Foto: Mostphotos
Fri tilgang til ChatGPT kan true utviklingen av gode, selvstendige skriveferdigheter
Debatt: «Dette er noe annet enn kalkulatoren. Det er en atombombe for fantasi og følelsesliv.»
I
podkasten Ted och Kaj fra 14. desember kommer den finske forfatteren Kaj
Korkea-aho med en sterk metafor. Samtalen går om den kunstig intelligente
språkmodellen ChatGPT, og Korkea-aho sier til podkastpartneren: «Dette er noe
annet enn kalkulatoren. Det er en atombombe for fantasi og følelsesliv.»
I
forvridd kontekst kan bruken av sitatet tolkes som at Landslaget for
norskundervisning tror ChatGPT vil utslette verden. Det er lett å tildeles en
bestemt rolle i debatten om kunstig intelligens i skolen. Etter at LNU sendte
et bekymringsbrev til Stortinget, har vi fått vennlige henstillinger om å innta
en mer positiv holdning og å være mer nysgjerrige på teknologiens muligheter.
Når journalister ringer, har jeg lært å starte med følgende: «Vi er ikke imot
kunstig intelligens i skolen, altså».
Deretter
kan budskapet komme, som er at læreren må få en reell mulighet til å
kontrollere kaoset av digital input i klasserommet, inkludert ChatGPT. Vi vil
at elever fortsatt skal lære å tenke, resonnere og argumentere gjennom tekst.
Fri tilgang til ChatGPT kan true utviklingen av gode, selvstendige
skriveferdigheter. Det er naturlig at norsklærere fronter dette problemet.
Jeg
har vært nysgjerrig på og jobbet aktivt med digitale verktøy i klasserommet i
over 20 år. Jeg har holdt kurs om hvordan digitale verktøy kan brukes på
norskfagets premisser og lagt ned et utall timer på å utforske og bruke slike
verktøy. Uten den erfaringen ville jeg ikke turt å uttale meg i spørsmål som
angår teknologi i skolen. Men erfaringen gjør meg og mange andre i stand til å
være reelt kritiske i møte med ny teknologi. Og i møte med ChatGPT blinker
varsellampene.
Lærerne trenger håndterbare løsninger
Det
betyr ikke at vi skal stenge teknologien ute. Men læreren må kunne bruke sitt
profesjonelle skjønn i tilpasning og valg av hjelpemidler til ulike
opplæringssituasjoner. Læreren må innimellom ha muligheten til å styre hvilke
nettsider elevene har tilgang til. Her trenger vi håndterbare og fleksible
tekniske løsninger.
På
sikt ser jeg for meg at pedagogisk tilpassede skriveroboter for eksempel kan
brukes i trening av delferdigheter som kreves i komplekse skriveoppdrag.
Roboter kan forhåpentligvis bidra til god individuell tilpasning i opplæringen.
Jeg er selv fristet til å ta i bruk ChatGPT aktivt i klasserommet, men
foreløpig er det uklart om den kan brukes, særlig med tanke på personvern.
Forhåpentligvis kommer det raskt skolevennlige aktører på banen som lar elevene
bruke tilsvarende type teknologi der personvernet ivaretas.
Hva
vi derimot må gjøre umiddelbart, er å snakke om hva skriveroboten kan og ikke
kan. Kildekritikk og kildebruk er tungt inne i læreplanverket, og nødvendig
kunnskap om KI må raskt bli en bestanddel i undervisningen. Språkmodeller som
ChatGPT vil gjøre det enda vanskeligere å skille sant fra usant og ekte fra
uekte, siden teknologien genererer uendelig mengde tekst (sant og usant) som
imiterer de fleste sjangre og skrivestiler. Skriveroboten har derfor
sprengkraft ved at den kan forsterke og eskalere polarisering og konflikt. Det vil
stille enorme krav til både skole, samfunn og arbeidsliv å orientere seg i det
nye tekstlandskapet. Det er klart vi må forholde oss aktivt til dette i skolen.
Som lærer har jeg ansvar for god opplæring til alle elever, også til dem som ikke klarer å styre unna snarveier.
Å
skrive kan være hardt og tungt arbeid som krever konsentrasjon, tankearbeid og
innsats. Mange elever kommer fortsatt til å gjøre arbeidet selv når de blir
bedt om det, mens andre kommer til å la maskinen gjøre jobben for seg. Den
siste gruppen er jeg spesielt bekymret for. Som lærer har jeg ansvar for god
opplæring til alle elever, også til dem som ikke klarer å styre unna snarveier.
Jeg fikk nylig følgende melding fra en far. Budskapet hans bør tas på alvor:
«Eg har ein son som går på vg3, og han seier han kjenner fleire som har gjort
alt arbeidet på bot`en. Lærarane har ikkje oppdaga noko. Dei fleste av desse
elevane har foreldre som av ulike grunnar ikkje kan gi den store hjelpa med
skulearbeidet. Ein parallell diskusjon her er skulen som konservator for for
dei sosiale forskjellane. No kan lågt presterande elevar få digital hjelp for å
oppnå høgare måloppnåing, men i realiteten ikkje læra noko som helst. Flotte
produkt, men lite læring. Dermed vert dei sosiale forskjellane eigentleg endå
større med boten. Dette bør sosialdemokratiske politikarar tenka på.»
Vi
setter elevene i en blodig urettferdig posisjon om de selv må ta valget mellom
snarvei og egen innsats. Elever er ikke bare i en læringssituasjon, men også i
en konkurransesituasjon der premien er gode karakterer og tilgang på ønsket
studieplass. Jeg har snakket med mange gråtende ungdommer som egentlig ikke
ville plagiere, men som gjorde det fordi de følte seg presset på grunn av alt
fra tidsnød og skolepress til kjærlighetssorg eller private kriser. De unge
står i nok av pressede situasjoner og dilemmaer fra før. La oss ikke gi dem
ansvaret for å lure seg selv i tillegg.
En reell game changer
Jeg
innledet med Kaj Korkea-ahos eksplosive metafor. Jeg synes bildet er sterkt.
Som atombomben er OpenAIs teknologi en reell game changer, og som ChatGPT
bygger atombomben på teknologi som kan brukes til gode formål i de rette
hender. Korkea-ahos samtalepartner innvender: «Men det [ChatGPT] er vel ikke
automatisk en bombe, det er vel en kraft som kan brukes enten i en reaktor
eller i en bombe. Man får vel håpe at det skal brukes mer som en kraftkilde enn
som noe som eksploderer». Til det svarer Korkea-aho ironisk: «Mm. Slik fungerer
menneskene.»
Læreren må få bestemme hvem som får innpass i klasserommet, og når.
Siv Sørås Valand
Vi
kan nok nedskalere bombemetaforen mange hakk, men en fare for utarming av unges
tenke- og skriveferdigheter er definitivt realistisk dersom vi slipper
skriveroboten uredigert løs i skolen. Læreren må få bestemme hvem som får
innpass i klasserommet, og når. Nøkkelen til å møte teknologien på en
læringsfremmende måte er ikke bare lærerens «nysgjerrighet», som
kunnskapsministeren uttalte til VG 16. januar. Nøkkelen må også kunne brukes
til å låse klasserommet for ubedte gjester, når vi har behov for det.
* Dette innlegget ble først publisert i Klassekampen 21. januar 2023