Barna viser tydelig preferanse for barn på samme alder. Toåringene vil bare leke med de andre toåringene. De løper alltid dit det er andre toåringer, og de leker nesten bare med hverandre. De viser også mye prososial atferd gjennom å dele leker med hverandre og vise omsorg.
Det viser en bacheloroppgave fra Høgskulen på Vestlandet. Toåringene ble observert over to uker for å finne ut om de viste vennskapstilhørighet til hverandre.
Les også: Anne Greve: Barnehagens viktigste oppgave er å bygge barns selvtillit
Hva er vennskap?
Siden vennskap er en subjektiv opplevelse er det vanskelig å definere. Greve (2007) viser til at ordet venner kan ha mange betydninger avhengig av konteksten. Siden vennskap kan omfatte mange forskjellige typer vennskap, så kan man ikke ha en generell definisjon som gjelder alle typer vennskap. Dette blir også understreket i Martinsen & Nærland (2009).
Det er likevel noen trekk som blir trukket fram som tydelige tegn på vennskap. Sigsgaard (1983) mener at vennskap handler om at barn har lyst til å være med hverandre, og at det må være gjensidig.
Dette betyr at hvis toåringene skal være venner, så må begge ha lyst til å være med hverandre. Vennskap må være basert på frivillighet, og kan derfor ikke bli påtvunget av en voksen (Dunn, 2004). Nærhet og tetthet er viktige elementer for vennskap (Broström, 1998, s 83).
Indikasjoner på tetthet og nærhet er:
• å gjennomføre en felles aktivitet
• å sitte tett ved siden av hverandre
• å følge etter hverandre
• å velge hverandre direkte eller indirekte
• å oppføre seg vennlig og ta hensyn
• å samarbeide og å vise hjelpsomhet
Tre kriterier for vennskap
Howes (1987) fant tre kriterier for vennskap: gjensidig preferanse, gjensidig glede og evnerik interaksjon. Gjensidig preferanse er når et barn starter en vellykket sosial interaksjon. Gjensidig glede er at barna er i positiv emosjonell kontakt. Evnerik interaksjon er barnas evne til å leke gjensidig og komplementerende lek (Howes, 1987).
Kriteriene for vennskap var:
1. Deres initiativ til interaksjon førte til interaksjon i mer enn 50 prosent av forsøkene.
2. Minst én komplementær og gjensidig lek.
3. Minst én emosjonelt positiv interaksjon.
Ifølge Howes undersøkelse hadde 51 prosent av barna mellom 21 og 31 måneder venner (Howes, 1987).
Det viser seg at venneparene delte, viste preferanse, hjalp hverandre, var lojale og imiterte hverandre (Whaley & Rubbenstein, 1994, s. 390).
Barna hjalp hverandre ofte uoppfordret.
Det var to former for hjelp, den ene var assistanse og den andre var emosjonell, som å trøste en venn. Dette skjedde sjeldnere.
Intimitet innebar at barna var i tett fysisk kontakt og kunne for eksempel overse andre barn når de lekte.
Når barna imiterer hverandre, leker de sammen og gjør det samme som vennen sin. Hvis én tegner, så tegner den andre også. Barna delte, men det var ofte bare én av vennene i et vennepar som delte. Deling var et lite observert fenomen (Whaley & Rubbenstein, 1994, s. 392). Skal man forstå kompleksiteten av vennskap, krever det intensive undersøkelser (Whaley & Rubbenstein, 1994). Undersøkelsene viste også at vennskap formet seg uten voksent tilsyn.
Les også: I Taremareskogen barnehage må de ansatte leke med barna
Lek og vennskap
Leken er i seg selv lystbetont for barnet, og fantasi og kreativitet er viktige ingredienser. Leken er en sentral del av barnekulturen og utgjør et viktig bidrag til barns utvikling, læring og danning (Haugen, 2015). Lek er en positiv aktivitet ledsaget av glede og gode emosjoner (Tetzchner, 2012).
«I barnehagen møtes barn på samme alder, og grunnlaget for vennskap og samvær legges hovedsakelig i leken» (Haugen, 2015).
Greve (2007) argumenter for å tolke barns handlinger som intensjonelle: at det er en mening bak barnas handlinger. Dette forankres i den franske filosofen Maurice Merleau-Pontys arbeid, og viser
• at mennesker og derfor barn kan vite noe kroppslig før de vet det intellektuelt
• at barns handlinger har intensjoner selv om de ikke kan sette ord på dem
• at små barn kommuniserer gjennom kroppens uttrykk, og til tross for manglende verbale evner, kan vi forstå deres følelser og intensjoner
Leker sammen
Barna i denne undersøkelsen blant toåringer er ikke bevisst observasjonene. Det ble gitt tillatelse fra både styrer og pedagogisk leder for å gjennomføre observasjoner. Barna fra undersøkelsen er anonymisert.
Barna leker sammen i alle observasjonsperiodene, ifølge denne undersøkelsen blant toåringer. Det er ikke parallell lek, med stor variasjon av samlek. Tabell 1 viser grad av lekeaktivitet, der leke sammen og snakke sammen forekommer hyppigst, mens felles lekeprosjekt forekommer mindre hyppig.
Barna lekte med biler sammen, og de lekte sammen i sandkassa, i hoppebingen og inne i papphusene.
Ved en observasjon lekte to av toåringene med hver sin buss. De gikk fra rom til rom sammen. Der lekte de under bord og stoler, mens de lo og lekte med bussene.
Prater sammen
Ved en observasjon lekte alle tre barna sammen, og samarbeidet om å fylle opp bøtter med vann. De flyttet på bøttene rundt sammen gjennom hele observasjonsperioden.
Det er tydelig at de prater mye med hverandre. Det er ofte bare enkle ting som: «Det er traktor.» De kommuniserer også sammen gjennom kroppsspråk og smiler mye til hverandre.
Lek er ledsaget av glede og andre positive følelser (Tetzchner, 2012, s. 641), og barna skal være i positiv interaksjon. Lek er en form for positiv interaksjon i seg selv. Det er en av kvalitetene som definerer hva lek er. Barna smilte, lo og snakket sammen på alle observasjonstidspunktene i undersøkelsen.
Siden alle observasjonene foregikk uten voksen kontroll, har all lek skjedd frivillig. Vennskap må være basert på frivillighet (Dunn, 2004, s. 2). Observasjonene viser at barna leker sammen og er i positiv emosjonell interaksjon med hverandre.
Refleksjoner
Grunnlaget for vennskap legges hovedsakelig i leken (Haugen, 2015, s. 84). Barn sosialiserer seg gjennom lek, og i denne undersøkelsen leker barna med hverandre under alle observasjoner.
Ett av kriteriene for vennskap (Howes, 1987) var at forsøk på interaksjon var vellykket i over 50 prosent av forsøkene. Barna har i denne undersøkelsen lekt og kommunisert ved alle observasjonene, og det førte til lek i hver eneste observasjonsperiode.
Barna viser preferanse
Barna viser tydelig preferanse i undersøkelsen (tabell 2). Toåringene vil bare leke med de andre toåringene. Ettåringene blir oversett. Alle toåringene foretrekker konsekvent å leke, snakke og oppholde seg i samme rom som de andre toåringene.
Hvis en toåring leker på et rom, så vil de andre toåringene følge raskt etter. Hvis de leker alene, vil de uansett leke alene i nærheten av de andre på samme alder. De følger etter hverandre fra rom til rom. Hvis et barn blir igjen alene på et rom, så blir ikke barnet der lenge før det går til et av rommene der de andre toåringene er.
Greve (2007) argumenterer for at barns handlinger må forstås som intensjoner. Med denne form for fortolkning er barns grunner for å følge etter andre barn at de har lyst til å være med dem. Dette er i seg selv et tegn på preferanse. De er interessert i å leke med de andre barna, og når de ikke gjør det, så posisjonerer de seg sånn at det lar seg gjøre.
Denne intensjonelle posisjoneringen skjer automatisk. Det er også tydelig at barna foretrekker å være med de andre toåringene. Whaley & Rubbenstein (1994) hadde gjensidig preferanse som en av kriteriene for vennskap. Det vil si at et barn overser andre barn for å være med det utvalgte barnet. Dette gjorde barna hver dag, samtidig med at ettåringene ble oversett av toåringene.
Følger etter hverandre
Broström (1998) mener at tetthet og nærhet er viktig for at noe skal være vennskap. Å følge etter hverandre, og det å velge hverandre direkte eller indirekte er indikatorer på at barna er venner.
Sigsgard (1983) tenker at vennskap handler om at barn har lyst til å være med hverandre, og at det må være gjensidig. At barna både følger etter hverandre og viser gjensidig preferanse, resulterer i samtaler og lek, og forsøkene på å være sammen lykkes (Howes, 1987). Gjensidighet handler også om at et vennskap er frivillig (Dunn, 2004).
Barna har selv tatt kontakt med hverandre og vist preferanse ved alle observasjonene. Dette har vært uten voksen intervensjon, og dette styrker argumentet for at toåringer er venner. Ett av de viktigste kriteriene for vennskap er gjensidig preferanse.
Indikasjoner på nærhet
At så små barn deler leketøy, trøster og hjelper hverandre, skjer sjeldnere (Whaley & Rubbenstein, 1994). I mine observasjoner skjedde det også sjelden at barna delte eller hjalp hverandre (tabell 3). Ved deling var det gjerne bare en av vennene som delte.
Konklusjon
Både egne observasjoner og tidligere forskning viser at toåringer utøver gjensidig preferanse, og vennskap skjer hovedsakelig i leken. Lek er en viktig del av barnekulturen (Haugen, 2015). Barna lekte og snakket sammen hver dag. Ett av kriteriene for vennskap i undersøkelsene var positiv interaksjon med hverandre og gjensidig lek (Howes, 1987).
En av kvalitetene til lek er at den er ledsaget av positive emosjoner (Tetzchner, 2012). Lek tilfredsstiller også ett av kriteriene for vennskap: det å tilbringe tid sammen (Whaley & Rubbenstein, 1994). Barna tilbringer tid sammen gjennom å leke sammen. De viser preferanse og følger etter hverandre. Den største faktoren for vennskap er et gjensidig ønske om å være med hverandre og det å være med hverandre. Denne undersøkelsen konkluderer med at små barn har evnen til å ha vennskap, da også varige vennskap. Samtidig vil ikke alle toåringer ha eller være venner. Howes (1987) anslår at 51 prosent av toåringer er venner.
Litteratur
Broström, S. (1998). Social kompetente og samvær: Vi er venner ik'? Århus: Systime.
Dunn, J. (2004). Children’s friendships: The beginnings of intimacy. Oxford: Blackwell.
Dunn, Bruner, & Bruner, Jerome S. (2004). Children's friendships: The beginnings of intimacy. Understanding children's worlds. Malden, Mass: Blackwell.
Greve, A. (2007). Vennskap Mellom Små Barn I Barnehagen.
Haugen, R. (2015). Barns utvikling lek og læring. En psykologisk innføring. Oslo: Cappelen Damm AS.
Howes C. (1983). Patterns of friendship. Child devlopment (54), 1041–1053.
Martinsen, H., & Nærland, T. (2009). Sosial utvikling i førskolealderen: Vennskap, konflikter og kommunikasjon i barnehagen. Oslo: Gyldendal akademisk. Tetzchner, S. (2001). Utviklingspsykologi: Barne- og ungdomsalderen. Oslo: Gyldendal akademisk.
Sigsgaard, E. (1983). Gode venner. Vol. 2, Børn og voksne – et fælles liv? København: Tiderne skifter.
Tetzschner, S. v. (2012). Utviklingspsykologi. Oslo: Gyldendal akademisk.
Whaley, K. L., & Rubenstein, T. S. (1994). How toddlers 'do' friendship: A descriptive analysis of naturally occurring friendships in a group child care setting. Journal of Social and Personal Relationships, 11, 383–400.
