På barneasylene i Trondheim var det ikke uvanlig med tre voksne på 100 barn. Her er barn og ansatte i Lademoen barneasyl i Trondheim i 1943.FOTO: Schrøder, Sverresborg Trøndelag Folkemuseum
Her er starten på den norske barnehagen
Fagartikkel: 100 barn på en voksen var ikke uvanlig i barneasylene, som var de første norske barnehagene. De ansatte var ofte eldre enker med plettfri vandel.
BenteBolstadpensjonert barnehagelærer og frilansjournalist
PublisertSist oppdatert
Annonse
Barneasylene var forløperne for dagens barnehager. Asyl betyr fristed fra forfølgelse. Fra 1837 ble det etablert asyl på flere titalls steder i Norge. Asylene skulle beskytte barna, og få dem vekk fra den farlige gata. De skulle lære å lese og skrive, og bli flittige og nøysomme arbeidere. Dette var første gang førskolebarn ble ivaretatt på dagtid i institusjoner.
Annonse
– Motivene for å opprette barneasyl var flere. Barnets sjel måtte reddes, det religiøse var viktig. Samtidig skulle den framtidige arbeidskraften sikres, sier Tora Korsvold, professor emerita i førskolepedagogikk ved Dronning Mauds Minne Høgskole, med spesialområde barndommens historie.
På 1800-tallet skjedde det store endringer i det norske samfunnet. Befolkningen ble fordoblet, barnedødeligheten sank, og mange emigrerte til Amerika. Byene vokste eksplosivt, og en gryende industri sendte både kvinner og menn ut i lønnsarbeid. Mange barn vokste ikke lenger opp på gårder og husmannsplasser. Nå var de ofte ute i gatene, blant tiggere, prostituerte og fattigfolk. Ofte måtte de tigge eller arbeide.
Barna utgjorde en tredjedel av befolkningen. Ungenes arbeidsinnsats bidro vesentlig til at de fattige familiene overlevde. Det gjaldt også førskolebarn. Byenes borgere hadde sett med medlidenhet og avsky på at de fattige barna hadde gatene som sine oppholdssteder. Nå gikk mange borgere med liv, sjel og penger inn i opprettelsen av barneasyl.
Det første norske barneasylet så dagens lys i Trondheim i 1837. Målet var, ifølge formålsparagrafen til selskapet, «at bevare de opptatte Børn mod Fare og Skade, legemlig som aandelig, dels at vække og befordre deres Udvikling i begge disse Henseender, og fornemmelig at aapne dere Hjerter for Gudsfrygt.» Det lille gruvesamfunnet Kåfjord i Alta i Finnmark, der også mange kvinner jobbet i gruvene, fulgte etter med eget barneasyl i 1838.
Hvem jobbet i de første norske asylene? Ifølge en utlysning av stilling som bestyrerinde i et asyl i Christiania skulle den som ville jobbe i barneasylet, helst være: « … et aldrende, saktmodig Fruentimmer av ulastelig Rygte, helst en Enke».
Asylene skulle være trygge oppholdssteder med matservering og kroppsvask, ifølge en stortingsmelding fra 2009. Barna ble undervist i kristendom, lesing, regning og gym. Asylmoderen lærte barna å skrive med griffel på tavle eller i sandkasser. Guttene fikk undervisning i skomakerfaget, og jentene lærte håndarbeid.
Tre voksne på 100 barn
Med stor fart ble det opprettet flere barneasyl i Norge; i Bergen, Kristiansand og flere i Oslo. De første årene var barneasylene preget av undervisning. I Trondheim underviste lærere og flinke skolejenter fra allmueskolene barna, som også måtte lære å arbeide. Barneasylene var heldags daghjem, som skulle gi tilsyn, omsorg og oppdragelse for fattige barn, eller barn fra familier som ikke maktet å ta vare på barna selv. Bemanningen varierte. I Trondheim var det ikke uvanlig med tre voksne på 100 barn. Asylene var tidlig ute med både gymnastikk og håndarbeid, lenge før det ble vanlige skolefag.
I 1844 hadde Levanger, Stavanger, Drammen, Moss og Halden også fått barneasyl. Så fulgte Stavanger, Fredrikstad, Horten, Hamar og Arendal. I starten av 1900 var det etablert 27 asyl med rundt 2400 barn. «Barneasylene var et supplement til de første barnehjemmene. Asylene skulle være et alternativ til tukthusene, som man mente var mindre egnet for barn», skriver journalist og lokalhistoriker fra Stavanger Engwall Pahr-Iversen.
Historien
1837: Første norske barneasyl startet i Trondheim.
1838: Gruvesamfunnet Kåfjord i Alta i Finnmark fikk barneasyl.
1840: Strømsøe Børne-Asyl åpnet i Drammen.
1843: Stavanger Børneasyl startet.
1844: Første barneasyl åpnet i Levanger, Drammen, Moss og Halden.
1941: Bergens Barneasyl ble opprettet, fremdeles barnehage under samme navn.
Asylene var heldags daghjem, som skulle gi tilsyn, omsorg og oppdragelse for barn fra to til sju år.
Asylene var ment for fattige barn, eller barn fra familier som ikke klarte å ta vare på barna selv.
Bemanningen varierte, ikke uvanlig med tre voksne på 100 barn.
Barna fikk matservering og kroppsvask.
Målet var å få barna vekk fra gata, gi dem mat og lære dem håndarbeid og å lese og skrive.
Barna spant, vevde, strikket eller gjorde annet håndarbeid og bidro til økonomien i asylene.
I Stavanger ble ei driftig enke ved navn Christiane Hede Johnsen Fugelli tilsatt som bestyrer ved Stavanger Børneasyl i 1843. Her ble barna satt til å lage sydvester. De vel hundre barna klarte å lage mellom 300 og 400 sydvester i året. Sønnen til Christiane videreførte produksjonen av sydvester i større skala, og virksomheten produserte etter hvert flere titusen sydvester i året, hovedsakelig sydd av kvinner og barn i nærområdet.
– På et av asylene i Trondheim sto små vevestoler og rokker på rekke og rad. Disse kunne jentene jobbe på, forteller Tora Korsvold. Barna spant, vevde og strikket og bidro på denne måten til økonomien i asylene.
To skilling om dagen
På adressen Asylplass 2 i Bergen har det vært sammenhengende drift fra Bergens Barneasyl ble opprettet i 1941, til i dag. På det meste hadde barneasylet 150 barn mot rundt 60 i dag.
Frivillige kvinner hadde tilsyn med barna og kom fra borger- og embetsmannsstanden. Til sammen 48 damer vekslet på å være på barneasylet to og to om gangen. Undervisningen ble gjort av lærere som arbeidet gratis. Opphold kostet to skilling om dagen. For fattige barn var det mulig å bli «adoptert» av bedrestilte borgere, som betalte for oppholdet.
Drammen by mottok hele 1000 spesidaler fra svensknorske kong Carl Johan for å opprette barneasyl. Det rakk til fire asyl i byen. Strømsøe Børne-Asyl åpnet i 1840 i et av byens vakreste hus. Jomfru Knudsen var den første bestyrerinnen. Hun måtte selv sørge for lys, brensel og husvære til asylet. For dette ble hun betalt 40 spesidaler årlig. Hun påtok seg å servere barna 3 dl varm suppe for en skilling. Fattige barn fikk maten gratis.
Asylene var mest for fattige barn fra to til sju år, men det var ikke uvanlig at de gikk der til de var både ti og elleve. Trolig var mangel på skoler en årsak til dette. Interessen for barneasylene var stor de første årene, både fra foreldre og byens bedrestilte. De ga barneasylene gaver og holdt teaterforestillinger til inntekt for asylene. I 1850 var antall søkere til barneasylet i Drammen så stort at ikke alle fikk plass.
Mindre skole – mer lek
Rundt 1850 gikk barneasylene mer bort fra ren undervisning, og asylene la mer mere vekt på å utvikle barna gjennom lek og uformelle læringsaktiviteter.
Tora Korsvold forteller at barnas lek ble positivt verdsatt, ifølge studier av barneasyl i Norden. Leken skulle gjøre barna «muntre, glade og lykkelige».
– Barneasylene hadde en viss forståelse for lek og lekens betydning i barnas liv. Dette så man ikke i samme grad i samfunnet på 1700-tallet. Da ble barna sett på som små voksne, forteller Korsvold.
I Byens asyl i Trondheim anskaffet eierne moderne lekeapparater. Med enkle gynger, vipper og klatrestiger kunne barna fryde seg. Leken gikk livlig med kjente asylsanger og salmer.
Asylene var redningen
Fra 1850-tallet kom det nye impulser fra Europa. Den tyske pedagogen Friedrich Fröbel endret det rådende synet på barn med sine tanker om betydningen av leken. I Norge var det noen få Fröbel-barnehager, drevet i private hjem av velstående kvinner.
Utover 1900-tallet ebbet asylbevegelsen sakte, men sikkert ut. Noen få institusjoner ser ut til å ha hatt sammenhengende drift fra barneasyl til barnehagene overtok. I sin tid var barneasylene redningen for mange barn. De slapp å sulte og fikk kunnskap som de kunne ha nytte av senere i livet. Barna slapp å ende opp som tiggere og gatebarn.
Annonse
Litteratur
Tømmerbakke, E. R. og Miljeteig-Olssen, P. (red.). 1987. Fra asyl til barnehage. Barnehager i Norge i 150 år. Universitetsforlaget.
Korsvold, T. (2014). Bort fra gata. Oppretting av Byens Asyl for de yngste barna i 1837. Foredrag i Kunnskapsbyen, NTNU.
Korsvold, T. (2016). Perspektiver på barndommens historie. Fagbokforlaget.
Natvig, A. (2007). Strømsø Børne-asyl. Terra Buskerud / historieboka.no
Rudi, I. B. Barneasylenes opprinnelse. Kildenett.no Skole og folkeopplysning. Historisk kilde- og kunnskapsbase for Trøndelag
Gustavsen, J. (2013). Fra Lapplands helvete til fiolen i bergmesterens hage. Manus til foredrag i Naturvernforbundet 1.11.2013.
Pahr-Iversen, E. Bonden som ble sydvestfabrikant. I avisen Sørfylket.
Kræmmer, E. (1928). Asylet. Gyldendal norsk forlag.
Borgen, B. (2011). Concordia. En Bergens-historie fra gamle dager. Forlaget Livskunst.
En barnehagedag på 1800-tallet
06.00–08.00: Barna levert av foreldrene. Morgenbønn.
08.00–20.00: De største barna fikk undervisning i lesing, skriving, regning og bibelhistorie og øvelse i hoderegning. De største barna hadde 5 timer undervisning daglig i tre økter. Barna var delt i tre aldersgrupper. Den mellomste gruppen fikk noe «skoleundervisning». De yngste lærte regning ved hjelp av kuleramme, fikk trening i å snakke rent og utvide ordforrådet og måtte lære klokka.
Etter første økt på «skolebenken» var det frokost med melk. Etter det gikk barna ut på lekeplassen og hadde gymnastikk.
12.00: Middag: suppe servert i blikk-kopp med melk. Barna som trengte det, ble vasket. Etter middag mer undervisning og ettermiddagsmat.
17.00: Sangøvelser, håndarbeid og håndverk. «De små lægges på Brixser med madrasser for at sove.»
18.00: Aftenbønn med sang.
18.00–20.00: Barna hentes.
Kilde: Asylet i Christiania, brukt som mønsterplan for andre barneasyl i Norge.