I undersøkelsene mine har jeg flyttet materialene ned fra bordet og ut på gulvet – og ut på barnehagens uteområde. Dette åpner for kroppslige og kollektive handlinger med materialer i relasjon til rom og sted, sier forsker Ann-Hege Lorvik Waterhouse om sin doktoravhandlingIllustrasjonsfoto: Adobe stock
Forming i barnehagen blir noe helt annet når barna får leke med ull i vinden enn rundt et bord
Forming i barnehagen blir noe helt annet når barna får leke med ull i vinden enn rundt et bord, viser ny doktorgrad.
– Min doktorgrad er en studie av de yngste barnas (1–3 år) eksperimentering med materialer relatert til natur, som ull, leire, pinner, ved, kongler og bomullsstoffer. Jeg undersøker det som oppstår av materielle uttrykk, hendelser, ytringer og kroppslige bevegelser: i utforskende, kollektive prosesser mellom materialer, barna og meg som aktiv medskapende forsker, a-r-t-ograf (artist, researcher, teacher). Jeg er opptatt av hvordan stedet er av betydning for den skapende prosessen. Sammen med barna har jeg undersøkt materialer inne og ute i barnehagen. Jeg har også sett på det filosofiske knyttet til materialer og eksperimentering – og sammenvevingen av natur og kultur som skjer i en skapende prosess med materialer.
Ann-Hege Lorvik Waterhouse (50)
Dosent ved institutt for barnehagelærerutdanning ved OsloMet. Doktorgrad i kulturstudier fra Universitetet i Sørøst-Norge (USN).
Doktorgrad: Materialpoetiske øyeblikk. En a-r-t-ografisk studie av små barns eksperimentelle materialprosesser i barnehagen.
Mål med forskningen: Undersøke hva som oppstår i eksperimenterende prosesser med materialer i store mengder og formater.
Forming ute ga barna nye oppdagelser, viser doktorgraden til Anne-Hege Lorwik Waterhouse ved Oslo Met.Foto: privat
– I undersøkelsene mine har jeg flyttet materialene ned fra bordet og ut på gulvet – og ut på barnehagens uteområde. Dette åpner for kroppslige og kollektive handlinger med materialer i relasjon til rom og sted. Barna gjør nye oppdagelser når de skal undersøke ullens vekt idet de kaster den opp i luften og ser at vinden fører den av gårde. Det ender med at barna løper rundt med ull svevende rundt seg. Barna har fått utforske relativt store mengder med materialer i større formater enn det bordet «tillater», noe som bidrar til mer romlig utfoldelse med materialer. Barn får kjenne på kroppens potensial i handling med tunge vedkubber, lange greiner og metervis med lette tekstiler du kan rulle kroppen inn i. Forming for de yngste barna kan, ut fra min studie, sees som prosesser og noe som skapes i øyeblikket. Det er noe sanselig og kroppslig, som innebærer utforsking av materialer, noe man gjør i fellesskap.
3. Hva tror du din forskning vil bety for barnehagene i Norge?
– Jeg håper at forskningen min kan bidra til et utvidet syn på hva forming som fag og prosess kan være i barnehagen. Jeg har definert materialene i undersøkelsen som «jordede»: materialer som er tett koblet til natur og kulturarv. Jeg omtaler også forming som naturkulturfag i avhandlingen og mener at vi har mye å lære av tidligere tiders materialpraksis for en mer bærekraftig fremtid. Jeg tror avhandlingen kan bidra til å tenke mer mangfoldig rundt de yngste barnas måte å uttrykke seg gjennom materialer på. Mye fortelles gjennom handling og kollektivt skapende prosesser uten verbalspråk.
– Jeg er mest overrasket over barnas vedvarende engasjement, forventning og glede gjennom prosjektet. Jeg var sammen med barnegruppen 25 ganger, men kunne trolig mangedoblet antallet. Jeg tror det handler om materialene, om de utforskende prosessene og opplevelsen av å delta i en kollektiv skapelse.
– Waterhouse viser hvordan forming er mye mer, og ofte noe annet enn «tinglaging», og i hvert fall noe annet enn ting voksne har tenkt ut på forhånd. Det er i oppdagelsen av og bevegelsene sammen med materialene og hverandre at de minste i barnehagen lærer verden rundt seg å kjenne, sier Kari Carlsen, formingslærer og førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge.
