Er barnehagelærerne bevisste sin meldeplikt?

Har vi satt våre barnehageansatte godt nok i stand til å forebygge, avdekke og melde om bekymring for seksuelle overgrep? I vår iver etter å implementere verktøy glemmer vi kanskje at det er noen grunnleggende ferdigheter som må være på plass for å stå stødig i rollen som barnehagelærer. Min hypotese er at vi er for kjappe og lite grundige når vi skal løse krevende og komplekse problemstillinger.

Våren 2022 skrev jeg masteroppgaven: Hvordan opplever barnehagelærere å bruke samtaleverktøyet «Kroppen er min» i barnehagen? (Skogstad, 2022). Den handlet om barns seksuelle utvikling og samtaleverktøyet Kroppen er min, og jeg intervjuet fem barnehagelærere om bruken av verktøyet i ulike barnehager i Sør-Norge. Verktøyet ble tatt i bruk i de private og kommunale barnehagene i Kristiansand i 2018 og har spredd seg til flere barnehager i Norge. Det er utviklet av Siri Søftestad, Inger Lise Andersen og Læringsverkstedet barnehage. Under opplæringen av verktøyet trener barnehagelærerne på hvordan man kan kommunisere med barn om seksuelle overgrep og vold. Verktøyet legger opp til fire tematiske samlinger med barna.

I masteroppgaven peker jeg på at barnehagelærere får et for stort ansvar i det forebyggende arbeidet mot seksuelle overgrep, og at de unnlater å sende inn bekymringsmeldinger til barnevernstjenesten. Hva er grunnen til at barnehagelærere unnlater å sende inn bekymringsmeldinger til barnevernet? Og hvilke signaler gir barnevernstjenesten når ansatte i barnehagen tar kontakt for råd?

25. oktober 2022 stod det i Fædrelandsvennen om en barnehage som unnlot å sende bekymringsmelding til barnevernstjenesten om et barn som fortalte om overgrep hjemme. Dette minnet meg om opplevelsen til en av barnehagelærerne jeg intervjuet i min masteroppgave.

Jeg vil her komme nærmere inn på ulike perspektiver som jeg mener er med på å forsterke min hypotese om at vi i mange saker blir for lite grundige i vår tilnærming til komplekse og alvorlige saker. Jeg vil også komme inn på hvilke områder jeg mener bør styrkes og videreutvikles i arbeidet med avdekking av seksuelle overgrep mot barn.

Meldeplikten til barnevernet

Barnehageeiere og -styrer er ansvarlige for at alle ansatte kjenner til regelverk og rutiner rundt meldeplikten til barnevernet. Opplysningsplikten til barnevernet er nedfelt i både barnehageloven § 46 og barnevernloven § 6-4. Meldeplikten utløses når det foreligger omstendigheter og opplysninger som gir melder en begrunnet bekymring om barnets situasjon. En bekymringsmelding skal inneholde en konkret og begrunnet mistanke ut fra egne observasjoner og opplysninger og ikke være basert på rykter eller opplysninger utenfra.

Dokumentasjonen skal inneholde observasjoner av barnet, atferden som vekker bekymring, eller ordrette uttalelser fra barnet. Er man bekymret for et barn, kan man ta kontakt med barnevernet og diskutere meldingen anonymt. Hvis et barn forteller at det har vært utsatt for seksuelle overgrep, må barnehagen melde direkte til barnevernet. Det er viktig at barnehagen og hver enkelt ansatt tar dette ansvaret på alvor og gjør seg kjent med de lovpålagte pliktene slik at de kan hjelpe og beskytte barn som står i fare for å bli eller blir utsatt for seksuelle overgrep.

Fungerer Kroppen er min etter intensjonen?

Studien til Steine et al. (2016) viser at det i gjennomsnitt tar 17,2 år for noen som har vært utsatt for et seksuelt overgrep, å formidle hva de har vært utsatt for. Funnene fra min undersøkelse har vist at måten samtaleverktøyet har blitt implementert på, har ført til at barnehagelærere kun jobber med å forebygge seksuelle overgrep når de holder på med verktøyet. Barnehagelærerne beskrev at det er utfordrende å ha tid til å følge opp barn som kommer med små utsagn eller har en atferd som en bør undersøke videre når de er ferdige med opplegget:

Barn kan komme med små drypp i samlingene, men det tar for mye tid, vanskelig å følge opp enkeltbarn som bekymrer litt. Når man jobber med opplegget, blir det satt av tid den dagen, men med press fra gruppa så er det ikke nok tid i det daglige (Barnehagelærer 1).

En hektisk barnehagehverdag kan altså føre til at barn ikke blir hørt når de prøver å fortelle.

I en case studie om et israelsk opplegg for barn om kropp og seksualitet, basert en persons-forestilling kalt: «Yeal Learns to Take Care of Her Body» (Gesser-Edelsburg et al, 2017) har man undersøkt ulike foreldregruppers oppfatning av tema seksuelle overgrep mot barn. Det er kanskje ikke overraskende at ulike foreldregrupper reagerer ulikt og at de mest religiøse foreldrene opplevde tema som mest krevende. I tillegg viser studien at de mest ressurssterke foreldrene også var de mest skeptiske til omfang av overgrep og uttalte «Det kan da ikke skje hos oss». Forskningsartikkelen peker videre på at det derfor bør utvikles ulike tilnærminger for ulike typer foreldregrupper. Dette perspektivet fanger ikke verktøyet Kroppen er min , da dette er et standardisert opplegg uavhengig av kontekst. Det er rimelig å anta at ansatte i barnehagene også vil ha ulikt utgangspunkt inn i denne tematikken og at dette vil preget dialogen med barna.

1. Sitater er hentet fra masteroppgaven: Hvordan opplever barnehagelærere å bruke samtaleverktøyet Kroppen er min i barnehagen? (Skogstad, 2021)

Oppsummert kan man derfor si at en svakhet ved måten verktøyet brukes på, er altså at man leter med lupe for å finne noe i den gitte perioden, og da kan det være at man fort finner ting som ikke fins, men samtidig overser ting som er der. Dette viser hvor utfordrende og komplekst det er å avdekke seksuelle overgrep innenfor en tidsramme på fire samlinger. For et barn er det vanskelig å skulle fortelle om overgrep i en konstruert samling hvor de får informasjon om at seksuelle overgrep ikke er lov. Ofte har barnet en nær relasjon med den voksne som er overgriper, og ønsker å beskytte overgriper av mange forskjellige grunner.

Systemsvikt?

Etter en Kroppen er min-samling uttrykte et barn:

«Jeg må ta på tissen til pappa og pappa på min. Da svarte jeg barnet at det var bra barnet fortalte, og at vi skulle snakke mer om det etterpå. Vi fulgte veldig opp den biten så barnet ikke skulle snakke høyt foran de andre barna, så da sendte vi de andre barna ut og tok barnet med inn på et rom for å snakke sammen» (Barnehagelærer 1).

I en barnesamtale gjentok barnet det samme, viste med dukker og forklarte hvilke rom dette var blitt utført i hjemme. Barnehagelæreren opplevde at barnet etter barnesamtalene ofte tok kontakt med de voksne som hadde snakket med barnet. Barnet ønsket at de skulle gå på et eget rom og snakke igjen, og at barnet da kunne vise med dukker. I barnesamtalene gjentok barnet det samme som tidligere. Ifølge barnehagelæreren var de veldig usikre på om uttalelsene til barnet var på grunn av all oppmerksomheten barnet fikk av de voksne.

Barn kan komme med uttalelser det ikke trenger å ligge en reel bekymring bak, men som krever at de ansatte stiller de rette og åpne spørsmålene for å få mer informasjon, som så benyttes for å avgjøre om det skal tas videre eller ikke. Når det er mistanke om seksuelle overgrep, må personalet være bevisst på sin håndtering, spesielt når det gjelder hvordan de snakker med barna, da dette arbeidet vil påvirke de andre aktørenes arbeid. Samtidig må de ansatte være klar over hvordan barnet skal håndteres slik at rettssikkerheten til barnet blir ivaretatt fra første stund. Dokumentasjonen må inneholde hva barnet har sagt, i hvilken sammenheng det ble sagt, hvordan de voksne reagerte, hva de sa til barnet, og hva slags spørsmål de spurte.

Mine funn viser at barnehagelærere får ulike tilbakemeldinger fra ulike instanser. En av de jeg intervjuet, drøftet saken anonymt med barnevernet og fikk veiledning om å melde dette inn. Styrer ringte i tillegg til en i BTI [Bedre tverrfaglig innsats), som oppfordret dem til å observere i neste samling med Kroppen er min for å få mer kjøtt på beina før de skulle melde inn bekymringen.

I anonym drøfting med barnevernet sa de at vi måtte melde. Men etter at styrer hadde pratet med en i BTI , valgte vi å vente til vi hadde mer kjøtt på beina, skrive ned og følge med. Veien videre i denne saken er at vi må vente på neste bolk med gruppesamling om Kroppen er min i løpet av høsten for å sjekke ut om det kommer mer da. (Barnehagelærer 1).

På grunn av rådet fra BTI valgte barnehagen å vente i et halvt år, til neste samling med verktøyet, før de skulle undersøke mer. Det er urovekkende at BTI og barnevernet har så ulike oppfatninger om hva barnehagelæreren burde gjøre her.

Saken ble fulgt opp igjen i neste samling med en barnesamtale. Vi er alltid to, en som skriver, og en som spør. Dette barnet var vi usikre på, vi trodde ikke barnet fant det på. Endte opp med at vi ikke hadde nok til å melde det videre. (Barnehagelærer 1).

I denne saken tok det altså nesten et år før saken ble meldt inn til barnevernet, trass i at barnevernet på et tidligere tidspunkt rådet barnehagen til å melde.

Eksempelet mitt viser svakheter i samhandlingen mellom ulike instanser noe som styrker min hypotese om at vi er for lite grundige når vi skal løse krevende og komplekse problemstillinger.

Gir verktøyet de ansatte nok kompetanse og gode nok ferdigheter?

Dreyfus og Dreyfus (1986) har gjort en rekke studier av menneskers læreprosesser og hevder at læring av ferdigheter skjer gjennom ulike faser: nybegynner, avansert begynner, kompetent utøver, kyndig utøver, ekspert.

Les også:

Barnehagelærerne i studien har vært på ferdighetskurs og lært om verktøyet og trent på hvordan de kan kommunisere med barn når de kommer med bekymrende utsagn eller har en atferd som bidrar til at det er mistanke om seksuelle overgrep. I undersøkelsen min opplevde flere barnehagelærere at opplæringen de hadde fått om forebygging av seksuelle overgrep, ikke var god nok. Mange var veldig usikre på hvordan de skulle kommunisere med barn som hadde vist atferd eller kommet med utsagn de måtte undersøke nærmere.

Du vet at du har meldeplikt til barnevernet, det skal jo stå hva du har sagt i barnesamtalene. Helt ærlig så ser jeg at jeg gjør feil hver gang. Det er ofte i forhold til åpne, lukkede og ledende spørsmål. Så du blir ikke god på det, du må øve på det. Du må jobbe i barnevernet og gjøre det mange ganger for å bli god. (Barnehagelærer 5).

Flere fortalte at det var blitt gjort mange feilvurderinger i samtalene de hadde hatt med barn, og at de var veldig usikre og vegret seg for å melde inn til barnevernet. Dette viser tydelig at de ansatte ikke har den faglige tryggheten som kreves når de står overfor disse utfordringene.

Bruken av et verktøy som «Kroppen er min» gjør dermed at den profesjonelle blir nybegynner igjen, siden en da bokstavelig talt følger malen. Man ønsker å være flink og følge det man har lært. Verktøyet er dermed med på å degradere den profesjonelle skjønnsutøvelsen.

Et verktøy kan altså i mine øyne være et flott supplement, men krever en basiskompetanse og ferdigheter som gjør at den ansatte er fri til å tilpasse verktøyet til den enkelte sak og sammenheng. Profesjonen må styrkes slik at man ikke lener seg blindt på oppskrifter snarere enn egne skjønnsmessige vurderinger.

Melde, men ikke etterforske

Slik situasjonen er nå, opplever barnehagelærere at de har fått opplæring at i de må etterforske og spørre ut barna i barnesamtaler. Gir verktøyet én profesjon – barnehagelærerne – et for stort ansvar for å avdekke? Og er det ønskelig? Barnehagelærernes jobb er ikke å etterforske, men å melde sin uro til barnevernet.

Problemet er, slik jeg ser det, at verktøyet griper inn i barnehagens praksis på en uheldig måte og påfører profesjonen et ansvar den verken skal ha eller har nok kunnskap om. Den profesjonelle barnehagelæreren må vurdere grundig om det er nok til å melde inn en bekymring til barnevernet eller politiet, og kjenne godt til opplysningsplikten slik at barnevernet blir involvert. Da kan politiet undersøke mistanken videre i tilrettelagte avhør. En grunnleggende tilnærming til dette er at dersom man er i tvil, er man ikke i tvil.

Styrket samhandling, bedre rolleforståelse og mer utdanning

Profesjonelle aktører må ha respekt for hverandres handlingsrom, men samtidig ha evne til å samarbeide og kommunisere. I møte med barnet må aktørene vite hvilken rolle de har, og hvilken betydning deres samtaler kan få for det som følger.

For å øke kunnskapen til ansatte i barnehagen og andre aktører som jobber rundt barnet, må man ha et tettere samarbeid mellom barnevern, barnehage og politi. For å sikre arbeidet rundt barna som vekker bekymring, er det ekstra viktig at det skapes rom der bekymring kan drøftes ut fra ulik kontekst, at det legges til rette for interne og fellesfaglige drøftinger, og at dette prioriteres også når det er travelt i hverdagen.

Slike drøftinger øker kunnskapen om andre etater og bedrer samarbeidet og sambruk av ressurser. Dette for å få en større forståelse av hvordan de ulike yrkesgruppene jobber, og hva som er viktig for den enkelte. Man burde sammen lage retningslinjer som kan ivareta alles behov på best mulig måte, og fokuset må være på å gjøre det beste for barnet (Barnekonvensjonen, 2006). Det kan være nettopp denne konkrete meldingen som blir avgjørende for barnets utvikling og liv.

Videre mener jeg at de ansatte i barnehagene må trygges på deres rolle og ansvar. De skal sørge for å være til stede, lytte til sin egen uro, melde videre heller for tidlig enn for sent, men ikke være etterforskere. Det ansvaret overlates til andre instanser.

I tillegg bør vi sørge for at rammeplanen for utdanning av barnehagelærere i større grad sikrer både kunnskap og ferdigheter for å kunne være trygge i også disse problemstillingene.

Oppsummert

Min hypotese var at vi er for kjappe og lite grundige når vi skal løse krevende og komplekse problemstillinger. Gjennom dette innlegget har jeg belyst en rekke områder jeg mener forsterker min hypotese. Vi trenger en mer helhetlig og systematisk tilnærming til hvordan dette tema skal arbeides med i barnehagene. Helt fra utdanningsløpet, bruk av verktøy som tar høyde for at «one size does not fit all» og til økt samhandling både internt og ovenfor andre instanser. Disse sakene vil aldri kunne løses gjennom rutiner og systemer alene, men må funderes i ansatte som står stødig i egen profesjon og skjønnsmessige vurderinger.

Kun ved en erkjennelse av de komplekse og individuelle sidene i hver enkelt sak, behandler vi tematikken med den grundighet det fortjener.

Litteraturliste

• Barnehageloven. (12.10.2006). Lov om barnehagen. Kunnskapsdepartementet.

• Dreyfus, Hubert L., Dreyfus, Stuart E. & Tom Athanasiou (1986). Mind over machine: the power of human intuition and expertise in the era of the computer. New York: Free Press.

• FNs barnekonvensjon. (2003). FNs konvensjon om barns rettigheter. Barne- og familiedepartementet.

• Gesser-Edelsburg, A., Fridman, T. & Lev-Wiesel, R. (2017) Edutainment as a Strategy for Parental Discussion With Israeli Children: The Potential of a Childrens Play in Preventing Sexual Abuse. Journal of Child Sexual Abuse.

• Helsedirektoratet. (2018). BTI: bedre tverrfaglig innsats. Hentet fra: http://tidliginnsats.forebygging.no/Aktuelle-innsater/BTI/Hva-er-BTI/Hva-er-BTI/

• Skogstad, F.C. (2022). Hvordan opplever barnehagelærere å bruke samtaleverktøyet Kroppen er min i barnehagen. Universitetet i Agder.

• Steine, I.M., Winje, D., Nordhus, I.F., Milde, A.M., Bjorvatn, B., Grønli, J. & Pallesen, S. (2016). Langvarig taushet om seksuelle overgrep. Tidsskrift for Norsk psykologforening.

• Barnehager må ha god reaksjonsevne - fvn.no