–Jeg har syndet mot kjøkkenoppgaver i barnehagen, men det var for å berge et barn

Det er rett som de sier, jeg har ved et par anledninger spurt mellomvakta om å ta kjøkkenet for meg, slik at jeg kan være ute i leken. Ikke for å sluntre unna oppgavene, eller fordi jeg er viktigere enn andre. Men det var det riktige å gjøre når et barn trengte meg. 

Andre barnehagelærere har nok vært i situasjonen før meg. Kjent på at det å forsvare en slik handling er krevende. Som profesjon er vi ikke gode nok til å sette ord på vår spesialkompetanse. 

Trolig er det en medvirkende årsak til at den flate strukturen fortsatt råder i mange barnehager.

Forklaringen

Jeg har lagt merke til Tussi. Særlig i uteleken. I A.A. Milnes kjente bok om Ole Brumm blir TussiSSs sittende igjen på sandkassekanten når Tigergutt, Nasse og Brumm spretter videre i leken.

Hvorfor vil han ikke leke? Personalet har prøvd mye: hentet fram sykler, tilbudt leker, tatt han i hånden og ledet han bort til de andre. Men til de voksnes frustrasjon synker han sammen over sykkelstyret og blir sittende stille. Av og til kan den velmente motivasjonen få han til å begynne å gråte. Instinktivt blar jeg i det indre kartoteket. Hvordan er språket? Lekekompetansen? Vennekretsen? Hjemmeforholdene? Jeg må etablere en relasjon, bygge tillit og komme i posisjon for å kunne hjelpe han. Veien dit går gjennom leken.

Tussi liker dinosaurer

Tussi liker dinosaurer. Vi bygger et landskap i skogkanten. Et hus de kan sove i og et matlager med rognebær. I leken lytter jeg etter språkferdigheter og begrepsbruk. Når Tigergutt, Nasse og Brumm titter frem, ser jeg hvordan de henvender seg og responderer på hverandre. For å trygge Tussi i samspillet er jeg bevisst på hvor jeg plasserer meg. For fjernt og jeg risikerer at leken suser fra ham. For nært kan jeg ta for mye plass. Leken går over flere dager. Samtidig etableres en relasjon som er nødvendig for at han skal stole på meg. Jeg må være tilgjengelig når blikket hans blir usikkert. Noen ganger er det nok med et blikk som sier «jeg ser deg, dette går fint». Andre ganger må dinosaurmammaen bysse Triceratops til ro. Og så, mens han sitter sånn på fanget mitt, så forteller han det. Svakt, fra innsiden av regnhetten. Hemmeligheten sin. Nøkkelen jeg trengte for å kunne hjelpe han.

Forsvare leken

Å være en voksen i leken kan fra utsiden se ganske kleint ut, men det er en viktig del av jobben. Jeg må bruke hele meg og all min kunnskap i en lekende tilnærming til barna for å være tro mot samfunnsmandatet. Selv om det ser uviktig ut, så kan det være livsviktig for den det gjelder. Derfor må det være rom for å bytte kjøkkentjenesten mot ei utevakt. Vi må for alvor argumentere for at det å leke med barna står seg opp imot å ta sin tørn på kjøkkenet. Hva hadde skjedd om jeg ikke hadde syndet? En ting er i hvert fall sikkert: Jeg hadde sluppet å få voksenkjeft på personalmøtet.