Ill.foto: Mostphotos
Dybdelæring, hvor ble det av deg i alt mylderet?
Debatt: Har begrepet dybdelæring allerede blitt umoderne, eller sover det bare?
I 2019 var ordet dybdelæring et
av de mest brukte ordene i norsk skolesammenheng. Mange av fagbøkene som ble
utgitt dette året, hadde ordet dybdelæring i tittelen. Mange av skolene og (fylkes)kommunene
som jeg hadde kontakt med i jobben min, ønsket hjelp til å belyse nettopp
begrepet dybdelæring.
Dybdelæring var et sentralt begrep i
2019
Dybdelæring dukket opp som begrep i
norsk skolesammenheng i forbindelse med Ludvigsenutvalget og utviklingen av vår
nye læreplan. Og begrepet er fortsatt nytt i norsk sammenheng.
Men ser vi en tendens til at norske
skolefolk er mindre opptatt av dybdelæring nå enn for fire år siden? Eller er
det bare slik at færre snakker om det – men allikevel er opptatt av det?
Noe av det morsomme i jobben min, er
at jeg har kontakt med mange skoler og (fylkes)kommuner. Jeg snakker med
skolesjefer, skoleledere og lærere på alle skoleslag og i flere ulike deler av
landet. Jeg får dermed et inntrykk av hva disse personene (og nivåene) er
opptatt av. Et usystematisk inntrykk, sier du? Ja, absolutt. Men allikevel et
nokså omfattende inntrykk av hva som «rører seg» i skole-Norge. Og det er denne
brede kontakten som får meg til å stille spørsmål om hvor det ble av dybdelæringen
i alt mylderet. (For å omskrive en kjent norsk romantittel).
Ulike trender i skole-Norge de siste
årene
Og jeg spør meg samtidig om vi ser
tydelige trender og «moteretninger» i hva norske skolefolk er opptatt av. Jeg
tror vi absolutt gjør det. Jeg tror vi ser en tydelig bevegelse i hvilke temaer
og faglige områder som norske lærere og skoleledere er opptatt av. Her er min
antakelse om hva som har vært mest «populært» og aktuelt de siste årene:
I 2019 var dybdelæring og tverrfaglighet «hot».
Kanskje ikke så rart, siden den nye læreplanen, som da var «like rundt hjørnet», løftet frem dette.
I 2020 skiftet selvsagt fokuset
etter 12. mars. Jeg tror mange skoleledere og lærere brukte all energi på å
kunne gjennomføre opplæringen. Dermed ble det mindre fokus på ny læreplan og
skoleutvikling. Digitalisering og særlig vekt på konkrete
kommunikasjonsløsninger kom selvsagt i fokus. I ettertid ser vi at norsk skole
gjennomgikk en «sjokk-digitalisering».
I 2021 og 2022 ble, etter min oppfatning, inkludering det viktigste for mange. Kanskje ikke så rart etter et år
med nedstenging og med undersøkelser, som Ungdata, som indikerte at flere unge
føler seg utenfor. Mange skoler og skoleeiere ønsket hjelp til å utforske og
forstå inkluderende pedagogisk praksis, fellesskapende didaktikk og andre lignende begreper.
Et annet tema som også ble løftet frem av mange i 2021 og 2022,
var elevmedvirkning. Hva betyr det? Hvordan
skal lærere forstå dette? Og ikke minst: hva bør de gjøre – eller ikke gjøre –
for å utvikle en meningsfull elevmedvirkning. Forslaget til ny opplæringslov,
som ble presentert før påske, sier også noe om dette, så jeg tror temaet
elevmedvirkning vil være blant «topp 5» også i år.
Men et annet tema har blitt en stor «snakkis» blant lærere i år.
(Jeg vet ikke hvor stor oppmerksomhet skoleledere og skoleeiere har viet
dette.) Jeg tenker selvsagt på kunstig intelligens (KI). Du vet, ChatGPT og
lignende. Er dette årets «vinner» så langt? Flere av de kloke folka som jeg får
lov til å jobbe sammen med (også kalt forskere), jobber med dette, og FIKS
arrangerte 28. april faglig frokost om
digitalisering og KI.
Er skoler tilbake til kjente temaer?
Men gjennom jobben min oppfatter jeg også at mange skoler
arbeider med temaer som ikke er særlig nye. Mange vil jobbe med vurdering, som
slett ikke er et nytt «fyndord». Og man kan heller ikke hevde at inkludering og
elevmedvirkning er nye begreper i norsk skole. Disse begrepene peker blant
annet mot klasseledelse (eller læringsledelse, som noen liker å kalle det).
Jeg antar altså at norske skoler er mindre opptatt av
dybdelæring og tverrfaglighet nå enn for fire år siden – og at de nå er mer
opptatt av temaer som vurdering og inkludering. Hvis denne antakelsen stemmer:
betyr det at det som var nytt ved LK20 er i ferd med å «blekne»? Glir den
pedagogiske utviklingen på norske skoler over mot velkjente fenomener og etablert
praksis? Eller er begreper som dybdelæring og tverrfaglighet etablert i hodet
og hjertet til norske lærere slik at de vil «vekkes til live» med jevne
mellomrom?
Jeg kjenner lærere og skoleledere som vil være begeistret dersom
begreper som dybdelæring forsvinner. Jeg kjenner også de som mener at vi i
skole-Norge må beholde fokus på nettopp begreper som dybdelæring og
elevmedvirkning – siden dette er essensen i vår nye læreplan. Og siste ord er
ikke sagt om disse temaene heller.
Uansett kan det – ikke overraskende – se ut som om det er
trender og «moter» også i norsk skole. Og når vi vet at skoler bør arbeide
ganske lenge med utviklingsområder for at endring eller utvikling skal skje, er
det kanskje ikke særlig heldig om fokus skifter fra år til år.
*) Dette innlegget ble opprinnelig publisert på Bjørn Bolstads blogg, En (forhenværende) rektors bekjennelser.