Pekelek hjelper ikke skolevegrerne

Hver dag står det mange tomme stoler i norske klasserom. Noen stoler har stått tomme i ukesvis og månedsvis, andre i årevis. Vi vet ikke nøyaktig hvor mange elever med ufrivillig skolefravær det er snakk om, men fraværet i grunnskolen er trolig økende.

Skolevegring, eller ufrivillig skolefravær, er fravær som skyldes at en elev av ulike årsaker nekter å dra på skolen. For et barn er konsekvensene store. Barnet mister den daglige sosiale kontakten med venner og klassekamerater, og de går glipp av den faglige undervisningen. Men dersom en elev faller helt ut av skolen, vil det ikke bare ha store kostnader for den enkelte. Det vil koste samfunnet rundt 1,3 millioner kroner. Forsvinner eleven fra både utdanning og arbeidsliv, vil kostnaden være mye større.

Årsaken til hvorfor elevene vegrer seg fra å dra på skolen, er komplisert. Forskning viser at ufrivillig fravær kommer etter en periode hvor eleven på ulike måter har uttrykt at det er vanskelig å være til stede i skolen. Kanskje starter det med et ubehag for eleven i å delta i gymtimen, eller å komme tilbake i klasserommet etter ferier og helger. Felles for de fleste elevene som sliter med skolevegring, er at de ofte har et utfordrende forhold til skolen. Enten fordi de ikke opplever mestring, fordi de har et vanskelig forhold til lærere og/eller medelever, at de blir mobbet eller har helseplager.

Ufrivillig fravær fanges opp for sent

Det vi vet er at ufrivillig skolefravær fanges opp altfor sent. Hjelpen til de som sliter med skolevegring settes først i gang når fraværet har blitt et alvorlig problem, peker forskerne Jo Magne Ingul og Trude Havik på.

For lenge har det pågått en pekelek i hvem som har skyld i det såkalte ufrivillige fraværet. Foreldre har urettmessig blitt meldt til barnevernet, ansvaret for oppfølgingen har blitt fragmentert mellom flere instanser, og elever blir ikke fulgt opp. Samtidig roper flere varsko om at det ufrivillige skolefraværet har økt i omfang. Kirkens Bymisjon antar at minst 30.000 elever gruer seg i så stor grad for å gå på skolen at de heller blir hjemme. Skolefravær er i ferd med å bli et alvorlig samfunnsproblem, hvor mange barn i Norge ikke får innfridd sin rett til skolegang.

Dette er helt uholdbart. Det norske velferdssamfunnet som vi til vanlig liker å snakke varmt om, har sviktet minst 30.000 barn. Det utgjør hele 1364 skoleklasser.

Men hva kan vi gjøre? Vi politikere er i stor grad spilt sjakkmatt, fordi ingen vet hvor stort problemet egentlig er. Det finnes ingen fullstendig oversikt over fraværet i grunnskolen, og ingen vet hvor stor andel av fraværet som skyldes skolevegring. Det finnes ingen mekanisme som får varsellampene til å blinke før skolefraværet hos en elev har blitt et stort problem.

Ja til nasjonalt fraværsregister

Derfor støtter jeg Utdanningsdirektoratets nylige anbefalinger til kunnskapsministeren om å innføre et nasjonalt fraværsregister i grunnskolen. Bedre informasjon vil kunne gi både skolene, kommunene og regjeringen bedre grunnlag for å hjelpe skolevegrerne, og se hva som faktisk kan hjelpe dem tilbake i klasserommet.

Et nasjonalt fraværsregister må være innrettet på en måte som ikke skaper merarbeid for læreren. I stedet bør det brukes som et verktøy for å raskere kunne hjelpe skolevegrere før fraværet har blitt et stort problem. Slik kan for eksempel lærere raskere vite når andre ressurser som PP-tjenesten, skoleledelse og foreldre bør kobles på.

Som utdanningspolitiker er jeg dypt bekymret, og som mor kan jeg bare se for meg den håpløsheten mange foreldre kjenner på. I en Facebook-gruppe for skolevegring ber fortvilte foreldre om råd og tips. Flere har byttet skole i håp om bedre hjelp og støtte til å få barnet tilbake i klasserommet. Jeg tror vi alle kan enes om det ikke kan være løsningen.

Vi vet at noen kommuner har lykkes bedre enn andre med å fange opp skolevegring tidlig. I Nesodden kommune, for eksempel, er det ansatt tre ungdomsloser. Ungdomslosene jobber med å redusere skolefrafallet ved følge opp barn som står i fare for å falle ut av skolen. I tillegg følger de tett opp foreldrene. Slike fremgangsmåter må vi dra lærdom av nasjonalt.

Det er bra at vi i vår vedtok en ny opplæringslov i Stortinget som tydelig lovfester at skolene må følge opp elever med fravær. Men dette kan ikke bli en hvilepute når foreldre, forskere og skole-Norge så tydelig roper varsko om økende ufrivillig skolefravær.

Vi trenger bedre systemer enn vi har i dag til å fange opp skolevegrere tidlig. Her mener jeg et fraværsregister, sammen med tett oppfølging av den enkelte elev, kan bidra positivt. Det handler om å se den enkelte elev, og styrke laget rundt eleven.

Enkelt sagt så tror jeg at barn som trives i skolen, både lærer mer og ønsker å være på skolen. Derfor trenger vi en skole som inkluderer alle. Det er dessverre ikke realiteten i dag.

Altfor mange stoler står tomme i norske klasserom. Hvis vi skal få skolevegrerne tilbake i klasserommet må vi slutte med pekeleken, og ta et felles ansvar for at både systemene og den menneskelige hjelpen er på plass.

Fraværet til videregående-elever har økt etter pandemien

Hvordan man kan hjelpe en elev med å få tilbake «skolekondisen»