–Å være barn er ingen sykdom
Publisert
Ganske ofte hører jeg omtaler av barndommen som en problemfylt eller uutnyttet epoke. Spesielt barnehagealderen er kritisk. Hjernen utvikles i lynende hastighet, og ønsket om å fylle de små barnehodene med de beste forutsetningene later til å få forrang for det meste. Ja, det kan nesten se ut til at det å være barn er en tilstand som må overkommes, en sykdom som må kureres. Vi må skynde oss og få barndommen unnagjort, med best mulig resultat.
I arbeidet med dokumentet Barnehager mot 2030 – strategi for barnehagekvalitet arrangerte Kunnskapsdepartementet et webinar der de inviterte sentrale interessenter til å komme med innspill til hva som kan gjøre norske barnehager bedre. Direktør i Private barnehagers landsforbund, Anne Lindboe, innledet sin seanse med å si at debatten om barnehage er polarisert, før hun selv forsøkte å antenne til videre diskusjon.
«Jeg er barnelege, og kommer fra en tradisjon der man er veldig opptatt av at ting skal være kunnskapsbasert. Når vi behandler et barn med cellegift for eksempel, så bygger det på lang erfaring, at man tester ut ting, at man har laget protokoller og har kommet frem til det som gir best overlevelse. Så jeg ønsker meg nok – nå skal jeg kaste inn en liten brannfakkel – jeg ønsker meg nok mer av den tenkningen også i barnehagesektoren.»
Brannfakkel betyr ifølge Norsk akademis ordbok, i overført betydning, person eller ytring som skaper uro og får en debatt til å flamme.
Men debatten tok aldri fyr.
Les også: Barnehageforskning: Hva gjør du når arbeidsplassen din får førstesideoppslag?
Protokoll og kontroll
Selv tenker jeg utsagnet fortjener noen små kommentarer. I utgreiingen av sin brannfakkel, sier Lindboe at om vi ikke har kontroll på hva som skjer i barnehagen, svikter vi barna. Videre tar hun til orde for at barnehagen trenger kvalitetskriterier og faste systemer som sikrer at kvaliteten er god overalt.
Å sammenligne medisin og pedagogikk er en vågal øvelse. Barndom er jo som kjent ingen sykdom, og pedagogikken er ikke naturvitenskap. Derfor kan heller ikke den samme tekniske praksisen som brukes i medisinen, brukes i pedagogikken. En ting er å lage protokoller og komme frem til hva som gir best overlevelse, når forsøket handler om hvordan pasienter reagerer på et medikament. En annen ting er å lage protokoller og komme frem til hva som gir barna best utdanning, best barnehager, best barndom.
Vi vet selvsagt mye om hva som er bra for barn. Vi vet hva vi kan gjøre for at de skal trives i fellesskapet, hva som gir grobunn for lek, og hva som bidrar til utvikling og læring. Dette vet vi fordi barnehagelærerprofesjonen allerede, som Lindboe etterspør, er kunnskapsbasert. Pedagogikken er tuftet på erfaring, på forskning og på teoretisk vitenskap, slik som medisinen. Men der medisinen har en mer utpreget mål–middel-praksis, fordi problemet som skal løses, ofte er konkret og løsningene enklere å standardisere, må pedagogikken bygge på intonasjon, lydhørhet, dialog og samhandling med barna som utsettes for den.
Dette er en praksis som vil lide under kvalitetskriterier og faste systemer. Ja, paradoksalt nok kan faste systemer bidra til lavere kvalitet, fordi barnehagelærerens mulighet til å bruke faglig skjønn reduseres.
Pedagogikkens formål
Som enkeltstående utsagn er ikke oppfordringen til Lindboe så problematisk. Ønsket om å gjøre den pedagogiske praksisen mer lik den medisinske, blir neppe realisert med det første, uansett. Men er vi på vei dit?
Vi får stadig mer forskning om barn, på ulike områder. En tendens, må man kunne si, er at det oftere nå enn før forsøkes å finne sammenhenger mellom svært avgrensete intervensjoner i tidlig barndom og hvordan disse slår inn på skoleresultatene. Når det etter hvert kommer resultater, og særlig når resultatene er positive, tas det til orde for ny praksis i barnehagen. Dette bidrar til å stykke opp den allmennpedagogiske praksisen som gjennom mange tiår er utviklet for å gi barn gode vilkår for oppvekst, vennskap, lek, utvikling, danning og læring. I ytterste konsekvens kan vi sitte igjen med en form for intervensjonspedagogikk, der siktemålet er bedre skoleresultater.
Problemet med en slik dreining er at barndommens egenverdi kommer i bakgrunnen. Barnets kvalifisering og forberedelse til neste steg i utdanningsløpet kan dermed bli det bærende formålet med den pedagogiske praksisen i barnehagen.
En språklig vending
Barnehagen skal anerkjenne barndommens egenverdi. Fortsatt ligger dette verdisynet til grunn for barnehagens virksomhet, både gjennom rammeplanen og FNs barnekonvensjon. Det har ikke alltid vært slik, men med barnekonvensjonen som et slags historisk skilleark har barneperspektivet og barndommens egenverdi blitt tillagt stor vekt. Fra nettopp å være ansett som en epoke i menneskets liv som var forberedelse til voksenlivet, har terminologien om hva som er viktig fra barns perspektiv, blitt tydeligere i samtalen om hva barndom er.
Spørsmålet er om vi kan spenne bein på dette synet på barndom dersom vi lar forskningsresultater om hva slags barndom som gir best resultater, bli styrende for hvordan vi innretter barnehagen. Vi risikerer å få et økonomisk språk, om en praksis som har som formål å gi barn en meningsfull og lærerik hverdag.
Jeg hører stadig barnehagelærere som omtaler barnehagen som en god investering. Ja, jeg har kanskje slumpet til å gjøre det selv, til og med. Det er fort gjort, men det er også veldig uheldig. Dersom vi bruker begreper fra medisin og økonomi for å beskrive den utdanningsinstitusjonen som skal gi ungene våre enn god barndom, er det fort gjort å miste av syne det som er viktig for ungene. Å trives, for eksempel.
Brannfakkelen fra Lindboe fikk aldri debatten til å flamme. Og det er kanskje det mest bekymringsfulle: Å omtale barndom som en tilstand som må behandles, er blitt en alminnelig metafor. La oss prøve å snu den trenden.
