen har også vært en suksessfaktor. Dette ga oss et personlig ansvar, der vi måtte «forplikte» oss til et par konkrete tiltak som skulle prøves ut og justeres.
Mange av oss erfarte at bruk av bilder er et svært godt redskap for små og store barn. Bilder engasjerer og får barna lett i gang med å fortelle hva de har gjort, og hva som skjedde. De faste refleksjonsgruppene har også vært viktige. Vi har diskutert tiltak, erfaringer, praksisfortellinger og litteratur. Summen av alt dette har vært med på å «øke de voksnes fokus og bevissthet og kompetanse på hverdagssamtalen». Prosjektet har gjort noe med de voksnes måte å delta i hverdagssamtalen på.
En annen viktig faktor i utviklingsarbeidet vårt er å ha stø kurs: Å vite hva vi vil med arbeidet og ha en klar tanke om hva vi vil oppnå. Vi har også hatt en stødig og god prosjektgruppe som har ledet arbeidet. Arbeidet må implementeres i alle ledd, og den enkelte må ta personlig ansvar for å delta aktivt. Sammensetningen av refleksjonsgruppene er også viktig. Erfaringen vår er at å arbeide på tvers av avdelingene, med en jevn fordeling av assistenter og pedagoger, ofte gir et godt resultat.
Veien videre
Den gode hverdagssamtalen har kommet for å bli i barnehagen vår. Vi kan daglig glede oss over å delta i gode samtaler med barna og være vitne til at flere og flere av barna blir mer aktive i samtalene. Selv om det krever mye av oss å være så aktivt til stede, lyttende og nærværende, er det svært motiverende å se hvor lite som egentlig skal til for å gi en utvikling som gir varig endring.
LITTERATUR
Fennefoss, A. T. & Jansen, K. E. (2004). Praksisfortellinger – på vei til innsikt og forståelse. Bergen: Fagbokforlaget.
Gjems, L. (2011). «Hverdagssamtaler – en arena for språklæring», Første steg nr.3. Oslo: Utdanningsforbundet.
Hartviksen, M. & Kversø, K. S. (2009). Samarbeid og konflikt – to sider av samme sak. Bergen: Fagbokforlaget.
Hoel, T., Høigård, A. & Mjør, I. (2009). Språkmiljø og språkstimulering i barnehagen. Oslo: Kunnskapsdepartementet.
Nissen, K. Videreføring av utviklingsarbeid. Hentet 13.04 fra
Rammeplan for barnehager (2006). Oslo: Kunnskapsdepartementet.
St.meld.nr. 19 (2015–2016). Tid til lek og læring. Oslo: Kunnskapsdepartementet.
St.meld.nr. 23 (2007–2008). Språk bygger broer. Oslo: Kunnskapsdepartementet.
