En sektor av tomme kakeformer

Så nå sitter vi her igjen, i opptrappingen til årets tariffoppgjør, vel forberedt på å streike, til tross for en mulig bittersøt realisering at det kanskje heller ikke år blir vår tur.

Det var fine ord som ble ytret fra våre politikere under den forrige skjebnesvangre valgkamp, der det skulle satses stort på barnehage, både barn og ansatte. Det var vanlige folks tur, det var utdanningssektoren sin tur. Og i egen prosess av å bearbeide det faktum at jeg valgte å være så naiv et øyeblikk at jeg faktisk trodde på dette, sitter jeg nå med flere spørsmål enn svar mens jeg kikker ut i det politiske landskapet, dystopisk som det kanskje er. Hvor langt skal det gå?

Les også: Dagens bemanning i barnehagene er for lav, og det går utover barna

Det er ikke fremmed for noen som jobber i barnehage at Rammeplanen har en sentral rolle i å forme driften og til og med barnesynet vårt. Og den gjør en god jobb i å redegjøre for hvor viktig barndommens egenverdi er og hva som må og skal gjøres for at barn skal være sikret den beste starten på et forhåpentligvis langt og fruktbart liv.

De gjorde en god jobb den gangen, disse politikerne, med å gi oss en oppskrift med alle komponentene for å drive barnehager fylt med kvalitet for barna og motivasjon og arbeidsglede for de ansatte. Men de glemte å gi oss ingrediensene, eller forutsetningene, for at dette dokumentet skulle kunne settes ut i praksis.

Så nå står vi her, med en kakeform uten røre, med en barnehage uten profesjonsstatus og med ansatte som dreneres av påkjenningen det er å kun bli gitt flere kakeformer, flere krav som krever tid vekk fra barna. For det er de det handler om.

Årene fra 0-6 som anses som noen av de viktigste, da de legger grunnlaget for barnets forutsetninger i et videre utdanningsløp og i livet. Det er i disse årene barna opplever sine første «førster»; gå snakke, samarbeide, leke, oppleve og håndtere følelser, skrubbsår og ikke minst; voksenkontakt.

Les også: Fire timars plantid strekk ikkje til

Relasjonen mellom barn og voksen er i denne perioden avgjørende, da den symboliserer trygghet, omsorg og læring. Tre områder som ukentlig må ofres fordi ressursene ikke strekker til, ikke fordi de ansatte ikke er dyktige, men fordi det ikke er nok av dem. Det alterneres mellom fravær og frafall i sektoren og jeg må jo undre over hvor mange generasjoner politikerne planlegger å la gå forbi, før barnehagene får det løftet de behøver, ingrediensene og forutsetningene til å igjen kunne fokusere på trygghet, omsorg og voksenkontakt.

Barnehager er dyrt, men det er vel ingen motargumenter til påstanden om at prisen blir høyere for hver barnegruppe som går ut, som ikke har fått muligheten til å få oppleve hva barnehagen kunne ha vært, hadde de på toppen bare stukket fingeren i jorda og innsett at dette er mer enn bare en boks som skal tikkes av under en valgkampanje.

Men der vi sitter nå, i et politisk landskap som får mange til å bli nostalgiske for forrige regjering, er tiden over for de tomme løftene. For anerkjennelse med baktanke, for å gå enda en dag i møte der du vet at de som rammes hardest, er barna selv.