Tre komikere om hva som var avgjørende i barndommen for at de ble komikere

I vår temasak om humor i barnehagen kan du lese at det er viktig å la barna få tulle og tøyse i barnehagen, ifølge forskning. Humor er også bra for barnas helse, viser forskning og barn bruker faktisk humor når de er redde. Vi har spurt tre komikere om hva som var avgjørende i barndommen for at de ble komkere.

LES OGSÅ: Dette synes barna er morsomt.

Nicolay André Ramm (32), komiker, skuespiller og programleder

– Jeg kommer fra en familie der det ble oppfordret til sang, lek og tøys helt fra jeg var bitte liten. Jeg hadde en bestefar som kunne bryte ut i sang helt plutselig. Dét elsket jeg. Tøysete sjømannsviser, som jeg fortsatt husker den dag i dag. Teksten sitter som spikret: Kom ihåg lilla venn, jag glemmer ei du sa till mig. Vi skulle vara vänner på livets väg.

Både foreldrene og besteforeldrene mine tøyset og sang mye, og jeg hermet etter alle sammen. Som barn er jo familien nesten de eneste forbildene man har, så da er det klart man tar etter dem. Pappa var en kløpper på piano. Han spilte ofte gøyale tullesanger, og jeg husker at jeg lo og fjaset rundt ham.

Jon Niklas Rønning (41), komiker

– Jeg elsket å tulle og tøyse og få de voksne til å le. Barndommen min var rammet inn av mye popkultur og musikk. Mamma spilte hobbypiano, pappa var journalist og samlet på LP-plater. Brødrene Dal var store TV-favoritter, og etter en USA-tur skaffet pappa meg en absurd og snurrig Muppet Show-plate på originalspråket. Den sparket virkelig i gang fantasien min. Jeg elsket lekenheten, de rare stemmene og den fengende musikken. Jeg lyttet i store hodetelefoner, og platen ble gradvis mer knitrete. Pappa jobbet i avisen, mamma var hjemmeværende og hadde breddfullt av tid. Hun laget hytte under trappen og leste Albert Åberg, Aurora og Knerten for meg. Mamma fortalte med stor innlevelse og forskjellige stemmer. Jeg hadde få jevnaldrende i nabolaget, men tre gamle damer som nærmeste naboer: Dagmar, fru Andersen og fru Stokke. De elsket at jeg laget show for dem til kaffen og hverdags-likøren. Og jeg elsket å høre latteren deres. Etter hvert fikk jeg opptakskassetter hvor jeg kunne leke og synge inn sketsjer og innslag – alene og sammen med lillesøster og venner. På filmene fra barndommen ser jeg at det oppstår en slags glød i øynene mine hver gang kameraet ruller. Jeg gikk i barnepark og lekte mye der, det føltes fritt – som om vi kunne leke hva vi ville. Min søster Malin kom til verden da jeg var fire, og hun ble også et godt publikum. Jeg elsket å showe for henne, danse tøysedans og lage stemmer til kosedyrene. Min bestefar dukket gjerne opp med fantasifulle, morsomme kommentarer og en invitasjon til en verden der alt var mulig. Jeg kan også huske at jeg fikk en del alenetid. Det ga næring til å skape en egen liten fantasiverden som jeg har gjort til et levebrød siden.

Else Kåss Furuseth (40), komiker, skuespiller og programleder

– Jeg har en familie hvor alle til dels dyrker «det idiotiske» i hverdagen.

Mamma Nina, fra Solvang i Tønsberg, den fine siden – der hvor de nesten ikke bruker narkotika, fønet håret konsekvent så høyt at det krasja med taket i Saaben. Og så hadde hun mer enn én av alt, for når hun så noe hun likte, så kjøpte hun bare to–tre av det. Derfor hadde pappa to litt trange grønne speilfløyelsblazere og to par røde sko. Hver morgen kledde mamma seg ut i den ene litt trange blazeren og stilte seg i enden av den rosa gangen i det gule huset vårt og vekket oss med Bjørn Eidsvåg-låten «Opp og gå». Det er bare mødre som danser på akkurat den måten: jogging på stedet. Storebroren min sa til meg at hodet mitt var en gassballong – og at jeg alltid måtte trille sykkelen over fartsdumper for ellers ville hodet eksplodere. Jeg visste at det var tull, men hadde det vært sant, så hadde det i alle fall vært en god historie. Og hvis du forteller en god historie, så ler folk. Og latter er vel kjærlighet?