Leken har endret seg fra å være farlig til å være skummel

Barns røffe lek har forandret seg de siste generasjoner. Tidligere var den røffe leken ofte farlig. Med institusjonaliseringen av barndommen er den røffe leken i hovedsak skummel.

De fleste av oss har kjent på det å gjøre noe vi nesten ikke tør. Vi fylles med spenning, kribling og sug i magen – ikke minst en frydefull glede når vågestykket er gjort. Det er nesten ikke mulig å beskrive med ord. Man må ha erfart det. 

Mange av oss har også stått på utsiden med klump i magen og sett på barn som klatrer høyt opp og hopper ned, som slenges ned i klumper av is av kongen på haugen eller setter utfor en bratt og knallhard akebakke. Noen av oss er raske til å stoppe barna fordi vi tenker at det er farlig. Kan det være at vi begrenser barns lek unødvendig? I en generasjonsstudie nyanseres oppfatningen av farlig lek (Norderhus, Isaksen & Øksnes, 2022).

Utvalg og begreper

I en undersøkelse av tre generasjoners minner av lek i barndommen ble farlig lek fremhevet av mange av deltakerne. I retrospektive intervju har 90 personer i 20-årene, 50-årene og 70-årene beskrevet sine erfaringer med lek og hva de tenker om lek blant dagens barn (Isaksen, Norderhus & Øksnes, 2021).

 I våre analyser fant vi grunnlag for å anvende den akademiske betegnelsen røff lek som en overordnet kategori der farlig lek, skummel lek og rampestreker inngikk som nyanseringer.

Om røff lek

I de to eldste generasjonene fortalte mange deltakere at leken ofte kunne bli farlig. Tilsvarende beskrivelser hører vi lite av blant den yngste generasjonen. Våre analyser viser at røff lek kan ha ulike former i spennet fra farlig lek og skummel lek til lek som rampestreker. 

Med bakgrunn i denne nyanseringen peker vi på en barndomshistorisk kontinuitet og utfordrer forestillingen om at yngre generasjoner på grunn av regulering og restriksjoner, ikke finner rom for røff lek. Barn viderefører lektradisjoner og leker mye det samme som barn lekte for 40–50 år siden (Enerstvedt, 2004). Vi ser en forskyvning i den røffe leken blant de tre generasjonene. Vi hører mindre om den farlige leken som førte til død og store skader på mennesker blant den yngste generasjonen, men mer om rampestreker og skummel lek.

Mange barnehagelærere synes det er vanskelig å leke

Forskning på lek viser at barn og voksne, men også forskere har ulike oppfatninger av leken (Glenn, Knight, Holt & Spence 2012). Røff lek misforstås ofte pga. ulike oppfatninger og erfaringer. Hart og Tannock (2019) definerer røff lek på en måte som inkluderer et mangfold av former for fysisk lek som for eksempel rough-and-tumble play, risikofylt lek og krigslek. Det dreier seg om lek som ofte tolkes som farlig eller grenseoverskridende, og som mange barn erfarer spenning og stor glede i (Chudacoff 2015, Hart & Tannock, 2019). Ut fra et barnekulturelt perspektiv er det moroa og spenningen som står sentralt for barn når de leker (Sutton-Smith, 1997). 

Vår tolkning av minnematerialet er at røff lek synes å ha stor betydning for mange av de vi snakket med. Det kommer også til uttrykk når de forteller at de går langt for å delta i ulike former for røff lek. Flere stilte spørsmål ved at barna i dag ofte blir nektet å leke røft. De hevder at de gjennom den type lek for eksempel lærte seg å passe på seg selv og lærte hvor grensene gikk både for seg selv og andre.

Tilhører farlig lek fortiden?

Det var i hovedsak deltakerne fra de to eldste generasjonene som beskrev den farlige leken. Enerstvedt (1978) antyder at begrepet farlig ofte brukes ureflektert. Det kan føre til både en undervurdering og overvurdering av hvor farlig lek kan være. 

I vår studie beskriver deltakerne lek som førte til alvorlig skade og død. De eldste fortalte om farlige episoder både i trafikken med aking eller «brojing» (å henge bakpå kjøretøy), og i naturen med flåter som dro til havs. De kunne også fortelle at de hadde hørt om barn som døde i steinkriger i gata. Deltakernes fortellinger viser til en komplisert grense mellom lek som ufarlig og farlig:

Årene på rattkjelke i gatene. Da rant vi fra Kuhaugen og ned til Innherredsveien. Det var mindre trafikk, men det var jo livsfarlig likevel. Jeg husker det var Singsakertrikken den gangen som gikk i sløyfe. Jeg har det bildet veldig klart: Jeg og en annen kom ned gaten i full fart over trikkeskinnen, og der kom trikken antagelig en meter fra oss. Jeg så bare svart. Vi føk forbi. Hadde det vært en tidel, kanskje et hundredels sekund senere, så hadde jeg ikke vært her i dag. (Tore, 72)

Tore beskriver aking på rattkjelke som en form for lek som var farlig for ham og vennene. På denne måten utfordrer han, og andre deltakere i studien, vanlige definisjoner av lek som fremhever at lek er ufarlig, et område der man kan prøve ut ting uten risiko (Sutton-Smith, 1997). Utsagn som indikerer at det handler om lek, har Maren (54) når hun sier: Jeg tror ikke vi enset at ting kunne være farlige. 

Deltakere i alle generasjonene beskriver den farlige leken som noe å trakte etter, som noe de for eksempel skulket skolen for å delta i, eller de brøt regler og forbud. De visste godt hva de hadde lov til, men det handlet også om at de glemte seg eller ikke kunne la være eller ønsket å stoppe leken.

Institusjonalisert lek

Den yngste generasjonen beskriver mange av de samme røffe lekene som de eldste generasjonene, men det er få fortellinger om farlig lek som kan sammenlignes med de eldste generasjonenes erfaringer av alvorlig skade og død. Beskrivelsene preges i større grad av voksnes restriksjoner som skjermer dem fra den virkelig farlige leken. Deltakerne beskriver at økte restriksjoner kom av at voksne var tettere på barna og hadde bedre mulighet til å sørge for at regler og forbud ble overholdt. 

Disse erfaringene kan forstås i lys av en sammensatt historisk og teknologisk utvikling som påvirker det fysiske lekemiljøet. For eksempel økende trafikk, utbygging og sikkerhetskrav, der blant annet byggeplasser ble inngjerdet. Medieutviklingen, inkludert digitalisering, flyttet leken inn på barnerommene, barndommen institusjonaliseres og bidrar til at leken blir mindre farlig (Chudacoff, 2015; Nordbakke, 2018).

Å avgjøre om en erfaring av lek var farlig eller skummel, var utfordrende både for forskerne og deltakerne. Lek beskrevet som farlig av deltakerne ble av forskerne oppfattet som skummel, og omvendt. Dette kan tolkes som uttrykk for spenningen mellom generasjonene, men også individuelle vurderinger av hva som er farlig eller skummelt. 

Misforståelser knyttet til røff lek kan trolig forstås i lys av forestillingen om at den er entydig farlig (Hart & Tannock, 2019), men våre deltakeres beskrivelser viser at ikke all røff lek er farlig – selv om voksne brukte det som et argument for å forby visse leker. Våre deltakere fra alle generasjonene forteller om episoder hvor det kunne gå hardt for seg. Det var sjelden de reflekterte over at det kunne være farlig mens de var i leken, men det var skummelt.

Mener barnehagelærerne må vite at det finnes ulike forståelser av lek

Skummel lek

Å skille på hvorvidt lek er farlig eller skummel, ser ut til å være mindre utfordrende for deltakerne når barndommen institusjonaliseres og barns lek i økende grad foregikk på institusjonaliserte lekesteder. Flere av 20–30-åringene forteller at snøballkrig var forbudt eller kunne bli stoppet når den foregikk i skolens friminutt. Andreas (27) forteller:

Det var også snøballkriger mellom trinn (…). Det var egentlig ikke lov, men det var artig. (…) Jeg har ikke helt skjønt meg på hvorfor det ikke var lov, men det var sikkert fordi at de voksne var redde for at vi skulle være stygge når vi kastet. Men jeg så aldri på det som et problem. Jeg kommer ikke på at det var noen som skadet seg noe voldsomt på det.

Samlet sett er beskrivelsene fra 20–30-åringene, som levde en institusjonalisert barndom, mer preget av lek de erfarer som skummel enn farlig. De gir uttrykk for at de synes voksne overdrev i sine vurderinger av lek som farlig.

Oppsummering

En rekke sammensatte og komplekse forhold (Nordbakke, 2018) har bidratt til at erfaringer med farlig røff lek er blitt færre. Likevel fortsetter mange å snakke om røff lek som farlig, mens den kanskje bare er skummel, slik deltakerne i vår studie påpeker. Alle generasjoner i undersøkelsen forteller om minner av røff lek og hevder at dette er opplevelser som ga dem viktige livserfaringer, som hjalp dem å utvikle selvstendighet. 

Som Maren (54) sa: Jeg tror unger i dag går glipp av veldig mye, da. De får ikke samme treningen, sosiale treningen. (…) Vi måtte ordne opp sjøl. Vi ble mer selvstendige. 

Den yngre generasjonen gir uttrykk for at mange voksne kategoriserte leken som farlig når den ikke var det, og frarøvet barn muligheter til en lek de verdsatte. Likevel stoppes relativt trygg lek. Vi håper vår forskning gir bedre refleksjon omkring voksnes regulering av røff lek.

Litteratur

Chudacoff, H.P. (2015). The history of children's play in the United States. I: Pellegrini A.D. (red.), The Oxford Handbook of The development of play (s. 101–109). New York, Oxford University Press.

Enerstvedt, Å. (1978). Kongen over gata. Oslo, Universitetsforlaget.

Enerstvedt, Å. (2004). Vil du vite hvordan barn lekte i gamle dager? Eide.

Glenn, N.M., Knight, C.J., Holt, N.L. & Spence, J.C. (2012). Meaning of play among children. Childhood, 20(2) 185–199.

Hart, J.L. & Tannock, M.T. (2019). Rough play: Past, Present, and Potential. I Smith, P.K. & Roopnarine, J.L. (red.), The Cambridge Handbook of Play (s. 200–221). Cambridge, Cambridge University Press.

Isaksen, G.E., Norderhus, R. & Øksnes, M. (2021). Ikke dårligere enn før, men annerledes: En generasjonsstudie av lek i barndommen. Barn, 1, 2021, 27–39.

Nordbakke, S. (2018). Children’s out-of-home leisure activities: Changes during the last decade in Norway, Children’s Geographies, 17 (3), 347–360. doi: 10.1080/14733285.2018.1510114

Norderhus, R., Isaksen, G. & Øksnes, M. (2022). «Det var egentlig ikke lov, men det var artig!»: Røff lek i generasjoner. Barn, 40 (2), DOI: https://doi.org/10.5324/barn.v40i2.4959

Sutton-Smith, B. (1997). The Ambiguity of Play. Harvard University Press.